Redigerer Hjort (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:Cervus elaphus Luc Viatour 6.jpg|miniatyr|venstre|En '''kronhjort''' er en [[bukk]] med minst tre tagger som danner en «krone» i toppen av hver [[gevir]]stang]]
[[Fil:Red deer (Cervus elaphus) (19065801299).jpg|miniatyr|venstre|To [[Kolle (dyr)|koller]] og en [[kalv]]]]
I [[Karpatene]] kan prakteksemplarene blant bukkene veie opp mot 500 kg,<ref name="CAB International (2019)"/> mens bukkene på øyene i [[Middelhavet]] knapt når opp i 100 kg.<ref name="CAB International (2019)"/> På [[New Zealand]], dit arten ble introdusert fra [[Storbritannia]] i 1851, veier bukkene i snitt cirka 103 kg, mens hindene typisk veier rundt 75 kg.<ref name="Saul, Wolf-Christian ''et al.'' (2017)"/> Både tilgangen (populasjonstettheten) og kvaliteten på maten har stor betydning for størrelsen på dyrene, viser en studie fra New Zealand i 1985.<ref name="Challies (1985)"/>

I Norge finner man de største dyra i høyereliggende og nordlige strøk av utbredelsesområdet, og på steder hvor hjorten relativt nylig har etablert seg.<ref name="Langvatn (2020)"/> I Norge øker hjorten i størrelse fra sør til nord og fra kyst til innland opp til [[Nordland]] fylke.<ref name="Langvatn (2020)"/> Fullvoksne bukker har en skulderhøyde på cirka {{nowrap|120–135 cm}} og en kroppslengde på cirka {{nowrap|190–220 cm}}, mens vekten ligger rundt {{nowrap|240–260 kg}}, og unntaksvis kan praktbukkene komme opp i cirka {{nowrap|300 kg}}.<ref name="Langvatn (2020)"/> Fullvoksne hinder har en skulderhøyde på cirka {{nowrap|105–120 cm}} og en kroppslengde på cirka {{nowrap|165–190 cm}}, mens vekten ligger rundt {{nowrap|150–170 kg}}, og unntaksvis kan de største hindene veie opp mot {{nowrap|180 kg}}.<ref name="Langvatn (2020)"/> Der populasjonstettheten er stor vil imidlertid vekten ofte kunne være betydelig redusert, som mange steder på Vestlandet.

Hjorten kjennetegnes av den mørke hårstripa som går fra nakken langs hele ryggen på dyret. Hårstripa er tydelig på såvel den rødbrune sommerpelsen, som på den mer gråbrune vinterpelsen. Langs innsiden og på baksiden av lårene er pelsen lysere, noe som gir hjorten det karakteristiske «bakspeilet». Om dyret blir skremt, stritter hårlaget i speilet ut, slik at den lysere overflaten blir stående i skarp kontrast til den øvrige pelsen.

Hos hjorten er det bare bukken som utvikler [[gevir]]. Det første geviret bukken får er to enkle spirer. Disse begynner å vokse i bukkens andre vår og er ferdig utvokst til høsten. Disse bukkene kalles blant annet 1,5-åring, spissbukk, beinhynnel og fjordsdyr. Hvert år blir det stadig flere takker på geviret, inntil bukken har nådd sin genetiske (eller miljømessige) grense. Bukkene feller geviret i mars/april hvert år og utvikler deretter nytt. På slutten av sommeren er geviret ferdig utvokst, og basthuden kan fjernes. Basthud eller bast er et hudlag som dekker geviret i vekstsesongen. Basten har et rikt nettverk av nerveceller og blodårer som sørger for tilførsel av næringsstoffer under tilveksten. Når geviret er ferdig utvokst tørker basten ut, og bukken fjerner restene gjennom å «feie» geviret mot busker og kratt. Hos store bukker kan geviret forme en krone i toppen bestående av tre eller flere takker, noe som gir disse bukkene tilnavnet ''kronhjort.'' En klassisk kronhjort har 12 tagger, seks på hver gevirstang, men i utgangspunktet trenger bukken kun én krone med tre takker i toppen av hver gevirstang for å kvalifisere til betegnelsen kronhjort.<ref name="Langvatn (2020)"/> I toppårene til bukkene (alderen 7–12 år) vil de normalt ha mellom 10 og 16 takker, der 12–14 tagger er regnet som er vanlig for en såkalt ''storbukk''. Over 16 tagger kan forekomme, men dette er sjelden for norske bukker.<ref name="VFV"/> Størrelsen på geviret er ofte i samsvar med bukkens fysiske kapasiteter, der en stor bukk normalt vil ha et stort gevir. Etter toppårene reduseres gevirpryden gradvis i omfang, antall takker avtar og det forekommer ofte misdannelser på geviret. Slike bukker kalles gjerne ''returbukker''.