Redigerer Historie (avsnitt)

== Historiefagets utvikling==
[[Fil:The Historian (The How and Why Library).jpg|miniatyr|Det meste av tidlig historie ble videreformidlet ved hjelp av [[fortelling|muntlige tradisjoner]] og [[manuskript|håndskrevne dokumenter]].]]
{{utdypende artikkel|Historiografi}}
Historie ble opprinnelig videreformidlet gjennom fortelling av [[myte]]r. Skriftspråket gav mulighet til at fortidens hendelser kunne bevares i en mer stabil form enn det muntlig overlevering muliggjorde. De første historikere som brøt med mytisk historieforståelse, var grekerne [[Herodot]] fra [[Halikarnassos]] og [[Thukydid]]es. Disse var trolig de første som forklarte historisk utvikling som et produkt av menneskers intensjoner og handlinger, ikke som guders inngripen eller som utslag av [[mirakel|mirakler]].
[[Fil:AGMA Hérodote.jpg|miniatyr|[[Byste ]]av [[Herodot]].]]
For Herodot, kalt «historiens far», var historiens hendelser noe som måtte undersøkes og gås etter i sømmene. Han skilte mellom sikker kunnskap og det han bare hadde hørt; hans historieskriving er todelt med et skarpt skille mellom «vi» = grekere og «de andre», dvs. «[[barbar]]ene». I [[perserkrigene]]s tid var hans motiv å fremme en gresk fellesskapsfølelse. Den 30 år yngre Thukydid var samtidshistoriker, og nøyde seg med å skrive om det han selv hadde erfart i [[peloponneskrigen]], og det han lærte av intervjuer med andre [[tidsvitne]]r. Hans korte tidsspenn skyldtes hans strenge krav til etterrettelighet, og den franske historikeren Paul Veyne har derfor hevdet at historieskrivningen ikke har endret seg siden [[antikken]].<ref>[[Erling Sandmo]]: ''Tid for historie'' (s. 35), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3</ref> 
[[Fil:Thucydides-bust-cutout_ROM.jpg|miniatyr|venstre|150px|Byste av den antikke historikeren [[Thukydid]].]]
Greske historikere så på historie som syklisk med hendelser som jevnlig gjentok seg selv.<ref>Lamberg-Karlovsky, C. C. & Sabloff, Jeremy A. (1979): ''Ancient Civilizations'', s. 6</ref> Thukydid innledet en tradisjon som også senere greske historikere fulgte. Også [[Xenofon]]s historieverk er en førstehåndsskildring og like todelt, med sitt skarpe skille mellom grekere og barbarer. Perspektivet er helt ut gresk; de er historiens underforståtte «vi». Den skotske historikeren George Cawkwell (1919-2019)<ref>[https://www.scotsman.com/news/obituaries/obituary-george-cawkwell-new-zealander-academic-and-author-who-was-proud-his-sole-scottish-rugby-cap-90320 «George Caldwell»,] [[nekrolog]] i ''[[the Scotsman]]'' 6. mars 2019</ref> ville prøve et skifte i perspektiv ved å omdøpe «perserkrigene» til ''the Greek wars'' («grekerkrigene»).<ref>[https://bmcr.brynmawr.edu/2005/2005.10.31 George Cawkwell: ''The Greek wars. The failure of the Persians]</ref> 

Perspektivet endret seg med [[Polybios]]. Som romernes [[gissel]] opplevde han hvordan han og andre grekere var blitt overvunnet og underlagt romersk overherredømme. Hans historieskrivning ble derfor tredelt - grekere, romere, samt «de andre». Romersk historieskrivning var fokusert på at leseren skulle <u>lære</u> av fortiden; romerne følte at de hadde noe å lære andre. Til sammenligning hadde Thukydid sagt om sitt verk at det ikke var skrevet «''for å tekkes lesernes smak her og nå. Det er skapt for å vare evig.''»<ref>[[Erling Sandmo]]: ''Tid for historie'' (s. 41), Universitetsforlaget 2015, ISBN 978-82-15-01644-3</ref>

I [[middelalderen]] var [[krøniken]] den dominerende historiske fremstillingsform, det vil si at hendelser ble [[kronologi]]sk oppramset, men uten noen dypere analyse av årsakene til hendelsene. 

I [[opplysningstiden]] hevdet filosofene at historien utviklet seg mot høyere og høyere kunnskapsnivå, samtidig som de moraliserte over tidligere epokers uforstand. 

