Redigerer Henrik VIII av England (avsnitt)

==Felttog i Frankrike==

I 1511 brøt [[Cambrailigaen]] sammen. Dette var en allianse mellom Spania, [[Kirkestaten|Pavestaten]] og [[Frankrike]], dannet for at de skulle kunne underlegge seg [[Venezia]]. Da det viste seg at Frankrike fikk hele fortjenesten av Venezias underkastelse, ble Henrik VIII invitert til å slutte seg til en hellig allianse mot Frankrike. Paven ønsket med dette å få en andel av rikdommene fra Venezia, mens Spania ønsket å annektere [[Kongedømmet Navarra|Navarra]]. For Englands del var dette en mulighet til å gjenvinne tapte områder i Frankrike, hvor man på dette tidspunkt kun kontrollerte [[Calais]]. 

[[Ludvig XII av Frankrike]] ble naturlig nok rasende og beskrev pavens snuoperasjon som «en dolk støtt gjennom hjertet». De franske kardinalene og biskopene stilte seg bak kongen og erklærte seg villige til å avsette paven. Dette gjorde det lettere for Henrik å få støtte fra kirken i England til å gå inn i Frankrike. 

Felttoget begynte i juni [[1512]], da [[Thomas Grey, 2. marki av Dorset]], seilte ut fra [[Southampton]] med 12&nbsp;000 mann. De nådde [[Fuentarabbia]] og skulle sammen med spanske styrker angripe [[Bayonne]]. Men spanjolene kom ikke. Mens franskmennene var bundet opp med å kjempe mot den engelske invasjonsstyrken valgte Ferdinand i stedet å gå inn i Navarra, ta fullstendig kontroll over regionen og erklære at felttoget var over. Henrik ble ydmyket, men valgte å ikke klandre spanjolene; i stedet skjelte han offentlig ut sine egne offiserer. 

For å bøte på ydmykelsen planla han et nytt felttog neste vår, som han selv skulle lede. Han klarte å overtale den tysk-romerske keiseren til å slutte seg til alliansen, og Frankrike stod derfor overfor et enormt angrep fra fire stater. Igjen sviktet Ferdinand, idet han bak sine alliertes rygg forhandlet frem en avtale med Ludvig XII som sikret Navarra for Spania. Henriks plan kunne allikevel gjennomføres, idet han klok av skade hadde lagt opp en strategi som ville fungere også uten spansk hjelp. Hans plan var et angrep direkte inn i det nordlige Frankrike fra det eneste engelske brohodet, Calais. 

Henrik ankom Calais den 30. juni 1513. Etter tre ukers feiring av kongens ankomst til enklaven begynte den engelske styrken å bevege seg innover. Det gikk først sakte, bare omkring fem kilometer om dagen. Den første natten, 21. juli, pøsregnet det, men kongen valgte å bevege seg blant soldatene for å oppmuntre dem. Dette satte de stor pris på, og moralen ble kraftig styrket. Det kom også bedre vær, og marsjen gikk raskere slik at styrkene nådde [[Thérouanne]] etter elleve dager. 

Beleiringen av Thérouanne begynte den 1. august. Byen var et viktig symbol, ettersom den var blitt tatt av [[Edvard III av England|Edvard III]] etter [[slaget ved Crécy]]. Keiser [[Maximilian I av det tysk-romerske rike|Maximilian]] ankom som avtalt, men med en mindre styrke enn beregnet. Han avledet Henriks skuffelse ved å tilby seg å kjempe som en underordnet general, med de keiserlige styrkene under engelsk flagg. Henrik var fornøyd med dette, selv om det betydde at han også måtte betale soldatene. 

Den 16. august fant en mindre trefning sted, der et antall franske adelsmenn ble tatt til fange etter å ha feilbedømt situasjonen. Henrik beskrev det som en større seier i slag, men egentlig dreide det seg bare om en rask, men mislykket fransk retrett da to styrker møtte hverandre. Hendelsen fikk navnet ''Battle of the Spurs'' («Sporeslaget»), fordi sporene var det eneste «våpen» som ble brukt. 

Thérouanne falt 24. august, og Henrik gav byen til Maximilian som umiddelbart rev den. Som en følge av denne kraftfulle handlingen mot en by som hadde gjort motstand gav [[Tournai]] seg måneden etter, etter bare åtte dagers beleiring. Henrik bestemte at byen skulle spares og bli et andre Calais. Etter tre ukers feiring av denne fordoblingen av Englands besittelser på kontinentet vendte kongen hjem.