Redigerer Hvalfangst (avsnitt)

== Hvalfangsthistorie ==
[[Fil:Walfang zwischen 1856 und 1907.jpg|thumb|right|Hvalfangst i siste halvdel av 1800-tallet]]

Det er uvisst når mennesker først begynte å fange hval. Den tidligste arkeologiske opptegnelser som indikerer hvalfangst, er funnet i [[Sør-Korea]], hvor helleristninger (datert til 6000 f.Kr.) viser steinaldermennesker som jaktet på hval med båter og spyd. Hvalfangstteknikker har imidlertid blitt mer teknologisk sofistikerte over tid. Hvalfangst var til å begynne med begrenset til nærkystområder, slik som for eksempel den baskiske fangsten, som jaktet på den nordatlantiske [[retthval]]en fra omkring år 1000 til 1700-tallet, og fangsten rundt Svalbard og Grønland fra ca. 1600&ndash;1900-tallet. Etter moderne hvalfangstteknikker dukket opp har visse hvalarter blitt alvorlig påvirket av fangstvirksomheten. Disse metodene ble motivert på 1800-tallet først og fremst av en økende etterspørsel etter [[hvalolje]], mens det senere på 1900-tallet var etterspørsel etter hvalkjøtt som var mest utslagsgivende, ettersom hvalolje i større grad ble erstattet av petroleum.

Den moderne hvalfangsten - etter innføring av granatharpun midt på 1800-tallet - var i stor grad basert på [[hvalfangststasjon]]er på land. Slike stasjoner ble opprettet bl.a. langs norskekysten, i Sør-Afrika og Sør-Amerika.

Pelagisk hvalfangst ble drevet av store [[hvalfangstekspedisjon]]er, som besto av et flytende [[hvalkokeri]] og opp mot 10 [[hvalbåt]]er. Norge, [[England]], [[Nederland]] og [[Japan]] utrustet slike ekspedisjoner i 1950-årene, og fangsten ble hovedsakelig drevet i [[Sørishavet]].

Hvalfangsthistorien har påvirket både utviklingen av mange kulturer så vel som deres miljø.

=== Island ===
[[Fil:Whaling_harpoon.jpg|thumb|right|[[Harpun|Granatharpun]] brukt i hvalfangst]]
Island har en lang tradisjon for hvalfangst. Hvalfangst i forskjellige former er blitt utført på sagaøya helt siden det ble befolket for mer enn {{formatnum:1100}} år siden. Den tidlige avhengigheten av hvaler gjenspeiles i det [[islandsk språk|islandske språket]]; «hvalreki» betegner både «strandet hval» og «jackpot» (storgevinst).

Island tillot norske hvalfangere å opprette tretten hvalfangststasjoner rundt på øya i 1883. Innen 1915 hadde {{formatnum:17000}} hvaler blitt fanget i islandsk farvann, noe som utryddet den nordatlantiske retthvalen og [[gråhval]]en i dette området. Den islandske regjeringen forbød følgelig hvalfangst i sine farvann for å la bestanden vokse til igjen, men loven ble opphevet i 1928.

Innen 1935 hadde islendingene igangsatt sin egen kommersielle hvalfangstdrift for første gang. De jaktet for det meste på [[seihval|sei]]-, [[finnhval|finn]]- og vågehval. I de første årene av denne driften ble også [[blåhval|blå]]-, [[spermhval|sperm]]- og [[pukkelhval]] jaktet på, men dette ble snart forbudt ettersom bestandene ble redusert. Mellom 1935 og 1985 fanget islandske hvalfangere ca. {{formatnum:20000}} hvaler.<ref>{{Kilde www|url=https://nunatsiaq.com/stories/article/whale-watching_safaris_lure_80000_tourists_to_iceland_every_year/|tittel=Whale-watching safaris lure 80,000 tourists to Iceland every year|besøksdato=2022-02-04|dato=2005-11-04|fornavn=Nunatsiaq|etternavn=News|språk=en|verk=Nunatsiaq News}}</ref>

=== Japan ===
Harpunering av hvaler for hånd begynte i Japan på 1100-tallet, men det var ikke før i 1670-årene at hvalfangst for alvor tok til å spre seg rundt om i landet, da nye fangstmetoder med nett hadde blitt utviklet. I 1890-årene fulgte Japan internasjonale trender, da de først skiftet til moderne hvalfangstteknikker med [[harpun]], og etter hvert til fabrikkskip for stordrift. I 1940- og 50-årene ble hvalkjøtt den primære proteinkilden i Japan som følge av hungersnøden i etterkrigsårene. I mange hvalfangstnasjoner resulterte oppdagelsen av petroleumsprodukter som kunne erstatte industrielt viktige deler av hvalen, som oljen, i at hvalfangst generelt ble mindre viktig. Dette var imidlertid ikke tilfellet i Japan, hvor hvalkjøtt var en viktig matkilde, og hvor hvalfangstindustrien var en kilde til stolthet i et land som ellers var (og fortsatt er i en ikke ubetydelig grad) avhengig av matimport for å brødfø befolkningen.

=== USA ===
Hvalfangstindustrien i [[USA]] kan grovt sett deles i to; de innfødtes hvalfangst og kommersiell hvalfangst (skjønt det finnes overlappinger). De innfødtes hvalfangst er en tradisjon som kan spores tilbake til de tidligste nybyggerne i Nord-Amerika, årtusener før den europeiske koloniseringen. Kommersiell hvalfangst i USA var midtpunktet for hvalfangst i verden på 1700- og 1800-tallet, og var mest ansvarlig for utryddelsen eller nær-utryddelsen av visse hvalarter. New Bedford i Massachusetts og Nantucket-øya var hovedsakelige hvalfangstsentrene på 1800-tallet. I 1857 hadde New Bedford 329 registrerte hvalbåter{{Trenger referanse}}. I forkant av 1920-tallet da den kommersielle hvalfangsten i USA avtok og petroleumsprodukter begynte å erstatte hvalolje, var mange fiskehavner egentlig hvalfangsthavner hvor det ble bygget hvalbåter.

