Redigerer Hveteslekta (avsnitt)

== Domestisering og utbredelse av hvete ==
Hveteslekta hører hjemme langs det indre Middelhavet. For å forstå domestiseringa, må man se på klimaet der. Etter en varm periode for 12 -15 000 år siden med åpne eikeskoger og flerårige gras, ble klimaet i Yngre Dryas (12 900 år siden) brått kjøligere, tørrere og årstidspreget med sterke svingninger i varme og nedbør. Den gamle skogsvegetasjonen gikk ut og lot plassen bli åpen for arter som kunne kolonisere seg raskt. Mange arter i ''Triticeae'' var godt utstyrt til denne situasjonen. Selvbefruktning gjorde at vellykkede genotyper kunne reprodusere seg effektivt uten endringer.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Salamini F, Özkan H, Brandolini A, Schäfer-Pregl R, Martin W.|tittel=Genetics and geography of wild cereal domestication in the Near East.|publikasjon=Nature Reviews Genetics.|dato=2002|bind=3(6)|sider=429-441|sitat=}}</ref>

<gallery class="center">
Fil:Wheat close-up.JPG|Hveteåker
Fil:Wheat harvest.jpg|Skurtresking i USA
Fil:Wheat in sack.jpg|Hvetekorn
</gallery>

Artene var som preadapterte til menneskeskapte jordbruksmiljø. Fra sanking til dyrking var det en gradvis overgang. Det samme gjaldt domestiseringen som innebar genetiske endringer i disse villplanteegenskapene. Ulempen var de harde skala som bare lot seg fjerne med oppvarming på steinheller. Dette førte til at de måtte ha utstyr som ble tungt å flytte på. Det skapte ei interesse for å bli bufaste, noe som igjen åpnet for å måtte finne kornet i nærheten av boplassen.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Mac Fadden ES, Sears, E.R.|tittel=The origin of Triticum spelta and its free-threshing hexaploid wheat relatives.|publikasjon=J Hered|dato=1946|bind=37|sider=81-87, 107-116|sitat=}}</ref>

[[Enkorn]] var en av de første kornartene som ble domestisert (8500–8100 f.Kr.).<ref name=":0">{{Kilde artikkel|forfatter=Zohary D, Hopf M, Weiss P.|tittel=Domestication of Plants in the Old World:|publikasjon=Oxford University Press;|dato=2012|sitat=}}</ref> Vill enkorn har en nordlig utbredelse fra Tyrkia til Iran. DNA-mønsteret tyder på domestisering i Karacadag-fjella mellom Eufrat og Tigris i dagens Tyrkia.(14) Enkorn er diploid med 14 kromosomer og har oftest svak bakeevne (svake glutenprotein). Dyrket enkorn har seig aksstilk, dvs. den har mistet den naturlige frøspredningen. Derimot har kornet fastsittende agner som må bli avskalet før maling.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Dvorak J, Deal KR, Luo M-C, You FM, Borstel Kv, Dehghani H.|tittel=The Origin of Spelt and Free-Threshing Hexaploid Wheat.|publikasjon=Journal of Heredity|dato=2012|bind=103|sider=197-201|sitat=}}</ref> 

Den første dyrkede tetraploide emmer, ''T. turgidum'' ssp. ''Dicoccum'' ble domestisert på samme tiden som enkorn og trolig i samme området. Emmer har harde, fastsittende agner, men nakne former må ha oppstått ganske snart. Begge har en økologisk begrenset utbredelse tilpasset det varme klimaet langs Middelhavet. Emmer spredde seg raskt og ble ved siden av bygg, et hovedkornslag i oldtiden. I Egypt holdt emmer stand som hovedkorn fram til Alexander den stores invasjon i 332 f.Kr. De andre underartene av ''T. turgidum'' har alle en mer avgrenset historisk rolle, men noen har et oppsving i dag som «urkorn» i helsekostbutikker

Enkorn er funnet i utgravningene på Landa i Forsand i Ryfylke fra den varme tida i bronsealderen (1500-500 f.Kr.).<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Bakkevig S|tittel=Problemer i bronsealderens korndyrking på Forsandmoen, Rogaland, SV-Norge.|publikasjon=Arkeologisk Museum Stavanger - Varia.|dato=1998|nummer=33|sider=1312-1314|sitat=}}</ref> Det eldste bevarte norske kornet er emmer funnet i en husvegg på Kråkerøy ved Fredrikstad, og den var et av hovedkornslagene i bronsealderen.

Den dyrkede nakenkornede brødhveten bredde seg raskt mot Europa og Asia. I Midtøsten og omkring Middelhavet var den trolig blandkorn i durum. Brødhveten var bedre tilpasset til kjøligere områder. For grekerne var bygg hovedkornet, men de importerte hvete fra landene omkring Svartehavet, særlig da de omkring 300 f.Kr. lærte seg brødbakst i Egypt. Likevel ble syret hvetebrød trolig særlig brukt av de privilegerte. Det samme gjelder i Roma, der hveten hadde forrang i forsyningene. I Romerriket (fra England til Egypt) kom derfor gjennombruddet for hvete som kornart med middelhavsplanta durum i sør, brødhvete i vest og nord, eller som spelt, om vilkåra var ugunstige. 

Spelt ble dyrket i Norden sammen med emmer. Spelt forsvant gradvis etter mellomalderen, og brødhveten tok over.<ref name=":0" /> I Alpene har spelten overlevd pga. en økologisk tilpasning. Den gir også en særskilt smak i brød, men den har svak gluten.

Likevel førte brødhvetens større krav til vekstmiljø til at den ble en mindre viktig vekst enn bygg, havre og rug, og den var dyrere å kjøpe. Så sent som omkring 1900 utgjorde hveten bare noen få prosent av kornarealet i Norden og Tyskland. Det 20. hundreåret ble hvetens store gjennombrudd som dominerende kornart, takket være oversjøisk import fra Amerika og Australia. Hveten har trengt langt inn i tradisjonelle rugbrødsområde og er i ferd med å gjøre det samme i riskulturene i Asia.<ref>{{Kilde artikkel|forfatter=Bjørnstad Å.|tittel=The social and cultural heritage of wheat.|publikasjon=In: Bonjean A, Angus, B, van Ginkel, M, editor. The World Wheat Book. III. Paris: Lavoisier;|dato=2016|sider=1367-1396|sitat=}}</ref>