Redigerer Holocaust i Norge (avsnitt)

== Bakgrunn==

=== Det jødiske miljøet i Norge ===
[[File:Jødisk Museum i Oslo (2017-01-08 bilde02).jpg|thumb|Hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet tidlig på 1900-tallet bestod av relativt nyankomne jøder fra Øst-Europa. I [[Oslo|Kristiania (Oslo)]] var det spesielt [[Østkant og vestkant i Oslo|arbeiderklassestrøkene]] [[Hausmannsområdet|Hausmannskvartalene]] og nedre [[Grünerløkka]] som ble sentrum for dette miljøet. Her lå også [[Synagogen i Calmeyers gate]] (avbildet).<ref name="refMendelsohn1987a-328" /><ref name="calmeyers" /> ]]
[[Liste over eidsvollsmenn|Eidsvollsmennene]] hadde i 1814 med 94 mot 7 stemmer vedtatt at jøder ikke hadde adgang til Norge, og det var først i 1851 at grunnlovens såkalte [[jødeparagrafen|jødeparagraf]] ble opphevet. De første årene med lovlig jødisk innvandring kom det svært få til landet. De som kom var gjerne handelsmenn, og i 1866 var det 25 registrerte jøder i Norge.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 43-45.</ref> [[Pogrom]]er i [[Det russiske keiserriket]] satte rundt århundreskiftet fart på den jødiske innvandringen, men antallet norske jøder forble likevel relativt lite. I 1890 var det registrert 214 jødiske personer i Norge, og det kom i snitt 40 i året frem til 1900. Flesteparten slo seg ned i [[Oslo|Kristiania (Oslo)]], men det utviklet seg også et jødisk miljø i [[Trondheim]]. Resten av jødene var spredt rundt om i landet.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 46.</ref> 

Det var østeuropeiske jøder som utgjorde hovedtyngden av det norsk-jødiske miljøet på denne tiden.<ref name="refMendelsohn1987a-328">[[#refMendelsohn1987a|Mendelsohn (1987a)]], side 328.</ref> For eksempel var [[Moritz Rabinowitz]], [[Leif Wolfberg]] og [[Moritz Nachtstern]] født i Øst-Europa, mens [[Charles Philipson]]s foreldre, [[Leon Bodd|familien Bodd]], [[Robert Levin]]s foreldre, og [[Kai Feinberg]]s besteforeldre var østeuropeiske innvandrere.

Det var tidlig på 1900-tallet fire jødiske menigheter i Oslo, og disse ble etterhvert konsolidert til [[Det mosaiske trossamfunn|Det mosaiske trossamfund]] (DMT) og [[Den israelittiske menighet]] (DIM). DMT var foretrukket av de etablerte jødiske miljøene som var i ferd med å bli en del av den norske middelklassen, mens DIM i større grad bestod av nyankomne og fattigere jøder med bakgrunn fra Øst-Europa.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 34.</ref>

I Kristiania var det spesielt [[Østkant og vestkant i Oslo|arbeiderklassestrøkene]] [[Hausmannskvartalene]] og nedre [[Grünerløkka]] som ble sentrum for det østeuropeiske jødiske miljøet; her lå også [[Synagogen i Calmeyers gate|DIMs synagoge]].<ref name="calmeyers">{{Kilde www
 |url         = http://jodiskmuseumoslo.no/forside/calmeyers-gate-15b-en-bygning-med-historie/
 |tittel      = Synagogen som levde i 21 år
 |besøksdato = 2016-10-12
 |utgiver     = Jødisk Museum i Oslo
 |dato        = 
 |url-status = død
 |arkivurl    = https://web.archive.org/web/20161017173554/http://jodiskmuseumoslo.no/forside/calmeyers-gate-15b-en-bygning-med-historie/
 |arkivdato   = 2016-10-17
}}</ref> Fra 1885 var det i tillegg egen [[Jødiske gravlunder|jødisk gravlund]] på [[Sofienberg]].<ref>[[#refMendelsohn1987a|Mendelsohn (1987a)]], side 359.</ref> I Trondheim var det området [[Nerbyn]] som var blitt sentrum for det jødiske miljøet, med blant annet en rad med jødiske forretninger i [[Brattørgata (Trondheim)|Brattørgata]]. Det var her båtene fra Nord-Trøndelag kom inn til byen, og forretninger eid av jøder var spesielt mye brukt av bygdefolk på handletur til byen.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 47.</ref>