Hovedformålet med hvalfangst i USA var lampeoljen som ble lagd av det store fettlageret i hvaler. Hvalbåtene hadde med seg utstyr til å ekstrahere fett fra hvalene så snart de ble heiset opp i båtene. Utenom fettet og enkelte bein ble de fleste kadavrene kastet tilbake ut igjen i vannet, siden det ikke fantes noe marked for hvalkjøtt. På den tiden hadde hvalolje den beste kvaliteten som lampeolje.

Oppdagelsen av petroleum i Pennsylvania på slutten av 1800-tallet ble begynnelsen på slutten av kommersiell hvalfangst i USA da parafin, destillert fra råolje, erstattet hvalolje i lamper. Senere erstattet elektrisitet oljelamper gradvis, og innen 1920-tallet hadde etterspørselen etter hvalolje forsvunnet helt.

I dag påminner New Bedford Whaling National Historical Park om arven etter både kommersiell og tradisjonell hvalfangst i USA, der den ligger i New Bedford i Massachusetts, med forbindelser til Inupiat Heritage Centre i Barrow i Alaska.

=== Norge ===
{{Utdypende artikkel|Norsk hvalfangst}}

Hvalfangst har vært drevet langs norskekysten av norske fangstfolk i århundrer. Vågehvalfangst langs norskekysten nevnes i skriftlige kilder allerede på 800-tallet, fangst med harpun var vanlig på 1200-tallet.

I 1843 prøvde skipsreder [[Christian Stephansen]] fra Arendal seg på Norges første pelagiske hvalfangstekspedisjon i Stillehavet.<ref>[https://avtrykk.no/hvalfangstekspedisjonen-som-endte-i-fyll-og-fiasko Norges første hvalfangstekspedisjon endte i fyll og fiasko], Avtrykk.no, 24.01.2019</ref> Forsøket ble ikke vellykket økonomisk og det skulle gå flere ti år før norske hvalfangere prøvde seg på fangst i sydligere strøk.

Den moderne industrielle hvalfangsten ble utviklet av [[Svend Foyn]] fra [[Tønsberg]] i 1860-årene. Han hadde lang erfaring fra selfangst i nordlige farvann, og fra 1864 drev han eksperimentell hvalfangst i Finnmark. Han kombinerte tre faktorer: Harpun og granat ble kombinert til en moderne granatharpun og plassert i en hvalbåt drevet av [[dampmaskin]]. Hvalbåten "Spes & Fides" på 94 fot ble levert i 1864, og var utstyrt med dampmaskin og skonnertrigg. Granatharpunen eller sprengharpunen ble utviklet til 1866. Fra 1873 var hvalfangsten i Finnmark lønnsom næring. 14. januar 1873 fikk Foyn patent på sitt fangstsystem, og han fikk fangstmonopol fra 1873 til 1882. Han eksperimenterte også for å forbedre kvaliteten på hvaloljen. Hans oljeraffineri sto på Revsodden i Tønsberg. I 1877 fikk Foyn konkurranse av Jarfjordselskapet, og i 1880 av Hvalfangserselskabet Vestfold. I 1881 inngikk Foyn kontrakt med rederiet O.B.Sørensen i [[Arendal]] om bruk av Foyns fangstteknikk. I 1881 var det en hel flåte fra Vestfold som drev hvalfangst i Finnmark. 169 mann fra Vestfold deltok i fangsten, og de fanget 285 hval. I 1882 var det hvalstasjoner flere steder på Finnmarkskysten: [[Sørvær (Hasvik)|Sørvær]], [[Tyfjord]], [[Syltefjord]], [[Engelsviken]], [[Jarfjord]] og [[Damasjavarre]]. Hvalstasjonene var svært enkle; hvalen ble dradd inn i fjæra og flenset der.<ref>Arne Odd Johnsen: Finnmarksfangsten. I Den moderne hvalfangsts historie. Opprinnelse og utvikling. Bind I. Oslo 1959.</ref>

På 1900-tallet deltok norske hvalrederier også i storstilt fangst på storhval i Sørishavet. Denne fangsten ble stoppet først da hvalbestandene stod på randen av utryddelse.

Motoriseringen av fiskeflåten i 1920-årene gav støtet til den moderne vågehvalfangsten.
I 1938 ble det innført krav til konsesjon. På 1950-tallet kom regler om maksimumsfangst per båt og bestemmelser om at lisenshavere skulle være fiskere som eide båtene og selv deltok i fangsten. I 1976 ble det innført årlige maksimalkvoter.
I 1982 vedtok Den internasjonale hvalfangstkommisjonen (IWC) en fangststopp (moratorium) for all kommersiell hvalfangst med virkning fra 1986. Norge reserverte seg mot stans i småhvalfangsten i Nordøst-Atlanteren, men innførte midlertidig stans i vågehvalfangsten fra 1987 i påvente av bedre kunnskap om bestandsstørrelsen. Vitenskapskomiteen i IWC har lagt fram både sikrere bestandsanslag og en revidert forvaltningsprosedyre, men kommisjonen har siden 1990 likevel ikke vært villig til å revurdere moratoriet og fangstkvotene.