Redigerer Hans Jakob Skaar Pedersen (avsnitt)

== Politimester ==
Våren 1941 avla Pedersen [[juridisk embetseksamen]]. Han ble tilbudt en stilling som [[dommerfullmektig]] i [[Torridal]] med kontor i [[Kristiansand]]. I januar 1942 ble han konstituert som [[lensmann]] i [[Avaldsnes]] og [[ordfører]] i [[Kopervik]] og [[Stangeland]], der han også var gruppefører for NS – en enkel oppgave, siden han var det eneste NS-medlemmet på stedet. Da Nils Olsen Tjilkårstad ble arrestert for å ha hjulpet en rømt russisk fange, hjalp Pedersen ham ut av fengselet. «''Han la en demper på tyskernes oppførsel her, og talte befolkningens sak når det kom til kontroverser,''» sa kjøpmann Frimann Skei i avhør. Da Fanny Wathne ble rammet av [[Holocaust i Norge|forordningene mot norske jøder høsten 1942]], svarte Pedersen positivt på henvendelsen om hjelp, og mannen hennes erklærte etter krigen: «''Jeg er ikke i tvil om at Skaar Pedersens innskriden i vår sak gjorde meget til at min hustrus liv ble spart, og vår formue ikke inndratt.''»<ref>Asbjørn Jaklin: ''De dødsdømte'' (s. 100)</ref>

Sommeren 1943 ble Pedersen forfremmet til inspektør og leder for Statspolitiets avdeling i Stavanger etter John Georg Ekerholt. Lederskiftet førte til en holdningsendring blant tjenestemennene ved Statspolitiet i Stavanger. Ifølge Eirik Veums bok ''Nådeløse nordmenn - Statspolitiet 1941-1945'' var Skaar Pedersen mer åpen for bruk av [[tortur]] og [[mishandling]] enn sin forgjenger. Flere ganger utførte norske tjenestemenn ved Stavangerkontoret grov mishandling etter ordre fra avdelingssjef Pedersen. Han utførte selv også brutale forhør og tortur av fanger som ble fraktet inn i kjelleren i Eiganesveien 17 hvor Statspolitiets Stavangeravdeling holdt til.<ref>Eirik Veum: ''Nådeløse nordmenn - Statspolitiet  1941-1945'', s. 500/501/503 - Kagge Forlag 2012</ref><ref>Asbjørn Jaklin: ''De dødsdømte'' (s. 98)</ref>

[[Rogaland]] var et prioritert område for Gestapo som det sannsynlige utgangspunkt for en alliert invasjon i Norge. 29. november 1944 sprengte fem mann [[knottgenerator|knottfabrikken]] i [[Hillevåg]] i luften. Så ble [[tolk]]en [[Herbert Geicke]] likvidert og statspolitimannen Leonard Wickstrøm drept på åpen gate i Stavanger i desember 1944.<ref>Asbjørn Jaklin: ''De dødsdømte'' (s. 102)</ref> Etter drapet på Wickstrøm gikk Pedersen alltid bevæpnet. Han mottok [[trussel]]brev og små likkister i posten. En liste utarbeidet av SS-''[[Obersturmbannführer]]'' Friedrich Wilhelm Heinrich Wilkens, sjef for sikkerhetspolitiet i Stavanger, omfattet 11 av byens fremste borgere, deriblant banksjef John Myhre, direktørene Wilhelm Kavli og Sigurd Barstad og [[skipsreder]]ne [[Ole Bergesen (skipsreder)|Ole Bergesen]] og E. Bassøe. Pedersen mente at dette var en likvidasjonsliste.<ref>Asbjørn Jaklin: ''De dødsdømte'' (s. 105)</ref> Wilkens selv, samt to andre tyskere, ble drept under en aksjon 4. april 1945 mot to norske agenter for [[SIS]] som lå i dekning i en hytte på Risholmen i Lutsivannet sør for [[Sandnes]] med en [[radiosender]].

Pedersen var til stede i Gestapo-huset i Eiganesveien 17 (det nåværende [[Solvang aldershjem]]) da den atten år gamle fangen Thor Kluge ble skamslått. Han deltok også i mishandlingen av Einar Sundfør Årstad som ble slått og sparket i to en halv time inntil han mistet bevisstheten og fikk skader i ansiktet, flere knekte ribbein og skader ved nyrepartiet. Han medvirket også i mishandlingen av gårdbruker Udmund Tufte da han og SS-''[[Sturmscharführer]]'' Arnold Höllscher slo mannen med stokk under fotsålene. Selv slo Pedersen til fangen Sverre Vesterhus 40-50 ganger. Da nederlaget var et faktum i mai 1945, var tyskerne i Eiganesveien 17 fulle, og Höllscher ravet ned i kjelleren med en [[maskinpistol]] for å drepe fangene. De norske vaktene hindret dette. Pedersen samlet inn avdelingens våpen, låste dem inn og ga mannskapet ordre om å overgi seg fredelig. Selv satte han seg til å vente på arrestasjon, men da ingenting skjedde, ringte han selv politifullmektig Christian Benneche og ba om å bli arrestert.<ref>Asbjørn Jaklin: ''De dødsdømte'' (s. 105-6)</ref>