Norge fikk en [[Norsk innvandringspolitikk#Historie|ny fremmedlov i 1915]]. I lovens forarbeider ble det diskutert om det skulle innføres fullstendig innvandringsforbud for jøder, men konklusjonen ble at dette ikke var nødvendig dersom regelverket ble strengt håndhevet. Dette var en del av en internasjonal trend under og etter [[første verdenskrig]], der de fleste vestlige land strammet inn innvandringspolitikken kraftig. I Norge ble «fysisk eller moralsk forkomne» nektet adgang, og i årene som fulgte ble flere jøder utvist med den nye loven som begrunnelse.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 53-54.</ref>

Det var mye vanskeligere for jøder å få norsk statsborgerskap enn det var for andre innvandrergrupper i mellomkrigstiden. Jøder (spesielt de østeuropeiske) måtte som regel søke flere ganger og vente lenger enn andre, og søknadene ble ofte trenert eller motarbeidet av Justisdepartementets saksbehandlere. Departementet stilte også diskriminerende særkrav (som ekstra lang botid i Norge) overfor jødiske søkere, noe som førte til at mange norske jøder ikke hadde statsborgerskap i 1940.<ref>[[#refJohansen2005|Johansen (2005)]] s. 31-33.</ref>

=== Fascist-bevegelsen og antisemittiske holdninger i Norge ===
[[Fil:Hvem er Hvem i Jødeverden, 3. udgave.jpg|mini|[[Mikal Sylten]]s ''Hvem er Hvem i Jødeverden samt fortegnelse over fremmedes forretninger i Norge'' ble utgitt som vedlegg til det antisemittiske ''[[Nationalt Tidsskrift]]'' første gang i 1925.]]
[[Fil:Reichsführerschule der NSDAP Geschäftsstelle Schellingstraße 50 (?) München SS Schutzstaffel members c. 1932 Hitler Heinrich Himmler Kurt Kühme Adolf Egeberg jr etc National Archives NARA Unrestricted No known copyright 242-HF.jpg|thumb|Journalisten og antisemitten [[Adolf Egeberg jr.]] (1909–1972) som «fører» i det vesle [[Norges Nasjonalsocialistiske Arbeiderparti]] på kurs med [[Adolf Hitler|Hitler]] og [[Heinrich Himmler|Himmler]] i Mûnchen 1932. Egebeberg står på kne, med egenkomponert uniform og hakekorsbind, til høyre i første rekke. {{Byline|[[National Archives and Records Administration|NARA]]}}]]

[[Den russiske revolusjon]] og de andre etterdønningene etter første verdenskrig bidro til å nøre opp under frykten for kommunismen i borgerlige miljøer, og anti-revolusjonære holdninger smeltet ofte sammen med antisemittiske holdninger til en forestilling om «bolsjevikjøden».<ref name=":6" />

[[Generalstaben (Norge)|Generalstabens]] etterretningskontor ledet arbeidet med å overvåke venstreorienterte miljøer, og mange jøder i Norge ble mistenkt for å stå i forbindelse med de russiske kommunistene. Generalstaben så også på [[Sionisme|sionistbevegelsen]] som høyst suspekt, og rapporterte til Kristiania-politiet i 1919 om hvordan sionistene til en og samme tid både arbeidet for «jødeverdensherredømme ved kapital» og for å «nedkjempe den bestående samfunnsordning ved hjelp av bolsjevismen, for så å proklamere Jøde-herredømmet».<ref name=":6">[[#refJohansen1984|Johansen (1984)]] s. 27-32.</ref>

