Redigerer Ian Dury (avsnitt)

== Falmende suksess, 1980–1990 ==
Jankel ble erstattet av [[Wilko Johnson]], tidligere kjent fra pubrock-bandet [[Dr. Feelgood]], og med denne nye besetningen ble det skrevet nye sanger som ble til albumet ''Laughter''. Denne ble enda mer strømlinjeformet rock enn forgjengerene, og bandet forsøkte seg også med strykere på enkelte av sangene, uten at det ble noen suksess. Heller ikke kommersielt nådde den opp til forgjengerne, og den stanset på en 48.-plass på de britiske listene.

Med ''Laughter'' gikk også Durys kontrakt med Stiff ut, og uten ny platekontrakt gikk også bandet i oppløsning. I stedet slo han seg igjen sammen med Jankel, og sammen med duoen [[Sly and Robbie]] spilte de inn plata ''Lord Upminster'', utgitt av Dury som soloartist, uten suksess. Én av sangene, «Spasticus Autisticus» ble imidlertid gjenstand for kontroverser. Dury skrev sangen for vise sin forakt for [[FNs internasjonale år for funksjonshemmede]] i 1981, som han så på som nedlatende og kontraproduktivt. Til tross for sangen ble skrevet av en funksjonshemmet person, nektet [[BBC]] å kringkaste den før kl. 18.00. Tekstene var kompromissløse:

<poem>
    So place your hard-earned peanuts in my tin
    And thank the Creator you're not in the state I'm in
    So long have I been languished on the shelf
    I must give all proceedings to myself</poem>

Sangens refreng «Jeg er spasticus, autisticus» var inspirert av responsen fra opprørske [[Romerriket|romerske]] [[gladiator]]er i filmen ''[[Spartacus (film)|Spartacus]]'', som da de fikk beskjed om å identifisere deres leder svarte alle, «Jeg er Spartacus,» for å beskytte ham. Sangen ble gitt ut på singel, og selv om manglende radiospilling i Storbritannia gjorde at den solgte dårlig der, ble det Durys største hit i [[USA]].

I 1982 samlet han nye musikere og begynte å spille som Ian Dury and the Music Students, og sammen begynte de på plata ''4,000 Weeks’ Holiday''. Uenigheter med plateselskapet, først og fremst rundt sangen «Fuck off, Noddy», som til slutt ble utelatt, utsatte utgivelsen til 1984. Den ble ingen suksess, og for første gang opplevde Dury også kritikerslakt.

På dette tidspunktet begynte Dury også å engasjere seg utenfor musikken. Blant annet var han blant de første kjendisene som engasjerte seg mot [[aids]]-epidemien som var under oppseiling, og han engasjerte seg også for [[Bangladesh]]. Singelen «Profoundly in Love With Pandora», som også var kjenningsmelodien fra ungdomsserien ''[[Adrian Moles hemmelige dagbok]]'', i 1985 ble Durys siste på plateutgivelse på flere år. I stedet prøvde han seg som skuespiller, og hadde blant annet mindre roller i filmer som ''[[Kokken, tyven, hans kone og hennes elsker]]'' og ''[[Judge Dredd (film)|Judge Dredd]]''. Han hadde også noe større roller i enkelte TV-produksjoner, før han i 1989 fikk anledningen til å lage en [[musikal]]. Resultatet ble forestillingen ''Apples'', men, i likhet med den tilhørende plata med samme navn, ble den en fiasko, og ble tatt av plakaten etter kort tid.