Tidlig på [[1800-tallet]] ble historiefaget en [[vitenskap]]. I motsetning til opplysningstiden ønsket historikerne på 1800-tallet å forstå hver epokes særpreg ut fra egne sine premisser. Den prøyssiske historikeren [[Leopold von Ranke]] oppstilte kriterier for hvordan en kunne komme fram til sann kunnskap om «hva som egentlig hadde skjedd». [[Kilde]]r til en hendelse ble sammenlignet og for å finne inkonsistenser og vurdere kildenes troverdighet som vitnesbyrd om fortiden. I mellom midten av 1800-tallet og 1900-tallet var historiefaget et av de viktigste virkemidlene i [[nasjonsbygging]]. Vestlige stater ansatte profesjonelle historikere for å skrive fortellinger om nasjonens utvikling og for å hausse opp om nasjonens «gloriøse» fortid. Historie var i dette hundreåret nesten utelukkende [[politisk historie]] om «konger og kriger». Disse historikerskapte fortellingene ble videreformidlet gjennom skoleverket og formet folks [[identitet]]. Historiefaget gav folk følelse av et fellesskap som følge av forestilling om en felles fortid. Ved å se historien fra statsledernes synsvinkel fikk det folk til å identifisere seg med statsledelsens maktpolitikk. 

I løpet av [[1900-tallet]] har emneområdet til historiefaget blitt utvidet. Kanskje mest betydningsfullt var 1960- og 1970-årene med den såkalte [[Sosialhistorie|sosialhistoriske revolusjon]], etter inspirasjon fra blant annet fransk historieforskning med tidsskriftet ''Annales''. Historikerne begynte å se den politiske historien som altfor snever da kun en liten elite tok del i den politiske beslutningstakingen. Faget ble da utvidet til å omfatte «vanlige folks» historie, som arbeidere, kvinner, etniske minoriteter, barn, tiggere og lignende som ikke tidligere hadde vært en del av den nasjonale historien. 

Faget støttet seg på metoder fra statistisk orientert [[samfunnsvitenskap]]. Det siste tiår har [[kulturhistorie]] vært den dominerende retning innen historieforskning hvor folks identitet og virkelighetsoppfatning analyseres for se på kulturelle tankemønstre. Kulturhistorikere er skeptiske til at det virkelig er mulig å skrive historien slik «den egentlig var» da det betviles at det finnes kun én historisk sannhet som kan formidles.

Historiemetoder sammenfatter de teknikker og retningslinjer som historikere benytter, primære kilder, [[arkeologi]] og andre beviser for å forske og deretter skrive historie.

Det var historiske tradisjoner og avansert bruk av historisk metode i [[middelalderen]]s [[Kina]]. Det grunnleggende arbeidet for en profesjonell historiografi i østlige [[Asia]] ble etablert ved [[Han-dynastiet]]s hoffhistoriker kjent som [[Sima Qian]] (145 f.Kr. – 90 f.Kr.), forfatter av ''[[Shiji]]'' (''Nedtegnelser av den store historiker''). For kvaliteten i sitt tidløse verk er Sima Qian i ettertiden blitt kjent som «far av den kinesiske historiografi». Kinesiske historikere av senere dynastiske epoker i Kina har benyttet hans ''Shiji'' som det offisielle formatet for historiske tekster, foruten også biografisk litteratur.
[[Fil:Sima Qian (painted portrait).jpg|miniatyr|Den kinesiske historikeren Sima Qian.]]
[[Augustin av Hippo]] ([[354]] – [[430]]) var innflytelsesrik for [[Kristendom|kristen]] og [[Vesten|vestlige]] tenkning på begynnelsen av [[middelalderen]]. Gjennom hele middelalderen og [[renessansen]] har historien ofte blitt studert gjennom et religiøst perspektiv. Rundt [[1800]] brakte den [[Tyskland|tyske]] filosofen og historikeren [[Georg Wilhelm Friedrich Hegel]] ([[1770]] – [[1831]]) filosofen og en mer verdslig tilnærming inn i historieforskningen<ref>Graham, Gordon (1997): «Chapter 1» i ''The Shape of the Past''. Oxford University.</ref>

I forordet til sin bok ''[[Muqaddimah]]'' ([[1377]]) advarte den [[Arabere|arabiske]] historikeren og tidlige sosiologen [[Ibn Khaldūn]] ([[1332]]&ndash;[[1406]]) mot syv feil som han mente at historikere jevnlig begikk. I denne kritikken behandlet han fortiden som merkelig og noe som trengte fortolkning. Ibn Khalduns originalitet var å hevde at kulturelle ulikheter i en annen tidsalder må styre vurderingen av relevant historisk materiale, å skille mellom prinsipper i henhold til hvordan det kan være mulig å besvarelse en vurdering, og sluttelig å føle behovet for erfaring i tillegg til rasjonelle prinsipper for å bedømme fortidens kultur.