Den borgerlige pressen drev regelrette antijødiske kampanjer i 1920-årene. ''[[Aftenposten]]'' skrev i 1924 at «vi oversvømmes av alle lands jøder, særlige russiske [&hellip;] [[Osterhaus' gate (Oslo)|Osterhausgaten]] er fremtidens Ghetto eller jødekvarter. Men bare vent, om noen tid finder vi dem som smarte eiere av villaer paa Vestkanten.» Da høyesterettsadvokat [[Eivind Saxlund]] saksøkte kritikere av kampskriftet «Jøder og Gojim»<ref>{{Kilde bok | forfatter = Saxlund, E. (1858-1936) | utgivelsesår = 1911 | tittel = Jøder og Gojim | utgivelsessted = Christiania | forlag = I hovedkommission hos Aass | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014060408181 | side = }}</ref> i 1923 fikk han støtte på lederplass i ''[[Nationen]]''; her skrev redaktør [[Thorvald Aadahl]] at Saxlund «kjæmpet en racekamp» mot «[d]en store jødebevægelse som langsomt, men sikkert tar strupetak paa Europa».<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 39-40.</ref><ref>[[#refSimonsen2009|Simonsen (2009)]] s. 47.</ref> Holdninger som disse gikk gradvis av moten i norske borgerlige aviser, og utover i 1930-årene ble den antisemittiske retorikken betydelig nedtonet.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 66.</ref> 

Ifølge [[Bjørn Westlie]] var de antisemittiske holdningene så utbredt i Norge at nazistenes propaganda ikke hadde særlig betydning; for eksempel skrev lokalavisen ''Namdalen'' om «snyltende jødiske dollarkonger» og det katolske tidsskriftet St. Olav støttet «effektiv nasjonal opprensing i Europa».<ref>{{Kilde bok|tittel=Mørke år. Norge og jødene på 1930-tallet.|etternavn=Westlie|fornavn=Bjørn|utgiver=Res Publica|år=2022}}</ref>

Det norske fascistpartiet [[Nasjonal Samling]] (NS) ble stiftet i 1933. Det hadde fra begynnelsen av raseteorier i sitt idégrunnlag. Blant NS' medlemmer var det svært varierende grad av antisemittiske holdninger, og i NS' partiprogram fra 1934 var ikke jøder nevnt.<ref name=":7" />

Ifølge Øystein Hetland (stipendiat ved [[Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter|HL-senteret]]) var ikke antisemittisme et dominerende trekk ved NS før krigen. Det forekom at medlemmer, som [[Hans S. Jacobsen]], brøt ut av partiet i frustrasjon over lite fokus på rase og religion. I NS-pressen var det innslag av antisemittisme, og fra 1935 ble det mer antijødisk retorikk fra NS, blant annet i regi av forfatteren [[Halldis Neegaard Østbye]]. [[Leo Trotskij]] var for NS den internasjonale jødebolsjevismen personlig, og partiet anså det som en stor seier da han ble utvist fra Norge etter først å ha fått asyl.<ref name=":7">[[#refHetland2012|Hetland (2012)]], s.13-15.</ref>

===Utviklingen i Tyskland og okkuperte områder===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 102-13774, Adolf Hitler.jpg|mini|upright|[[Adolf Hitler]] og nazipartiet trappet gradvis opp de antijødiskee tiltakene etter [[Machtergreifung|maktovertagelsen i 1933]]. Etter at krigen brøt løs i 1939, ble denne politikken også eksportert til tyskokkuperte områder. {{byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
[[Adolf Hitler]] ble i januar 1933 rikskansler i Tyskland. Antijødiske tiltak ble innført blant annet i form av boikott av jødiske forretninger i 1933 og [[Nürnberglovene]] i 1935. Regimet ønsket å få flere jøder til å emigrere, og dette målet søkte de å nå blant annet ved å internere jøder i [[konsentrasjonsleir]]er og [[getto]]er.<ref name="Knutsen" /><ref name="Skjonsberg" /> 

Med [[Krystallnatten]] i 1938 ble de antijødiske tiltakene trappet opp. Ulike grener av naziregimet, særlig [[Gestapo]] og [[Sicherheitsdienst]] (SD), hadde ulike syn i jødespørsmålet. Først i 1938 ble de antijødiske tiltakene mer samordnet. De tyske jødenes pass ble da stemplet med ''J'' etter påtrykk fra Sveits og Sverige, slik at de to landene kunne nekte jødiske flyktninger adgang uten å stenge andre tyske borgere ute.<ref name="Knutsen">Knutsen, Anund Haenlein (1997): ''[https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/14110/knutsen.pdf Veien til Auschwitz - hvor krokete var den?]''. Hovedoppgave, Universitetet i Oslo, Institutt for statsvitenskap.</ref><ref name="Skjonsberg" />

