Redigerer Hjalmar Schacht (avsnitt)

== Næringsminister ==
I perioden 1934 til 1937 var Schacht næringsminister og hadde ansvaret for å sikre [[sysselsetting]] og opprustning, til tross for begrensede offentlige finanser. Dette ble gjort gjennom en utstrakt lånevirksomhet (som det neppe noen gang ville ha vært mulig å tilbakebetale) og tvungen arbeidstjeneste for arbeidsløse, særlig gjennom realiseringen av den store [[motorvei]]utbyggingen. Nazistenes krise- og sysselsettingspolitikk var [[Keynesianisme|keynes]]iansk, finansiert gjennom underskudd på [[statsbudsjett]]et, og statens underskudd ble dekket av ''Reichsbank'', som ble underlagt staten i 1933. Etter at Schacht ble direktør der i mars 1933, økte mulighetene for å lånefinansiere statens underskudd, blant annet ved stiftelsen av såkalte «MEFO-veksler», som ble innført i mai 1933. Dette var en [[veksel]] trukket på et ikke-eksisterende selskap (Metallurgische Forschungsgesellschaft), som angivelig kunne diskonteres i bankene og betales av staten etter fem år. Det ble utstedt Mefo-veksler for ca. 12 milliarder [[Reichsmark]] frem til 1938, men da de skulle innløses, viste det seg at de ikke kunne betales.<ref>Karl Chr. Lammers: ''Nazismens epoke'' (s. 215), forlaget Schønberg, 2003, ISBN 87-570-1646-1</ref>

Regimet fikk imidlertid hjelp av en generell [[konjunktur]]oppgang, samt at [[Weimarrepublikken]] i 1932 hadde lyktes med å få innvilget fritak fra å betale ytterligere krigserstatninger etter [[første verdenskrig]]. I 1933 sørget Schacht for å hjemkjøpe tyske [[obligasjon]]er fra USA, etter først å ha kommet med uttalelser som kunne tolkes slik at Tyskland ikke kunne eller ville innløse dem. Dette førte til at kursen på obligasjonene falt drastisk, og tyske eksportører med tilgang til amerikansk [[valuta]] kunne kjøpe dem opp til spottpris. Denne operasjonen resulterte i en avtale der [[rente]]ne på den tyske gjelden ble senket.

Schacht holdt i 1935 en tale i [[Königsberg]], der han sterkt fordømte «ulovlige» aksjoner mot [[jøder]], tolket som et direkte svar på [[Julius Streicher]]s første offentlige tale i [[Berlin]] uken før. Schacht gikk skarpt ut mot «folk som om natten heroisk tilgriser vindusruter, og kaller de som handler i jødiske butikker for landssvikere». Schacht advarte om at regjeringen alene skulle stå for alle tiltak rettet mot jøder, uten innblanding fra enkeltindivider. Han presiserte at han kun var interessert i at jøder som forretningsfolk var trygge, og at han stilte seg bak regjeringens program mot jøder i politikken og jøder på den kulturelle arena.<ref>[https://www.jta.org/1935/08/20/archive/schacht-and-streicher-in-war-over-jewish-question Schacht and Streicher in War over Jewish Question, 20. august 1935]</ref>

Schacht forlangte at det tok slutt med «den lovløse klappjakten på jødedommen» («das gesetzlose Treiben gegen das Judentum»), ellers stod han maktesløs i sine forsøk på å rette opp tysk økonomi. Han klaget over at Streicher presset på for å fjerne jødiske representanter for tyske virksomheter i utlandet. Da den jødiske agenten for det tyske [[forsikringsselskap]]et Allianz i [[Egypt]] ble utsatt for Streichers [[sjikane]], gikk agenten rett og slett sin vei - og tok kundene med seg. Disse var deretter forsikret i et engelsk selskap. På samme måten mistet [[Robert Bosch GmbH|Bosch]] hele det søramerikanske markedet, og en fransk importør kansellerte sin meget store ordre fra Salamander sko.<ref>[https://www.salamandergeschaft.com/ Salamander sko]</ref> Schacht understreket at han ikke hadde noe mot enkeltaksjoner mot jøder, f.eks. skilt med «jøder uønsket». Slike ble også satt opp i USA.<ref>[https://www.ark.no/produkt/boker/dokumentar-og-faktaboker/the-destruction-of-the-european-jews-9780300095579 Raoul Hilberg: ''The destruction of the European Jews'', bind 1 (s. 36), New York 1985]</ref>  

