Redigerer Hjalmar Christensen (avsnitt)

== Studier, tidlig forfatterskap ==
{{Sitat|Eg hugsar det første brevet som kom ifrå Bergen; det fortalde om at det året hadde det gått ut ifrå Katedralskolen der ein student som ein kunne vente seg reint uvanleg mykje av, &mdash; han heitte Hjalmar Christensen. Han kom da òg til å skrive somt som fekk varig verd; men dei store vonene kameratane hadde sett til han, vart ikkje oppfylt.|[[Halvdan Koht]]<ref>[[Halvdan Koht|Koht, Halvdan]]: ''Minne frå unge år'', s. 124. Oslo: Aschehoug, 1968.</ref>}}
Etter å ha gått på skole i Bergen, hvor den senere litteraturprofessoren [[Gerhard Gran]] var blant lærerne, ble Hjalmar Christensen  student i [[1887]]. Først studerte han [[klassisk filologi]] og [[historie]], siden [[jus]], og ble ''[[cand. jur.]]'' i [[1892]]. Han kom imidlertid aldri til å ha noe embete, for han var alt slått inn på veien som forfatter. Han virket i flere år som sceneinstruktør på Christiania teater men avbrøt for å gå inn i konkurransen om professoratet i Nordisk Litteratur mot sin venn og gamle lærer Gerhard Gran. Dette professoratet fikk han ikke, men han foreleste i flere år ved Bergen Museum i europeisk litteratur og tok doktorgraden på en avhandling om Flaubert 1902. Christensens studenttid falt sammen med at en ny tid brøt inn i kulturlivet; i [[1890]] vant [[nyromantikken]] frem i lyrikken. A. H. Winsnes har hevdet Christensen mente man "skulle være dekadent". Dette er det imidlertid ikke belegg for. Christensen egen tolkning er at det er en inderliggjort naturalisme det dreier seg om, og senere litteraturforskere, bl.a. Willy Dahl (1965, 1983), (Eide 1981), har gitt ham rett. En "aktivt virkende humanitet" var hans ideal. (Francis Bull 1921)


[[Fil:Gunnar Heiberg von Ithacia som Juppiter.png|thumb|Hjalmar Christensen (til høyre) og [[Gunnar Heiberg]]. Karikatur av [[Andreas Bloch]] fra 1897.]]
Christensen selv hadde alt i [[1889]] utgitt sin første fortelling, ''En frisindet. Et nutidsbillede''. I [[1891]] kom novellesamlingen ''Mat blod'' («Matt blod»), hvor han skildrer tidens [[dekadanse]]. Som tittelen antyder er han mildt kritisk til fenomenet. Dekadense i norsk sammenheng er "utenpåklistret" hevdet han. Garborg støtter ham i dette. Året etter forsøkte han seg med et skuespill, ''Loths hustru''. I [[1893]] kom skuespillet ''En seirherre'', som skildrer brytningene mellom det nye borgerskapet og den gamle embetsmannskonservatismen. Romanen ''Bastarder'' ([[1894]]) var et oppgjør med [[bohem]]ene, mens skuespillet ''Folkets tjener'' var en satire over [[demokrati]]et. I [[1895]] utga han sammen med [[Vilhelm Dons]], og Hugo Mowinckel under [[pseudonym]]et «[[Adolescentulus Olsen]]», den parodiske diktsamlingen ''Rythmeskvulp'', hvor "nyromantikerne", særlig [[Vilhelm Krag]] men også Halvdan Christensen og Obstfelder får passet påskrevet. Christian Sinding satte musikk til tre av diktene samme år (Opus 29) og de ble fremført ved flere anledninger i Kristiania av skuespillerinnen Ragna Wettergren til stor jubel. 

Christensen var også en meget habil litteraturkritiker. I [[1894]] utga han ''Unge nordmænd'', hvor han skrev om en rekke unge norske forfattere: [[Vilhelm Krag]], [[Knut Hamsun]], [[Gabriel Finne]], [[Thomas Krag]], [[Hans E. Kinck]], [[Jacob Hilditch]] og [[Hans Aanrud]]. Året etter, i ''Nordiske kunstnere'', stilte han seg positiv til [[hjemstavnsdiktning]]en ut ifra et kunstsyn som hevdet at man måtte ha dyp kjennskap til det tema man skrev om dersom det skulle bli god kunst. Det gjaldt både de førende internasjonale retninger og tanker i tiden, og den miljø man skulle skildre. Alt i 1894 skriver Christensen en prisbelønnet avhandling i magasinet "Samtiden" om Arne Garborg som "Jærbu og Europear" - 20 år før Thesens bok om det samme. Ingen hadde som ham maktet å føre de to momenter sammen i sin diktning som Garborg, mente Christensen. Garborg var også den eneste som hadde maktet å skrive den eneste virkelige dekadenseroman i Norsk litteratur: "Trætte Mænd".

Fra 1893 til [[1898]] var Christensen instruktør ved [[Christiania Theater]], og i 1898 søkte han stillingen som professor i nordisk litteratur ved universitetet i Kristiania. Stillingen gikk imidlertid til hans gamle lærer Gerhard Gran. Christensen ble tilbudt å forelese i Bergen og gjorde det i flere år samtidig med at han arbeidet på sin doktorgradsavhandling om Gustave Flaubert. han livnærte seg ved siden av som litteratur - og teaterkritiker, journalist og forfatter. Han levde et "bohemliv" i Kristiania sammen med venner som [[Carl Nærup]], [[Nils Kjær]] og [[Sigurd Bødtker]], men kunne ofte trekke seg tilbake til gården i Sunnfjord, hvor han hadde en dikterstue.<ref>«Prestegarden på Skei». [http://www.nrk.no/distrikt/sogn_og_fjordane/fylkesleksikon/1283855.html NRK Sogn og Fjordanes fylkesleksikon]</ref>