Vold, økonomisk press og etterhvert tvang ble brukt for å få jøder til å emigrere fra Tyskland, etter ''[[Anschluss]]'' også fra Østerrike, til blant annet [[Palestinamandatet|Palestina]].<ref name="Hohne">Höhne, Heinz: ''Der Orden unter dem Totenkopf. Die Geschichte des SS.'' München: Bertelsmann, 1967.</ref> [[Schutzstaffel]] (SS) samarbeidet med [[Sionisme|sionistiske]] organisasjoner om utvandring til Palestina. Utvandringssentralene ble ledet av [[Adolf Eichmann]], og arbeidet ble intensivert etter Anschluss. Polske myndigheter gjorde polske jøder bosatt i Tyskland og Østerrike statsløse, og det var da over 70&nbsp;000 jøder uten pass som ikke kunne emigrere. I slutten av oktober 1938 ble 17&nbsp;000 av disse passløse polske jødene sendt med godsvogner til den tysk-polske grensen. Dette var den første storstilte og koordinerte deportasjonen av jøder.<ref name="Knutsen" /> 

Etter den [[Felttoget i Polen i 1939|tyske okkupasjonen av Polen]] ble den jødiske befolkningen der samlet og isolert i gettoer. Jøder ble også fordrevet fra Tyskland og Tsjekkoslovakia til Polen. Samtidig arbeidet Hitlers regime med [[Madagaskarplanen|planer for å deportere jødene til Madagaskar]]. [[Warszawagettoen]] ble etablert i oktober 1940.

Før krigen hadde Hitler-regimet opprettet leirer for politiske fanger på tysk jord, blant annet [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]] og [[Sachsenhausen]]. Senere ble blant annet krigsfanger, sigøynere og homofile holdt i disse leirene. Disse første leirene var ikke [[Tilintetgjørelsesleir|utryddelsesleirer]], slike kom først i stand under krigen i okkuperte områder i Øst-Europa.

Invasjonen av Sovjetunionen var trolig en hovedgrunn til beslutningen om å tilintetgjøre jødene.<ref name="ReferenceA">[[#refBruland2008|Bruland (2008)]] s.16.</ref> På [[Wannsee-konferansen]] 20. januar 1942 ble samordning av den allerede påbegynte jødeutryddelsen diskutert. De tyske lederne bestemte der at tiltakene foreløpig ikke skulle gjelde for Norge.<ref name=Skarpnes/> [[Adolf Eichmann]]s liste over jødisk befolkning i Europa omfattet også 1300 jøder i Norge (dette tallet var basert på folketellingen i 1930<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s. 3</ref>).

Fra det okkuperte Frankrike ble jøder deportert til Auschwitz fra 27. mars 1942.<ref>Blumenkranz, Bernhard (1972). ''Histoire des Juifs en France.'' Toulouse: Éditeur. OCLC 417454239</ref> Fra den «frie sonen» som ble kontrollert av [[Vichy-regimet]], ble jøder deportert til den okkuperte delen av Frankrike fra august 1942. I det okkuperte Belgia ble jøder internert og deportert østover fra 4. august 1942.<ref>Yahil, Leni (1991). ''The Holocaust: The Fate of European Jewry,'' 1932–1945. Studies in Jewish History (Reprint (trans.) ed.). Oxford: Oxford University Press. s. 393. ISBN 0-19-504523-8.</ref> De vel 7000 jødene i Danmark skulle etter planen interneres og deporteres høsten 1943, men de fleste [[Redningen av de danske jødene|ble reddet over til Sverige]]. I [[Ungarns historie|Ungarn]] tiltok forfølgelsen av jødene under [[Miklós Horthy]], og deportasjonene begynte i 1944 etter at tyske styrker tok kontroll over landet.

