Redigerer Henrik V av England (avsnitt)

==Maktposisjon og konflikt med Henrik IV==

[[Owain Glyndŵr]]s walisiske opprør tok opp det meste av prinsens energi fram til [[1408]]. Fra da av begynte han, på grunn av kongens sviktende helse, å ta en større del i styringen av landet. Fra januar [[1410]] hadde han, sammen med sine onkler [[Henry Beaufort|Henry]] og [[Thomas Beaufort, 1. hertug av Exeter|Thomas Beaufort]], praktisk talt full kontroll over regjeringen. 

Han var uenig med kongen både i innen- og utenrikspolitikk. I november [[1411]] skjøv kongen derfor prinsen ut av det kongelige rådet. Konflikten mellom far og sønn var av politisk natur, men det er mulig at det i bakgrunnen foregikk et annet spill. Det er sannsynlig at Beaufortbrødrene diskuterte mulighetene for at Henrik IV kunne [[abdikasjon|abdisere]], mens deres motstandere åpenlyst forsøkte å bringe prinsen i vanry. Tradisjonen som forteller om prinsens urolige ungdomsår, som senere ble styrket av [[William Shakespeare]]s fremstilling i skuespillet ''[[Kong Henrik V]]'', har kanskje mye av sitt opphav i denne politiske konflikten. 

===Tiltredelse===

[[Fil:Henry V of England - Illustration from Cassell's History of England - Century Edition - published circa 1902.jpg|thumb|Henrik V, senere gravering basert på samtidige portretter. At han er avbildet i profil skyldes antagelig skadene fra slaget ved Shrewsbury.]]

Harry etterfulgte sin far den [[20. mars]] [[1413]]. Han hadde da en bred erfaring, og ingen farlige rivaler. De tre hovedproblemene han sto overfor var:
*Behovet for å gjenopprette fred i riket
*Gjenforening i [[Den katolske kirke|kirken]] etter [[lollardisme|lollardistenes]] skisma
*Gjenopprettelse av Englands prestisje på kontinentet.

===Innenrikspolitikk===

Henrik valgte å takle alle tre problemer under ett, og brukte dem til å bygge opp en bredere politikk. Han gjorde det fra første stund klart at han ville styre England som overhode for en forent nasjon, og at han ville legge tidligere problemer bak seg. Samme år som han ble kronet flyttet han Rikard IIs legeme til [[Westminster Abbey]] i en storslagen seremoni. Den unge [[Edmund Mortimer, 5. jarl av March]], ble tatt i nåde og arvinger etter dem som hadde mistet titler og eiendommer under Henrik IV fikk gradvis tilbake det som var tatt fra dem. 

I forhold til lollardistene var det særlig [[John Oldcastle]] han forhandlet med. Han kom ingen vei, og lollardismen var lenge den største indre trusselen i riket. Men i januar [[1414]] knuste han praktisk talt hele bevegelsen, med godt støtte fra [[Thomas Arundel]], [[erkebiskop av Canterbury]]. Med unntak av et mislykket komplott i juli [[1415]] til fordel for Edmund Mortimer, som involverte [[Henry Scrope, 3. baron Scrope av Masham|Henry Scrope]] og [[Richard av Conisburgh, 3. jarl av Cambridge|Richard, jarl av Cambridge]], var det ingen seriøse utfordringer mot hans styre.