Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

=== Småbarnstid i Kristiansand, barndomsinntrykk som satte varige spor, og forholdet til foreldrene ===
Med tanke på oppdragergjerningen skrev den unge [[adjunkt]]en (senere [[prest]] og [[prost]]) Nicolai Wergeland det året hans førstefødte kom til verden en veiledning for foreldre som han kalte ''Henrikcopedie''. Den inneholdt «Kortfattede Love for Opdragelsen fra den spædeste Alder». Her heter det blant annet «Opdrager ikke den Lille til Ammestuen eller Sophaen; men til Verden», og videre «indskrænk den Lilles Selvvirksomhed saa lidet som mueligt».<ref> Se Jahn Holljen Thon i «Wergelandenes Kristiansand» 2008, s. 22, kapittelet «Oppdragelse».</ref> I alt besto Henrikcopedien av 43 læresetninger, først og fremst inspirert av [[Jean-Jacques Rousseau|Rousseaus]] tanker om oppdragelse. Mye tyder imidlertid på at Wergelandbarna har hatt relativt frie tøyler. «Alle vi 5 ville Børn» skriver lillesøsteren [[Camilla Collett]] i sin skildring av barndommen. <ref> Her sitert etter professor Leiv Amundsen i et særtykk av hans Wergelandbiografi, utg. på Aschehoug i 1977. Framstillingen er fra ''Norsk Biografisk Leksikon'' s. 479: "Alle vi 5 ville Børn ere opvoxede paa Landet, og vore Tilbøieligheder og Anlæg, vore Feil og Lidenskaber trivedes frodig som Trærne...".</ref> Da Henrik nærmet seg fem år, noterte faren i dagboka: «Henrik har et besynderligt Glimt i Øjnene, som jeg ikke ser hos mine andre Børn. Han skjønnede meget tidlig; han røbede tidlig en stor Hukommelse og fatter meget let.»<ref>H.Lassen 1877 «Henrik Wergeland og hans Samtid» s. 4. </ref>

I livsskissene fra dødsleiet, ''[[Hassel-Nødder]]'', kap IX, gjengir Wergeland noen minner fra sine første år i fødebyen, blant annet sin opplevelse ved «[[Kjos (Kristiansand)|det yndige Kjos]]» da han skal ha vært tre år gammel, en «lodrett Klippevæg, der glimrede i alle Farver af store Chrystaller». Wergeland hentet flere ganger sine dikteriske bilder fra [[krystall]]enes og [[edelsten]]enes verden. I farsen ''Vinægers Fjeldeventyr'' (1841) opptrer for eksempel kvinneskikkelsen «Krystalline» som dikterens [[genius]] og forståelsesfulle publikum. Sommereventyret ''[[Svalen]]'' fra samme år har utpregede visjonære trekk. Her skildres hvordan dikterens ytre øye i en forstand blindes mens den synske sjelen fortaper seg i det «Rosenhegn» som danner grensene for «Engens lille Eden»:

{{Sitat|Ha, derunder Buskens Nat<br />hvor det glimred, hvor det gløded,<br />hvor det lyste i det dunkle<br />Tusmulm i det tætte Hegn!<br />Som om alle Qviste bløded,<br />draabemodne Rosenknopper<br />overaltifra fremfunkled,<br />ludende mod Jorden ned<br />liig en Regn<br />af Rubiner og Koral<br />Karneoler og Agat,<br />tryllebundne i sit Fald.|Fra ''Svalen''}}

Forholdet mellom far og sønn var preget av gjensidig respekt og hengivenhet selv om sønnens mange prosjekter i blandt kunne være utfordrende. Henrik overlot til sin far å svare på Welhavens angrepsskrift, utgitt i 1832. Tilsvaret som kom  året etter, er preget av saklighet og lærdom. Det ble gjenutgitt med innledning og kommentarer i 1995, 150 år etter Henrik Wergelands død. Forholdet mellom mor og sønn har også vært godt, noe som framgår flere steder i Wergelands produksjon. 

Alette Dorothea Wergeland var i ungdommen skuespiller ved Det dramatiske Selskab i Kristiansand, og Henrik opplevde henne på scenen ved flere anledninger. I ungdommen hadde hun ry for sin skjønnhhet. I sin erindringsbok ''[[I de lange Nætter]]'' karakteriserer Camilla Collett sine foreldre. Om moren skriver hun bl.a.: «Hun havde været Christiansands Skønhed i Byens Velmagtstid»,<ref> Camilla Collett 1912, Samlede verker, bd. 1, s. 32. </ref>