Det tyske regimets antijødiske agitasjon forble vag og generell også etter Krystallnatten: Jødedommen skulle «forsvinne» uten at dette ble konkretisert som massedrap. Dokumentet fra Wannsee-konferansen er også kamuflerende i ordbruken. Under krigen ble tyskere stilt for retten og henrettet for å ha spredd rykter om folkemord. SS-øverstkommanderende [[Heinrich Himmler]] understreket overfor SS-ledere at det skulle ties om jødeutryddelsene.<ref>[[#refHetland2012|Hetland (2012)]] s. 8-9, 11.</ref>

====Invasjonen av Sovjetunionen====
[[Fil:Einsatzgruppe shooting.jpg|mini|Etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte den tyske paramilitære organisasjonen [[Schutzstaffel|SS]] systematiske massakre av jøder. Bildet viser en massegrav hvor kvinner og barn blir skutt. [[Zdolbuniv]] i Ukraina, 1942.]]

Umiddelbart etter [[Den tyske invasjonen av Sovjetunionen|invasjonen av Sovjetunionen]] begynte massakrer på den jødiske befolkningen i Litauen, Latvia, Hviterussland og Ukraina. Jødene ble skutt og begravet i massegraver. SS-dødsskvadroner (såkalte ''[[Einsatzgruppen]]'') beveget seg bak Wehrmacht og hadde en sentral rolle i utryddelsen av jøder og andre «uønskede elementer». Norske frontkjempere i [[5. SS-Panzer-Division «Wiking»|SS «Wiking»]] deltok trolig i massakrer blant annet i Ukraina og Russland.<ref>Sørlie, Sigurd: ''Solkors og hakekors. Nordmenn i Waffen-SS 1941-1945.'' Dreyers forlag, 2015.</ref><ref>«Regjeringen vil vite sannheten om jødeutryddelsen», ''Aftenposten'', 10. november 2004, s. 2.</ref> Massakrene foregikk til dels med bistand fra lokale kollaboratører, og det forekom også massakrer i gatene der jødene ble slått i hjel med stokker. De ble oftest drept nær hjemstedet. I Litauen ble de fleste av landets jøder drept i løpet av sommeren og høsten 1941. Himmler var selv til stede ved en massehenrettelse ved skyting utført av Einsatzgruppen sommeren 1941.<ref name=Hohne/>

Drap av utviklingshemmede i «[[Aktion T4]]» pågikk fra 1939, og «aksjonen» tok etter hvert i bruk eksos fra forbrenningsmotorer som avlivingsmetode. [[Christian Wirth]] ledet eutanasiaksjonen i Brandenburg og ble overført til Chełmno. Erfaringene ble sammen med en del av personalet fra T4 overført til [[Aksjon Reinhardt]], som fra oktober 1941 begynte utryddelsen av jødene i det polske [[Generalguvernementet]].<ref>Hilberg, Raul: ''The Destruction of the European Jews.'' New York: Holmes & Meier, 1985, tre bind.</ref> [[Chełmno (konsentrasjonsleir)|Leiren Chełmno]] (Kulmhof) var i drift fra 8. desember 1941 for å drepe jødene i [[Łódź]], og der ble [[gassvogn]]er tatt i bruk i stor skala.<ref name="ReferenceA"/>

[[Konsentrasjonsleiren Belzec]] var den første tillintetgjørelsesleiren i Generalguvernementet og var i drift fra mars 1942. I Belzec ble fangene drept i et gasskammer med eksos fra en dieselmotor, og likene ble begravet i massegraver. Belzec var den første leiren med faste gasskamre som var utformet som et slags badehus.<ref name=Hohne/> [[Sobibór]] var i drift fra april 1942, og der ble det også brukt eksos i gasskamrene, men likene ble brent. 

Den første [[Auschwitz]]-leiren var i drift som fangeleir fra 1940, og den første store fangetransporten dit var politiske fanger og polske motstandsfolk den 14. juni. Auschwitz II (Birkenau) ble anlagt fra oktober 1941 for å avlaste den opprinnelige leiren. De første fangene i Birkenau var krigsfanger fra felttoget i Sovjetunionen. Gasskamrene i Birkenau var klare til bruk i mars 1942, og der ble [[Zyklon B]] tatt i bruk til avliving av fangene. I [[Konzentrationslager Majdanek|Majdanek]] ble også Zyklon B brukt i gasskamre som var klare i september 1942.

