Redigerer Howard Staunton (avsnitt)

=== Sjakkaktiviteter ===
;Inntreden i sjakkverdenen
Det er dokumentert at Staunton var i [[London]] i 1836, og at han tegnet et abonnement på William Walkers bok ''Games at Chess, actually played in London, by the late [[Alexander McDonnell]], Esq.'' 

Staunton var angivelig 26 år gammel da han begynte å vise alvorlig interessere seg for sjakk. Han uttalte at på den tida var så svak at de sterkeste spillerne han møtte i London, som [[Pierre Saint-Amant]] og [[George Walker (sjakkspiller)|George Walker]], ville spilt jevnt mot ham om de så gav et tårn i forgave. I 1838 spilte Staunton mange partier mot kaptein [[William Davies Evans]], oppfinneren av [[Evansgambit]] og tapte en match mot den tyske sjakkskribenten [[Aaron Alexandre]]. I 1840 var han blitt god nok til å vinne en match mot den tyske mesteren H.W. Popert, en omstendig og defensivt solid spiller. Deretter utviklet Staunton seg raskt til å bli en av Europas beste sjakkspillere. 

Fra mai til slutten av året 1840 skrev Staunton en sjakkspalte for ''New Court Gazette'', og begynte deretter å skrive for ''British Miscellany'', noe som ledet til at han i 1841 grunnla sjakkmagasinet ''Chess Player's Chronicle'', der han var redaktør fram til Robert Barnett Brien overtok i 1854.

;Match mot Pierre Saint-Amant
I 1842 spilte Staunton hundretalls partier mot den sterke spilleren [[John Cochrane (sjakkspiller)|John Cochrane]]. Disse partiene ble en god forberedelse før det som året etter ble Stauntons største sjakkbragd. Det hele begynte med den franske mesteren [[Pierre Saint-Amant]]s besøk i [[London]]. I 1843 tapte Staunton en kort match mot Saint-Amant med sifrene 3½-2½, men returmatchen som ble spilt mellom 14. november og 20. desember 1843 på ''[[Café de la Régence]]'' i Paris vant Staunton med 13 mot 8. Etter Saint-Amants nederlag var det ingen franskmenn som var i stand til å forsvare det franske sjakkhegemoniet som hadde vart siden  [[François-André Danican Philidor]]s tid på andre halvdel av 1700-tallet. London overtok dermed rollen som verdens sjakkhovedstad.

Staunton dro motstrebende til Paris det påfølgende året for å spille mot Saint-Amant en tredje gang, men matchen ble utsatt og tilslutt avlyst på grunn av en alvorlig lungebetennelse Staunton pådro seg under reisen. De to spilte aldri mot hverandre igjen.

;Sjakklitterær innsats
I 1845 startet Staunton en sjakkspalte for ''Illustrated London News'' som han drev livet ut. Ifølge ''The Oxford Companion to Chess'' var dette verdens mest innflytelsesrike sjakkspalte. I april 1845 vant Staunton og [[Hugh Alexander Kennedy]] et telegrafparti mot en gruppe fra London.

Staunton spilte matcher mot dårligere spillere med bonde og trekk i forgave, men spilte med like odds mot mesterne [[Bernhard Horwitz]] og [[Daniel Harrwitz]] i 1846, og slo dem begge.

I 1847 gav Staunton ut sitt mest kjente verk, læreboka ''The Chess-Player's Handbook''. En annen bok, ''The Chess-Player's Companion'' fulgte i 1849.

;Den internasjonale sjakkturneringen i London, 1851
[[File:Howard_Staunton.jpg|mini|upright|Staunton i 1866]]
I mai 1851 var London vert for [[Verdensutstillingen i London (1851)|Verdensutstillingen]] og Staunton mente at det var en passende anledning til å markere at London var blitt verdens ledende sjakksentrum. Han tok på seg oppgaven å arrangere verdens første internasjonale sjakkturnering og fikk Londons sjakkentusiaster til å bidra med den anselige summen £500 for å finansiere begivenheten.

Selv om sjakklubben i London nektet å sende deltakere til turneringen, ble London 1851 en suksess. Staunton selv var nok skuffet over egen innsats, for etter å ha kjempet i en måned blant 16 av verdens beste sjakkspillere ble han slått ut av [[Adolf Anderssen]] og mistet deretter andreplassen til den tidligere eleven [[Elijah Williams]]. Det var nå klart at Stauntons hadde gjort sitt beste som spiller, men takket være bøkene hans og egenreklamen i sjakkspalten sin beholdt han ryet som verdens ledende sjakkautoritet. Helt ferdig som spiller var han likevel ikke, for senere i 1851 revansjerte han seg mot Williams ved å slå ham 6-4 med en remis, og likedan ved å knuse [[Carl Jaenisch]] i en match 7-2 med en remis.

I 1853 dro Staunton til Brussel for å møte [[Tassilo von Heydebrand und der Lasa]]. De diskuterte standardiseringen av reglene i sjakk og spilte en kort match som endte i Lasas favør, fem mot fire med tre remis.

;Avskjed med toppsjakken
Fra 1856 begynte Staunton å trekke seg tilbake fra sjakkverdenen, men hans store ego hindret ham fra å innse at han ikke lengre klarte å holde tritt med toppskiktet. Innerst inne må han ha lagt merke at spillet til toppmesterne raskt utviklet seg uten at han maktet å henge med, men han deltok likevel i en turnering i Birmingham i 1858 som ble arrangert av det nyopprettede «British Chess Association.» [[Johann Jacob Löwenthal]] slo hurtig ut Staunton ved å vinne to partier på rad. Dette ble Stauntons siste offentlige sjakkturnering og da Paul Morphy besøkte England i 1858, valgte Staunton å avvise utfordringen fra amerikaneren. [[William Shakespeare]] var nå blitt Stauntons hovedbeskjeftigelse. Likevel publiserte Staunton en sjakkbok i 1860 med tittelen ''Chess Praxis'', der han forsøkte å tilfredsstille publikums interesse for Morphy ved å vie 168 sider av boka til amerikanerens partier, kommentert av Staunton.