[[Fil:Georg Wilhelm Friedrich Hegel00.jpg|miniatyr|Den tyske filosofen og historikeren Hegel vridde historieforskningen i en verdslig retning.]]
Ibn Khaldūn kritisert hyppig «ørkesløs overtro og ukritisk godtagelse av historiske data». Som et resultat introduserte han en vitenskapelig metode for å studere historie, noe som ble betraktet som «nytt for hans tid», og han refererte ofte til den som hans «nye vitenskap», nå assosiert med historiografi.<ref>Khaldun, Ibn; med Rosenthal, Franz & Dawood, N. J. (1967): ''The Muqaddimah: An Introduction to History'', Princeton University Press, ISBN 0691017549, s. x.</ref> Hans historiske metode la også fundamentet for å observere rollen til [[stat]], [[kommunikasjon]], [[propaganda]] og systematisk forutinntatthet og skjevheter<ref>Mowlana, H. (2001): «Information in the Arab World», ''Cooperation South Journal'' 1.</ref>, og han er således blitt karakterisert som «historiografiens far».<ref>Ahmed, Salahuddin (1999): ''A Dictionary of Muslim Names''. C. Hurst & Co. Publishers. ISBN 1850653569. Se også Enan, Muhammed Abdullah (2007): ''Ibn Khaldun: His Life and Works'', The Other Press, ISBN 9839541536, s. v</ref>