=== Flyktninger til Norge i årene før 1940 ===
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F043919-0017, Frankfurt, Friedenspreis des Deutschen Buchhandels.jpg|mini|[[Max Tau]] (1897–1976, til venstre) ved siden av den vesttyske presidenten [[Walter Scheel]] i 1974 ([[Frère Roger]] i hvitt) i [[Paulskirche (Frankfurt am Main)|Frankfurter Paulskirche]]. Tau kom til Norge i 1938 og flyktet [[Flyktninger fra Norge|videre til Sverige]] i 1942.{{byline|Deutsche Bundesarchiv}}]]

Det jødiske miljøet i Norge hadde reagert på utviklingen i Tyskland, og spesielt etter [[Krystallnatten]] i november 1938 oppfordret de norske politikere til å ta affære. Norske jøder startet Jødisk Hjelpeforening for å hjelpe jødiske flyktninger med å finansiere innreisen i Norge, og også [[Nansenhjelpen]] og ildsjeler som [[Sigrid Helliesen Lund]] hjalp til med dette.<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 94-95</ref>
 
Initiativene for å hjelpe flyktninger lyktes ikke med å hjelpe spesielt mange til Norge. [[Johan Scharffenberg]] hadde allerede i 1936 foreslått å ta i mot 5000 jødiske flyktninger, uten at forslaget ble tatt på alvor i politiske miljøer.<ref name="Skjonsberg" /> Jøder ble ikke regnet som politiske flyktninger, og i motsetning til sistnevnte gruppe ble jødene sjelden sluppet inn i landet. Både embedsverk og politimyndigheter opprettholdt en streng innvandringspolitikk for jøder: Justisdepartementet fastslo at «en invasjon av jøder må vi jo frabe oss», mens Fremmedpolitiet i Oslo var «redd det blir en jødekoloni her».<ref>[[#refJohansen2005|Johansen (2005)]] s. 53.</ref> I løpet av 1938 ble det flere flyktninger i Europa på grunn av tysk territoriell ekspansjon, tiltagende jødeforfølgelse i tysk-kontrollert område samt økende antisemittisme i Polen og Italia. Norske myndigheter prioriterte personer som flyktet på grunn av motstand mot naziregimet og disse politiske flyktningene fikk som regel oppholdstillatelse.<ref name=Skjonsberg/>

Jødisk Hjelpeforening forsøkte å omgå det strenge norske regelverket ved å invitere jødiske barn fra Wien på «feriekoloni» for så å søke permanent opphold for dem med henvisning til at forholdene var blitt verre i Østerrike. Etter mye frem og tilbake fikk barna bli, mot at norske jøder selv sørget for finansiering av alle kostnader knyttet til gruppen. Det var samtidig sterke krefter som ønsket slike grupper ut, og Justisdepartementet ved ekspedisjonssjef [[Carl Platou (1885–1956)|Carl Platou]] argumenterte mot å gi opphold til jødiske barn: «chansen for å brenne inne med barna er overveldende stor. [&hellip;] disse barna [vil] efterhvert knyte slike forbindelser i Norge, at vi ikke blir kvitt dem.»<ref>[[#refMichelet2014|Michelet (2014)]] s. 95-96</ref>

Ved den tyske invasjonen 9. april var det 300-400 jødiske flyktninger i Norge (Ellinor Major og Harald Skjønsberg oppgir 430 jødiske flyktninger, noe som var omtrent halvparten av alle flyktninger fra tysk-kontrollert område,<ref name=Skjonsberg/><ref>Major, Ellinor F.: ''Reise gjennom krig og fred - en beretning om krigens arv''. Oslo: Aschehoug, 1997.</ref> [[Skarpnesutvalget]] oppgir «noe over 300», [[Bjarte Bruland]] oppgir 400<ref name="Bruland2011" />). Jon Fjalestad, leder for Arbeiderpartiets flyktningkontor, tok 9. april 1940 med seg flyktningregisteret fra Centralpasskontoret og grov det ned i nærheten av Magnor for at det ikke skulle falle i hendene på tyskerne.<ref>[[#refSobye1998|Søbye (1998)]] s.6</ref>

==== Fra Tyskland og Østerrike ====
[[File:Juden Werden Hier Nicht Bedient.jpg|thumb|«Jøder får ikke betjening her!». Den gradvis økende antisemittismen i Tyskland og Østerrike gjorde at mange jøder flyktet før krigen brøt ut, noen også til Norge. Skilt fra samlingene til [[Jüdisches Museum Berlin]], ca 1935–1937.]]

