Redigerer Harald Blåtann (avsnitt)

== Underkastet kristendommen ==
[[Fil:Runensteine_Gorm_Blauzahn.jpg|thumb|Runesteiner til minne om Gorm og Harald, Jelling i Danmark]]
[[Fil:Runenstein_Blauzahn_2.jpg|thumb|Harald Blåtanns runestein, skriftside]]
[[Fil:Runensteine_Gorm_Blauzahn_2.jpg|thumb|Harald og Gorms runesteiner, bakside]]Harald Blåtann er kjent som mannen som lot seg kristne etter et sagnaktig møte med munken [[Poppo av Slesvig|Poppo]] som etter sigende bar [[jernbyrd]] for å overbevise kongen om Kristi makt. Sagnet er neppe historisk. Harald kan like gjerne ha vært kristen hele sitt voksne liv, noe som ikke kan dokumenteres, og selve den offisielle «kristning» av Danmark skjedde helt eller delvis av politiske årsaker. Dels fratok den det kristne tysk-romerske keiserrike en god begrunnelse for å angripe og undertvinge Danmark, og dels kan Harald meget vel ha sett at fremtiden lå i å tilslutte seg det kristne, [[Europa]].

Selv om Harald Blåtanns forgjengere aksepterte kristendommen etter press fra den [[Frankere|frankiske]], [[Karolingerne|karolinske]] kongen i [[826]] var før-kristen hedenskap overveiende dominerende blant danskene og de øvrige nordboerne i minst to hundreår til. Haralds mor kan ha gitt ham spor av kristendommen til tross for at [[Gorm den gamle]] var tilhenger av gammel tids sed og skikk. Da Harald konverterte rundt år [[965]] fikk han gravhaugene på [[Jelling]] omgjort til kristne monumenter til ære for sine foreldre Gorm og Tyra. Runesteinene på Jelling har blitt sagt var et monument for Haralds nye religion og et bilde på kristendommens militære seier, men mer sannsynlig er de å betrakte som en overgang og et bindeledd mellom det gamle og det nye. Utsmykningen viser en [[Jesus Kristus|Kristuslignende]] figur med utstrakte armer omslynget av greinlignende bånd, men kan også tolkes som en [[Odin|Odin-figur]] som ofrer seg selv til seg selv i treet. Jellingsteinene kan således romme to tanker på samme tid.

Den kristne religionen ble uansett stadig mer integrert hos danene som lå nærmere Europa enn Norge og Sverige. Selv enkelte av stormennene ble omvendt og bispeseter ble etablert, som i [[Schleswig|Slesvig]], [[Ribe]] og [[Århus]]. Det første dokumenterte misjonsforsøk ble gjort av den [[England|engelske]] misjonæren [[Willibord]] tidlig på [[700-tallet]]. Forsøket var mislykket, men etter sigende fikk Willibord med seg 30 unge dansker tilbake til England, sannsynligvis for å utdanne dem til prester. Andre forsøk ble gjort etter denne tiden som også var stort sett mislykket. I [[845]] herjet danene byen [[Hamburg]] hvor [[Ansgar]], Hamburgs biskop, oppholdt seg. Som et indirekte resultat ble Ansgars erstatning at han fikk det rikere bispesetet i [[Bremen]] som ble slått sammen med Hamburg.

Det var ikke før i [[935]] at kristne misjonærer hadde et større gjennombrudd i Danmark. På denne tiden fikk [[Unni av Bremen|Unni]], erkebiskopen av Hamburg-Bremen, tillatelse fra Harald Blåtann, selv om han ennå ikke var blitt konge, til å preke over hele Danmark. Så tidlig som [[948]] ble bispeseter etablert av tyske misjonærbiskoper i [[Hedeby]], [[Ribe]] og [[Århus]]. Harald Blåtann ble døpt mellom [[960]]-[[965]] og ble således på linje med andre europeiske konger, unntatt de øvrige nordiske.

Den betydning tyske misjonærer hadde i omstillingen foruten den luftige ideen om et tysk-romersk storrike, fikk [[Otto I av Det tysk-romerske rike|Otto I den store]] til å kreve at Harald Blåtann anerkjente ham som «advocatus» eller øverste beskytter av den danske kirke, og til og med som overkonge av Danmark. Da informasjonen kom til danskekongen i [[973]] om at keiser Otto I var død utnyttet han øyeblikket ved å dra på et hurtig hærtokt ned i Tyskland, men ble ettertrykkelig slått og han måtte trekke seg tilbake. Året etter kom tyskerne nordover og erobret [[Hedeby]] og [[Dannevirke]] og besatte [[Sønderjylland]]. Årbøkene sier at tyskerne hadde mye motgang, men danene sendte ut fredsfølere da inntrengerne kom så langt nord som til [[Limfjorden]], og da keiseren selv kom til området «vant han en stor seier». Det betydde sannsynligvis at han aksepterte danenes fredsforslag som mest av alt var hans eget ultimatum. Harald Blåtann var tvunget til å akseptere både fred og kristen dåp. Fra da av var det frie valget for hvilken religion en dansk mann valgte tapt og hedenskapen tapte stadig mer grunn.

Bispesetet i [[Odense]] ble etablert i [[980]] og det hellige offerstedet [[Vejle]] i [[Jylland]] ble forlatt. Kong Harald flyttet kongsgården til [[Roskilde]] og reiste en trekirke forbeholdt [[Den hellige treenighet]]. Kirker ble bygget på mange steder under kong Haralds regjering der tyske og noen danske prester prekte.

Harald Blåtann bidro aktivt til å spre kristendommen. Den norske jarlen på [[Lade]] i [[Trøndelag]], [[Håkon Sigurdsson]], som hadde vært i Danmark og kjempet på dansk side mot tyskerne ble tvunget til å ta med seg tyske prester hjem til Norge. I henhold til Snorre satte en svært motvillig Håkon jarl dem på land så snart han var kommet ut av syne, seilte videre og brøt all kontakt med den kristne danskekongen.