Redigerer Iapetushavet (avsnitt)

== Geodynamisk historie ==
=== Paleozoikum ===
På begynnelsen av paleozoikum dannet Iapetushavet et bredt oseanisk basseng mellom paleokontinentene Laurentia ([[Skottland]], [[Grønland]] og [[Nord-Amerika]]) i vest og Baltika ([[Skandinavia]] og deler av Nordøst-Europa) i øst. Havet var avgrenset i sør av det store paleokontinentet [[Gondwana]] (som inneholdt det fremtidige [[Afrika]], [[Sør-Amerika]], sørlige [[Eurasia]], [[Australia]] og [[Antarktis]]), senere av [[terrane]]r som brøt av Gondwana, som mikrokontinentet Avalonia (i dag litosfæren som er spredt over det østlige [[New England]], den sørlige delen av Newfoundland, deler av [[New Brunswick]] og [[Nova Scotia]], det sørlige [[Irland]], de meste av [[England]] og [[Wales]], [[Nederlandene]] og nordre del av [[Tyskland]]). Sørvest for Iapetus utviklet en [[vulkansk øybue]] seg fra tidlig [[kambrium]] (540 millioner år siden) og framover. Denne vulkanbuen ble dannet over en [[subduksjonssone]] hvor Iapetushavets [[oseaniske litosfære]] ble presset sørover under en annen oseanisk litosfære. Fra kambrium (rundt 550 millioner år siden) begynte det vestlige Iapetushavet å bli gradvis smalere på grunn av denne subduksjonen. Det samme skjedde lengre nord og øst, der Avalonia og Baltika begynte å bevege seg mot Laurentia fra [[ordovicium]] (488-444 millioner år siden) og fremover.<ref>Se Torsvik ''et al.''(1996)</ref>

Den Finnmarkiske fase<ref>[http://aps.ngu.no/pls/oradb/minres_deposit_fakta.Main?p_objid=7146&p_spraak=N NGU: Forekomst 2012 - 340]</ref> som er funnet i den nordvestlige delen av Skandinavia (560-480 millioner år gamle) må ha vært forårsaket av utviklingen av en ny subduksjonssone langs den vestlige kanten av Baltika, som var en [[passiv margin]] før den tid. [[Trilobitt]]-faunaen på [[kontinentalsokkel]]en til Baltika og Laurentia er fortsatt svært forskjellige i ordovicium, mens [[silur]]-faunaen viser tiltakende blanding av arter fra begge sider, etterhvert som kontinentene beveget seg nærmere hverandre.<ref>Cocks og Fortey (1990)</ref>

I vest ble Iapetushavet lukket med den [[takoniske orogenese]] (480-430 millioner år siden), da vulkanøybuen kolliderte med Laurentia. Noen forfattere betrakter også det oseaniske bassenget sør for øybuen som en del av Iapetushavet, denne grenen ble senere lukket gjennom den [[akadiske orogonese]] da Avalonia kolliderte med Laurentia. I mellomtiden hadde også de østlige delene også lukket seg: [[Tornquisthavet]] mellom Avalonia og Baltika i slutten av ordovicium,<ref>Rehnström & Torsvik (2003)</ref> og hoveddelen mellom Baltika-Avalonia og Laurentia i [[den grampianske fase]] og [[den skandiske fase]] av den [[kaledonske orogenese]] (440-420 millioner år siden). På slutten av silurtiden (ca. 420 millioner år siden) var Iapetushavet fullstendig forsvunnet og den samlede massen av de tre kontinentene dannet et «nytt» kontinent, kalt Laurussia eller Euramerika,<ref>Se paleogeographiske rekonstruksjoner av kollisjonene for eksempel Stanley (1999), s. 386 og Ziegler (1990), s. 17-19</ref> som senere skulle bli den nordlige delen av superkontinentet [[Pangaea]].

=== Neoproterozoikums opprinnelse ===
Selv om måten Iapetushavet utviklet seg og forsvant på i paleozoikum er rimelig godt forstått, er det geodynamiske rundt dens opprinnelse mindre klar. I yngre Neoproterozoikum (rundt 800 millioner år siden) dannet Baltika, Laurentia, og [[kraton]]ene som senere skulle bli Gondwana sammen [[superkontinentet]] [[Rodinia]]. Den nøyaktige konfigurasjonen som kontinentene ble sammenføyet i er imidlertid ikke klarlagt.<ref>Meert & Torsvik (2003) beskrivelse og sammenligning av ulike modeller for konfigurasjon av Rodinia</ref> Det er imidlertid klart at [[intrakratoniske bassenger]] hadde utviklet seg i de nordlige delene av dette superkontinentet i den [[Kryogenium|kryogeniske]] perioden (850-630 millioner år siden), et første tegn på kontinental oppbrytning (andre deler av Rodinia ble sannsynligvis brutt av enda tidligere).

På mange steder i Skandinavia er [[basalt]]iske [[Gang (geologi)|ganger]] funnet med en alder på mellom 670 og 650 millioner år. Disse er tolket som bevis på at [[rift]]ingen som skulle danne Iapetushavet hadde startet før den tid.<ref>Torsvik ''et al.''(1996)</ref> I [[Newfoundland og Labrador]] er også [[Long Range-gangene]] antatt å ha blitt dannet under dannelsen av Iapetushavet.<ref>{{Kilde www |url=http://geology.geoscienceworld.org/content/17/7/602.abstract |tittel=Birthdate for the lapetus Ocean? A precise U-Pb zircon and baddeleyite age for the Long Range dikes, southeast Labrador |utgiver=Geological Society of America |verk=geoscienceworld.org |utgivelsesdato= |besøksdato=28. april 2014}}</ref>