[[Josef Berg]] kom fra Wien til i Norge i 1938. Georg Rechenberg forlot Østerrike i 1938 og kom til Norge samme år.<ref>[[#refSavosnick1986|Savosnick og Melien (1986)]] s. 68.</ref><ref name=Dybvig/> [[Ruth Maier]] hadde flyktet fra Wien etter innlemmelsen i Tyskland, hun forsvant i Auschwitz. Ekteparet Felix og Edith Adler kom fra Wien i 1939, de kom seg til tryggheten i Sverige med hjelp fra [[Hans Chr. Mamen]].<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 195.</ref>

Tolv tyske jøder som i aprildagene 1940 hadde flyktet fra Bergen til det fortsatt frie Molde, ble med skipet MS «Krysseren» (i marinens tjeneste) til Tromsø da Molde ble evakuert.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 26.</ref> [[Ludvig Paul Cohn]] flyktet fra Tyskland til Norge i 1938. [[Eugen Keil]] kom fra Tyskland i 1936. [[Max Tau]] (1897–1976) flyttet med hjelp fra [[Tore Hamsun]] til Norge i 1938. Den tyske flyktningen Arthur (Israel) Rosenberg var bosatt i Son. Han forsvant etter å ha blitt deportert i mai 1942.<ref>[[#refMendelsohn1987b|Mendelsohn (1987b)]], side 62</ref>

==== Fra Tsjekkoslovakia ====

Nansenhjelpen ordnet innreisetillatelse for 60 barn og 200 voksne jøder fra Tsjekkoslovakia etter Hitlers okkupasjon våren 1939.<ref>[[#refUlstein1995|Ulstein (1995)]], s. 15.</ref> Den tsjekkoslovakiske forretningsmannen [[Robert Weinstein]] var tilfeldigvis i Norge da Hitler okkuperte hjemlandet, og han ble da værende i Norge. Weinstein døde i Warszawa-gettoens ruiner i 1943. [[Berthold Epstein]] var også flyktning fra Tsjekkoslovakia og kom til Norge 15. mars 1940. Brødrene Fritz og [[Hans Levold|Hans Lustig]] fikk visum som kvoteflyktninger fra Tsjekkoslovakia til Norge hvor de ankom i juni 1939. Moren Nora Lustig kom etter til Norge, hun ble drept i Auschwitz. [[Leo Eitinger]], en venn av Nora Lustig, kom fra Tsjekkoslovakia til Norge i 1939. Tsjekkoslovakene Schütz og Stastny flyktet videre til Sverige etter okkupasjonen.<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 187</ref> [[Pavel Fraenkl]] kom til Norge fra Tsjekkoslovakia i januar 1940.<ref>{{Kilde www|url=https://snl.no/Pavel_Fraenkl|tittel=Pavel Fraenkl – Store norske leksikon|besøksdato=2016-09-03}}</ref><ref name="aftenposten-nekrolog">Wiik, Steinar: "Pavel Fraenkl" (minneord). ''Aftenposten'', 8. november 1985, s. 11.</ref> 

Flere av de tsjekkoslovakiske flyktningene flyttet fra Oslo til [[Lesjaskog]] i aprildagene 1940, blant andre Eitinger, Weinstein og [[Otto Eisler|familien Eisler]]. Da de britiske styrkene trakk seg tilbake til [[Åndalsnes]] forsøkte de uten hell å slutte seg til disse. En gruppe flyktninger fra Tsjekkoslovakia slo seg til på [[Nesjestranda]] ved Molde (Eitinger, Weinstein, Eisler, Lustig).<ref>[[#refOttosen1995|Ottosen (1995)]], s. 133</ref>

Den tyske sosialdemokratiske pressemannen [[Richard Bernstein]] og hans kone Gisela hadde forlatt Tyskland etter Hitlers maktovertagelse, og bosatt seg i Praha. De dro videre til Norge med Nansen-pass da [[Böhmen-Mähren|Tsjekkoslovakia brøt sammen]] i 1939, mens barna deres kom seg til Storbritannia og USA.<ref>[[#refAase1945|Aase (1945)]], s. 174</ref>