Redigerer Henrik Groth (avsnitt)

== Virke ==
Groth var virksom som redaksjonssekretær i [[Ronald Fangen]]s tidsskrift ''[[Vor verden]]'', som utkom fra 1923 til 30 og av mange ble oppfattet som en motpol til det radikale tidsskriftet ''[[Mot Dag]]''.

Han ble ansatt i forlaget [[Cappelen]] i 1927, ble [[prokura|prokurist]] i 1936 og overtok som direktør i 1947. Ved siden av [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]]s [[Harald Grieg]] regnes han gjerne som den ledende forlagsmannen i norsk historie.

Under [[andre verdenskrig|annen verdenskrig]] spilte Groth en sentral rolle i den kulturelle motstandskampen, blant annet som medlem av [[Hjemmefrontens kulturutvalg]]. Som følge av denne virksomheten ble Groth også hovedmannen bak det såkalte [[Kulturbrevet]], ''Vår kulturs fremtid,<ref>{{Kilde bok|url=http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007011100055|tittel=Vår kulturs fremtid|etternavn=Utarbeidet av en komité under okkupasjonsårene og oversendt den norske regjering september 1945|forlag=(Cappelen)|utgivelsessted=Oslo|side=|kapittel=|sitat=Forord ved Sigurd Hoel : Den utredningen - det såkalte kulturbrevet - som nå blir trykt opp igjen, fikk i sin tid en skjebne det kan være grunn til å minne om. (---) Dette brevet er i alt vesentlig skrevet av Henrik Groth, men forarbeidet besto av en lang rekke samtaler og diskusjoner. Alle gruppens medlemmer var enige i det som stod i brevet, og undertegnet det - noe som i seg selv har en viss interesse; en rekke politiske partier og og mange meningsbrytninger på kulturlivets område var nemlig representert i denne gruppen.|utgivelsesår=1945}}</ref>'' som ble utslagsgivende for den umiddelbare efterkrigstidens kulturpolitikk. På grunn av sin illegale virksomhet ble Henrik Groth arrestert i 1944, og var internert på [[Grini fangeleir|Grini]] frem til mars 1945.

Efter krigen gjenopptok Groth sin virksomhet i Cappelen, hvor han var virksom frem til 1973. Skjønt forlaget allerede i mange tiår hadde utgitt skjønnlitteratur, konsentrerte Groth satsingen ytterligere på midten av 1950-tallet, og i 1957 utkom den første høstlisten med egen skjønnlitterær avdeling. Groth sørget for å få en rekke yngre skjønnlitterære forfattere til forlaget, og konkurrerte også med [[Gyldendal (Norge)|Gyldendal]]s «[[Den gule serie|Gule serie]]» om ledende utenlandske forfattere. Ved å grunnlegge [[Cappelens upopulære skrifter]] i 1948, sørget Groth i tillegg for at smalere litteratur, i all hovedsak [[essay]]istikk, fikk et bredere norsk publikum.

Samtidig var han en aktiv samfunnsdebattant og foredragsholder, ofte med kontroversielle innspill, som for eksempel i innlegget «Skal norsk kultur avvikles?».

Efter 1973 viet Groth mer tid til sitt eget forfatterskap, og ble selv en av landets mest markerte essayister<ref>{{Kilde www|url=https://www.minervanett.no/essayistikk-henrik-groth-samfunnsforskning/et-gjensyn-med-en-gretten-gammel-gubbe/373638|tittel=Et gjensyn med en gretten, gammel gubbe|besøksdato=2021-10-17|dato=2021-02-03|fornavn=Pål|etternavn=Veiden|språk=no|verk=www.minervanett.no|sitat=Groth behersket en skriveform som mang en norsk forfatter tidligere var god på: essays. Betraktninger i øst og vest, uten skråsikre konklusjoner, der man kunne argumentere med seg selv, og kanskje til og med konkludere ikke helt i tråd med innledningen. Groth skrev mengder av artige essays. Han ble gammel og gretten og virket litt stolt over det. «Det eneste forsonende med ungdommen i dag er at det gjør det lettere for meg å dø», som han skrev et sted, her sitert etter hukommelsen. {{!}} Kanskje det mest utrolige: han skrev lange velformulerte essays i Aftenposten!}}</ref>, blant annet med bidrag i magasinet [[Farmand]]. I sine essays – som er preget av en ironisk, ofte selvironisk, stil – gjør han seg til talsmann for et liberalt, humanistisk verdensbilde, tildels med [[Konservatisme|verdikonservative]] innslag.

For sin virksomhet som essayist mottok han i 1977 [[Fritt Ords Pris]] «for ved en uredd bruk av det frie ord å ha skapt debatt om språk, litteratur og utdannelse og økt forståelsen i vårt samfunn for informasjons- og trykkefrihetens betydning.»

Han var formann i Den norske bokhandlerforening i perioden 1950 til 56 og ledet [[Den norske Forleggerforening]] fra 1962 til 68. Groth var også formann i [[Foreningen Norden]] fra 1959 til 68.

En rekke av Groths skrifter er utkommet i bokform. Cappelen forlag har pr. 2006 bebudet en biografi om Henrik Groth.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenbladet.no/kultur/i/rmowm/henrik-groth-faar-biografi|tittel=Henrik Groth får biografi|besøksdato=2021-10-17|dato=2003-06-25|språk=nb|verk=www.aftenbladet.no|forlag=Stavanger Aftenblad|sitat=Steinar Hansson skriver biografien om den tidligere Cappelen-sjefen som kommer neste år. Utgivelsen skal skje i forbindelse med at Cappelen feirer sitt 175-årsjubileum høsten 2004.}}</ref>

Riksmålsmannen Groth ble også kjent for sin uttalelse i 1973 om at Norge har vært utsatt for to fatale ulykker: «Det er [[svartedauden]] og [[Ivar Aasen]]».

Henrik Groth bodde i en enebolig i [[Christian Benneches vei (Oslo)|Christian Benneches vei]] 16 på Bygdøy. Det er en av Bygdøys største private villaer, med et areal på {{formatnum:1000}} kvadratmeter, der han blant annet hadde besøk av [[Charlie Chaplin]].<ref>"Si meg hvor du bor ...", Dagbladet 11.06.2005 s. 18</ref>