Redigerer Halleys komet (avsnitt)

== Beregninger av banen ==
Halley var den første kometen til å bli anerkjent som periodisk. Frem til renessansen var det filosofiske konsensus for kometenes opphav, fremmet av [[Aristoteles]], at de var forstyrrelser i [[jordens atmosfære]]. Dette ble motbevist i 1577 av [[Tycho Brahe]], som brukte [[parallakse]]målinger for å vise at kometer må ligge utenfor [[månen]]. Mange var fortsatt ikke overbevist om at kometer faktisk går i bane rundt solen, og antok i stedet at de gikk i rette linjer gjennom solsystemet.{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=14 og 25}}

I 1687 utga [[Isaac Newton]] verket ''[[Philosophiæ naturalis principia mathematica|Principia]]'', hvor han skisserte sine lover for [[tyngdekraft|gravitasjon]] og bevegelse. Hans arbeid med kometer var avgjort ufullstendig. Selv om han hadde mistanke om at to kometer som etterfulgte hverandre i 1680 og 1681 var den samme kometen før og etter passering av solen (det viste seg senere å være riktig – se [[1680-årets store komet|Newtons komet]]),{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=35}} var han ikke i stand til å fullt ut forene kometer med sin modell. Til slutt var det Newtons venn, redaktør og utgiver, [[Edmond Halley]] som i sitt verk ''Synopsis of the Astronomy of Comets'' fra 1705 brukte Newtons nye lover til å beregne hvordan kometbanene blir påvirket av [[Jupiter]] og [[Saturn]]s [[tyngdekraft|gravitasjon]].{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=76}}

Etter en gjennomgang av historiske registreringer, gjorde beregningene det mulig for Halley å fastslå at [[baneelement]]en for en annen komet som ble observert i 1682 nesten var de samme som de to kometene som hadde blitt observert i 1531 (av [[Petrus Apianus]]) og 1607 (av [[Johannes Kepler]]).{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=76}} Halley konkluderte dermed at alle tre kometene faktisk var ett og samme objekt som returnerte hvert 76. år – en periode som i senere tid har blitt justert til hvert 75–76. år. Etter et grovt estimat av [[perturbasjon]]en planetene skulle utøve på kometen, forutsa han at kometen skulle returnere i 1758.{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=78}}

Halleys forutsigelse av kometens retur viste seg å stemme, selv om den ikke ble observert før 25. desember 1758 av [[Johann Georg Palitzsch]], en tysk bonde og [[amatørastronomi|amatørastronom]]. Kometen passerte ikke gjennom [[perihelium]] før 13. mars 1759, da påvirkningen fra Saturn og Jupiter forårsaket en forsinkelse på 618&nbsp;dager.{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=86}} Denne effekten ble beregnet før returen (med én måneds feil til 13. april){{Sfn|Sagan|Druyan|1985|s=74}} av et lag av tre franske matematikere; [[Alexis Claude Clairaut|Alexis Clairaut]], [[Jérôme Lalande|Joseph Lalande]] og [[Nicole-Reine Lepaute]].{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=84–85}} Halley selv fikk ikke se kometen komme tilbake, siden han døde i 1742.{{Sfn|Lancaster-Brown|1985|s=80}} Bekreftelsen av kometens retur var den første gangen noe annet enn planeter hadde blitt vist å gå i bane rundt solen. Det var også en av de tidligste vellykkede testene av [[Klassisk mekanikk|newtonsk fysikk]], og en klar demonstrasjon av dens forklaringsevne.{{Sfn|Hughes|1572|s=349–367}} Kometen ble først oppkalt etter Halley av den franske astronomen [[Nicolas Louis de Lacaille]] i 1759.{{Sfn|Hughes|1572|s=349–367}}

Det har blitt reist en mulighet for at jødiske astronomer i det første århundre allerede hadde gjenkjent Halleys komet som periodisk.{{Sfn|Brodetsky|1911|s=60}} Denne teorien bemerker et avsnitt i [[Talmud]],{{Efn|name=Talmud|Tractate Horioth side 10a}} som henviser til «en stjerne som dukker opp en gang i løpet av sytti år som gjør at kapteinene på skipet feiler.»{{Sfn|Rayner|1998|s=108–111}}