Som økonomiminister organiserte Schacht et «clearing»-system. Tyskland hadde desperat behov for utenlandsk valuta, og kunne ikke avse [[gull]] til importvarer. Nå argumenterte tyskerne overfor grekerne med at Tyskland ville bli et godt marked for greske eksportvarer, som det ellers var vanskelig å få avsatt i krisetider, slik som [[korinter]]. Det ble inngått en avtale, slik at den greske statsbanken stilte gresk valuta til rådighet for tyske importører til betaling av greske varer. Et tilsvarende beløp i tyske mark ble overført til den greske bankens konto i Berlin, men var bare gyldig ved kjøp av tyske varer. Til andre formål var beløpet frosset.<ref>Alexander Barmine: ''En som overlevde'' (s. 425), Gyldendal norsk forlag, Oslo 1947</ref> 

Da tyskerne hadde lurt grekerne inn i denne avtalen, begynte de å kjøpe opp all salgs varer i [[Hellas]], blant annet [[tobakk]], som de solgte videre til USA, England og andre for gull. Da tyskerne betalte grekerne med praktisk talt verdiløse, frosne mark, kunne de overby andre nasjoner. Først ved utløpet av første termin oppdaget grekerne at tyskerne skyldte dem millioner av Reichsmark, som grekerne ikke kunne få, unntatt i form av tyske varer. Den fastsatte kursen for mark var i utgangspunktet også ugunstig for grekerne, som nå forsøkte å stanse [[kreditt]]en, men var under press både fra den tyske regjering og de greske produsentene, som var godt fornøyd med å få gode priser for varene sine. Handelsbalansen forverret seg dermed måned for måned, og med så store beløp låst i Berlin, var de tvunget til at kjøpe alt maskineri fra Tyskland for i det minste å få noe igjen for pengene. Tyskerne visste at grekerne satt i saksen, og overpriset dermed maskinene de solgte til dem. Slik fikk tyskerne det mangedobbelte tilbake av den overprisen de hadde betalt for greske varer. Gresk økonomi ble bortimot strupt, og greske statsøkonomer tryglet vestmaktene om hjelp, men ingenting skjedde. Alexander Barmine, som var [[Sovjetunionen|sovjetisk]] [[chargé d'affaires]] i [[Athen]], ba [[Politbyrået i Sovjetunionen|politbyrået]] om å overta Hellas' eksport. Russerne kunne betale med kontanter eller [[hvete]], som Hellas hadde stort behov for. Men ingenting skjedde da heller, for i januar 1937 hadde [[Stalin]] planer om å alliere seg med [[Hitler]].<ref>Alexander Barmine: ''En som overlevde'' (s. 426-27)</ref> 

Schacht var en personlig venn av sir [[Montagu Norman]], sjefen for [[Bank of England]]<ref>https://www.smh.com.au/business/how-bankers-helped-the-nazis-20130801-2r1fd.html</ref> og medlem av [[Anglo-German Fellowship]]. Han trakk seg som næringsminister, fordi han var uenig i Hitlers økonomiske politikk og de omfattende militærutgiftene som Schacht mente kunne føre til økonomisk sammenbrudd. Dette fordi det offentlige pengeforbruket skapte en etterspørsel det ikke ble produsert nok varer til å møte. I tillegg trakk han seg etter konflikter med [[Hermann Göring]]. På grunn av sin kritikk mot Hitler ble han avsatt som næringsminister 26. november 1937, men gjenutnevnt som riksbanksjef. Denne stillingen innehadde han frem til 1939. Deretter var han [[minister uten portefølje]] i regjeringen, med lønn som riksbanksjef til han ble endelig avsatt i januar 1943.
[[Fil:Bundesarchiv Bild 146-1984-040-26, Hjalmar Schacht.jpg|thumb|Schacht i en alliert [[internering]]sleir, 1945.]]
I 1944 ble han arrestert som medansvarlig for [[20. juli-attentatet]] mot Hitler, og satt frem til krigens slutt i [[konsentrasjonsleir]]ene [[Ravensbrück]], [[Flossenbürg konsentrasjonsleir|Flossenbürg]] og [[Dachau konsentrasjonsleir|Dachau]].