Andre historikere som brukte avanserte historiske metoder er blant annet [[Leopold von Ranke]], Lewis Bernstein Namier, [[Pieter Geyl]], [[George Macaulay Trevelyan]], [[Geoffrey Elton]], og [[A.J.P. Taylor]]. På [[1900-tallet]] fokuserte historikerne mindre på [[epos|episke]] [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] fortellinger, som ofte tenderte til å glorifisere nasjonen eller enkeltpersoner, til mer objektive analyser. En betydelig retning innenfor historisk metodelære på 1900-tallet var tendensen til å behandle historien mer som en sosial vitenskap enn som en kunstart, noe som tradisjonelt hadde vært tilfelle. En del av de ledende talsmennene for historien som en sosial vitenskap var en rekke forskere som blant annet innbefattet [[Fernand Braudel]], [[Edward Hallett Carr]], [[Fritz Fischer (lege)|Fritz Fischer]], [[Emmanuel Le Roy Ladurie]], [[Hans-Ulrich Wehler]], Bruce Trigger, [[Marc Bloch]], [[Karl Dietrich Bracher]], [[Peter Gay]], [[Robert Fogel]], [[Lucien Febvre]] og [[Lawrence Stone]]. Flere av disse fremmet også en flerfaglig tilnærming. Braudel kombinerte historie med [[geografi]], Fogel historie med [[økonomi]], Gay historie med [[psykologi]], Trigger historie med [[arkeologi]] mens Wehler, Bloch, Fischer, Stone, Febvre og Le Roy Ladurie hadde på en variert og til dels umedgjørlige måte slått sammen historie med [[sosiologi]], geografi, [[antropologi]], og økonomi. I nyere tid har feltet [[Digital informasjon|digital]] historie tatt i bruk [[datateknologi]] for å utforske historiske data og utvikle digital forskning.
[[Fil:Edward Gibbon by Henry Walton cleaned.jpg|miniatyr|[[Edward Gibbon]] (1737–94). Hans innflytelsesrike verk ''Romerrikets nedgang og fall'' er blant annet kjent for sine stilistiske kvaliteter, sin [[ironi]] og sin bruk av primærkilder.]]
I opposisjon til kravene om at historie var en sosial vitenskap argumenterte historikere som [[Hugh Trevor-Roper]], John Lukacs, Donald Creighton, Gertrude Himmelfarb og Gerhard Ritter at nøkkelen til historikernes arbeid var forestillingens makt og således forfektet at historie skulle bli forstått som en kunstart. [[Frankrike|Franske]] historikere tilknyttet ''Annales''-skolen introduserte kvantitativ historie ved å benytte rådata for å spore livene til enkeltindivider og var banebrytende i å etablere en kulturell historie (såkalt «histoire des mentalités»). Intellektuelle historikere som [[Herbert Butterfield]], [[Ernst Nolte]] og [[George Mosse]] har argumentert for betydningen av ideer i historien. [[USA|Amerikanske]] historikere, motivert av forskningen på [[den amerikanske borgerkrigen]], fokuserte på tidligere oversette [[Etnisitet|etniske]], [[rase]]messige, og sosioøkonomiske grupper. Andre sjangrer innenfor sosial historie vokste frem i [[etterkrigstiden]], slik som dagliglivets historie ([[tysk]] ''Alltagsgeschichte''). Forskere som [[Martin Broszat]], [[Ian Kershaw]] og [[Detlev Peukert]] søkte å undersøke dagliglivet for folk flest i 1900-tallets Tyskland, særlig den [[Nasjonalsosialisme|nazistiske]] perioden.
{{Sitat|''All studie av historie innebærer derfor å ta et utvalg, et lite utvalg, av noen saker av den uendelighet av menneskelig aktivitet i fortiden, og av hva som påvirket den aktiviteten. Men det er ikke noe generelt akseptert kriteria for å lage et slikt utvalg, og i den grad at det er noen på et tidspunkt, vil det antakelig endres. Da historikere så historie som bestemt av store menns handlinger, var utvalget de gjorde selvfølgelig annerledes enn hva det ble når det synet på historie ble endret. Dette er hva som lager et så sterkt og effektivt sett med forsvarsverk som urokkelige historikere (og de som avviser historie) kan dekke seg bak, og en garanti for at det aldri vil bli deres siste posisjon.''
<ref group="note">''All historical study therefore implies making a selection, a tiny selection, of some things out of the infinity of human activities in the past, and of what affected those activities. But there is no generally accepted criterion for making such a selection, and to the extent that there is one at any given time, it is likely to change. When historians thought history was largely determined by great men, their selection was obviously different from what it is when they don't. This is what provides so strong and effective a set of fortifications behind which  the historical diehards (and those who reject history) can make their stand, and a guarantee that it will never be quite their last stand.''</ref><ref>Hobsbawm, 1997, s. 59</ref>|Historikeren [[Eric Hobsbawm]] i «Has History Made Progress?», fra boken ''On History''}} 

[[Marxisme|Marxistiske]] historikere som [[Eric Hobsbawm]], [[Edward Palmer Thompson]], Rodney Hilton, [[Georges Lefebvre]], [[Eugene D. Genovese]], [[Isaac Deutscher]], [[C.L.R. James]], [[Timothy Mason]], [[Herbert Aptheker]], [[Arno J. Mayer]] og [[Christopher Hill]] har forsøkt å bekrefte [[Karl Marx]]' teorier på å analysere historie fra et marxistiske perspektiv. Som svar på den marxistiske tolkning har historikere som [[François Furet]], [[Richard Pipes]], [[J.C.D. Clark]], [[Roland Mousnier]], [[Henry Ashby Turner]] og [[Robert Conquest]] tilbudt en antimarxistisk historietolkning. [[Feminisme|Feministiske]] historikere som [[Joan Wallach Scott]], [[Claudia Koonz]], [[Natalie Zemon Davis]], [[Sheila Rowbotham]], [[Gisela Bock]], [[Gerda Lerner]], [[Elizabeth Fox-Genovese]] og [[Lynn Hunt]] har tatt til orde for betydningen av å studere erfaringene gjort av fortidens [[kvinne]]r. 

I nyere år har [[Postmodernisme|postmodernister]] utfordret gyldigheten og behovet for historieforskning på grunnlag av at all historie er basert på personlige tolkninger av kildene. I boken ''In Defence of History'' ([[1997]]) forsvarte [[Richard J. Evans]], professor i moderne historie ved [[University of Cambridge|Cambridge-universitetet]], verdien av historiefaget. Et annet forsvar for historiefaget fra postmodernistisk kritikk var den [[Australia|australske]] historikeren Keith Windschuttles bok ''The Killing of History'' ([[1994]]).