Redigerer Heltedikt (avsnitt)

== Fellestrekk og avklaring ==
Felles for all heltediktning er at den befatter seg med historiske emner, at den skildrer fysisk kamp, og at hovedpersonene besitter evner som gjør dem større enn vanlige mennesker. Heltediktning har ofte hatt sin opprinnelse i [[Muntlig litteratur|en muntlig kultur]], og kan ha vært muntlig tradert i en lengre periode før de er blitt nedskrevet. Heltediktningen kan være anonym, eller den kan ha en navngitt forfatter.

Epikk, gresk ''epikos'', avledet av ''epos'' = ''det uttalte ord, utsagn, det fortalte'', er antatt å være blant de eldste og mest opprinnelige av alle litterære sjangre. Som definisjonen indikerer var epos opprinnelig muntlig diktning med den hensikt å bli sunget eller resitert til musikk. Innledningsstrofen til ''Odysseen'' begynner således: «Sangmø, fortell om hin rådsnare helt som flakket så vide, da han til sist hadde styrte i grus det hellige Troja».<ref>Homer: ''Odysseen'', oversatt av [[Peter Østbye (filolog)|P. Østbye]]. Oslo 1922, 1976. Side 5. ISBN 82-05-08717-2</ref>

Man skiller derfor mellom ''opprinnelige'' eller ''primære'' epos som var anonyme og muntlige (og senere nedskrevne), og ''sekundære'' som var skrevne epos. De primære har særtrekk i komposisjonen og stilen som skiller de fra de sekundære og «skrevne» epos. ''Iliaden'', ''Odysseen'', ''Beowulf'' og andre tilhører eksempelvis første gruppe, og ''Æneiden'', ''[[Os Luciada]]'', ''Det tapte paradis'' tilhører siste gruppe.

Det skilles mellom epos og myte selv om begge innebærer en fortelling («mythos» betyr «en fortelling») ved at en [[myte]] vanligvis involverer en guddommelig skikkelse og en form for skapelse. Eposet benytter seg av og bearbeider myten i en litterær form med en rekke konvensjoner, blant dem en heltefigur, en konflikt, et tema, en plassering i tid og rom og et språk.

Den [[Canada|kanadiske]] litteraturteoretikeren [[Northrop Frye]] kategoriserer fortellinger i tre hovedsjangrer etter heltens evner sammenlikna med vanlige mennesker. I [[roman]]en har helten om lag de samme evnene (eller mindre) enn oss. I [[myte]]n og i sjangeren «romance» er heltens evner overlegne vanlige menneskers. Forskjellen på myte og romance er at i myten består forskjellen i en artsforskjell – gudene er menneskene overlegen, men de er heller ikke mennesker. I [[romanse]]n er heltene mennesker; overlegenheten består i en gradsforskjell. 

Slik sett plasserer heltediktningen seg innenfor hovedsjangeren romanse. Heltens styrke og utholdenhet ligger svært ofte hinsides det sannsynlige og naturlige. Heltediktningen har et uanstrengt forhold til det overnaturlige og det fantastiske, og Guds eller guders inngripen i begivenhetenes gang er ikke uvanlig. I Eddadiktningen kan rett og slett gudene i gudediktene fortone seg mer jordnære og menneskelige enn de overmenneskelige heltene i heltediktene.

Mye nyere litteratur og film hviler tungt på eldre tiders heltediktning. Det gjelder ikke bare [[fantasy]]sjangeren og Tolkiens ''[[Ringenes herre]]'' eller [[science fiction|science-fiction-sjangerens]] kamp mellom mennesker og [[androide]]r eller utenomjordiske vesener, men også mer virkelighetsnær [[krim]] og action.

[[Joseph Campbell]] har i sin bok ''[[Helten med tusen ansikter]]'' (1949) utforsket en teori at myter og heltefortellinger fra hele verden deler en grunnleggende struktur som Campbell kaller for en [[monomyte]]. [[George Lucas]] har lånt fra Campbells teorier i sitt arbeid med [[Star Wars]].