Redigerer Haakon Lie (avsnitt)

== Lies virke i Arbeiderpartiet ==
[[Fil:Lie, Tranmel & Gerhardsen.jpg|thumb|190px|Fra venstre til høyre: Haakon Lie, [[Martin Tranmæl]], [[Einar Gerhardsen]] og Ola Stigum på en utflukt tidlig i 1920-årene.]]
=== Blant partibyggere ===
Etter å ha gitt opp jusstudiene og sluttet etter en kort periode som industri&shy;arbeider i 1927, tok Haakon Lie Statens skogskole på [[Kongsberg]] med gode resultater. Han utdannet seg til skogtekniker, og uttalte senere at han var fornøyd med tilværelsen, men etter at han ble rammet av alvorlig [[tuberkulose]] samme år måtte han også forlate skogsyrket til fordel for en sekretær&shy;stilling innenfor partiets opplæringsarbeid. Dette året ble Arbeiderpartiet igjen samlet, og tok fatt på indre partibygging med større optimisme.<ref name="Bjørlo1"/> Han giftet seg i 1931 med Ragnhild Halvorsen.

I 1931 ble Lie utnevnt til leder av [[Arbeidernes Opplysningsforbund]] (AOF), som ble opprettet for å fremme skolering av arbeiderklassen.<ref name="Bjørlo1"/> Snart fikk han sin første ansatte, økonomen og den livslange vennen [[Aase Lionæs]]. To år senere tok han initiativ til et eget partiforlag ([[Tiden Norsk Forlag]]), eget reisebyrå ([[Norsk Folkeferie]]), og til [[Frydenlund (kurssted)|Arbeiderhøyskolen]] på [[Malmøya]] hvor blant andre ungdommen [[Trygve Bratteli]] var elev første året, og Lie underviste i norsk.<ref name="Bjørlo1"/> Samme år ble Lie også innvalgt i programrådet for det nyopprettede [[NRK]], hvor også [[Johan Falkberget]] representerte Arbeiderpartiet.<ref name="Bjørlo2"/> Noen år senere ble kursvirksomheten utvidet da partiet kjøpte inn et kurssted på [[Sørmarka (Oslomarka)|Sørmarka]] utenfor Oslo.

Lie uttalte at oppbyggingen av AOF var det han var mest stolt av fra sitt politiske liv.<ref name="DB"/> Han forfektet senere grunnsynet til agitatoren og partibyggeren Martin Tranmæl – at politikk&shy;utformingen i parti&shy;organisasjonen har forrang foran politikk&shy;utforming i regjeringsapparat eller stortingsgruppe.<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 51.</ref> I mellomkrigstiden la også Gerhardsen stor vekt på partibygging og organisering av lokallag, som partisekretær fra 1923 og forfatter av skoleringsboken ''[[Tillitsmannen]]'', en bok Lie var forlegger for i sitt første år som leder for AOF. For Lie og hans krets var arbeidet på partikontoret vel så viktig som plass i storting eller regjering, en ambisjon han selv aldri realiserte selv om han sikkert hadde muligheten dersom han hadde ønsket det.{{tr}}

Lie så tidlig verdien av kulturkamp og kulturarbeid i arbeiderbevegelsen, i en tid da Arbeiderpartiet reiste land- og industriarbeidere mot alt fra borgerlige verdier og religion til alkohol. Avholdslinja var en selvfølge: «For å være en god sosialist måtte du være avholdsmann. Einar og Martin smakte ikke en dråpe til de daua.».<ref name="DB"/> Haakon Lie var også en glimrende agitator og taleskriver og partiet tok i bruk plakater, teater og radio. Under Lies ledelse og broren [[Per Lie]]s kameraføring produserte AOF Norges første politiske propaganda&shy;filmer, som ble vist i kinoer og arbeiderforeninger fra 1934 – trolig så en halv million dem foran valget i 1936.<ref name="Bjørlo2"/>

=== Antifascist og antikommunist ===
[[Fil:Sormarka hovedhus.JPG|thumb|Sørmarka kurssenter ble etablert i 1939 på initiativ fra Haakon Lie, men allerede året etter tvangsnazifisert og benyttet som skole for Hirden inntil Arbeiderpartiet igjen inntok sitt kurssted fredsvåren 1945.]]
I 1933 reiste Lie til [[Tyskland|Det tyske riket]], [[Wien]] og [[Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk|Russland]], og igjen til Russland i 1936. Hans opplevelse av autoritære stater, både [[fascisme]] og kommunisme, hjalp til å forsterke tanker om en grunnleggende demokrati–diktatur-motsetning som hoved&shy;skillelinje i politikken, overordnet den tradisjonelle høyre–venstre-skillelinjen.<ref name="Bjørlo2">{{Kilde www|url=http://www.arbark.no/Utstilling/Haakon_Lie/Haakon_Lie02.htm|tittel=Et bål av vilje: Haakon Lie – et portrett (side 2)|besøksdato=2007-12-17|forfatter=Stein Bjørlo|utgivelsesdato=2005|utgiver=Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek|arkiv-dato=2007-12-23|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071223042443/http://www.arbark.no/Utstilling/Haakon_Lie/Haakon_Lie02.htm|url-status=død}}</ref> Under [[den spanske borgerkrig]]en fra 1936 til 1939 trosset Haakon Lie nøytralitets&shy;linjen til Nygaardsvold-regjeringen og dannet [[Spaniahjelpen]], som organiserte bistand til de som kjempet for [[den andre spanske republikken|republikken]] mot [[Francisco Franco|Franco]]. Vinteren 1936–37 besøkte Haakon Lie selv fronten i Spania,<ref name="Bjørlo2"/> og fikk se hvordan den Sovjet-støttede republikken var elendig militært utrustet i kampen mot Francos italiensk- og tyskstøttede armé.<ref name="NBL"/> Ved ett tilfelle tok den tidligere pasifisten flytimer for å kunne delta aktivt i borgerkrigen, men planen ble aldri satt ut i livet.<ref name="NRK">{{Kilde www|url=http://www.nrk.no/nyheter/1.4296800|tittel=– Livsfarlig omlegging av forsvaret
|besøksdato=2007-12-16|forfatter=Sigrun Slapgard|utgivelsesdato=2007-12-13|utgiver=[[NRK]]}}</ref>

Lies instinktive motstand mot fascistene Hitler og Franco fikk tidlig en balanserende motsats i sterk motstand også mot [[Josef Stalin]]s diktatur i [[Sovjetunionen]]. Han så farene i begge samfunns&shy;systemene, og tok allerede i 1930-årene til orde mot sosialdemokratiets pasifisme og motstand mot opprustning. For dette engasjementet måtte han tåle merkelapper som Høyre-venn, «krigshisser» og «Gestapo-agent» fra partiets venstreside.<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 38, 47–48.</ref> Etter den spanske borgerkrigen gikk han videre med hjelpearbeid til [[Finland|finnene]] i [[vinterkrigen]] fra 1939, hvor finnene kjempet både mot Stalins hærstyrker og den finske kommunisten [[Otto Ville Kuusinen|Otto Kuusinens]] «røde» marionett&shy;regjering. Hitlers innmarsj i [[Praha]] samme år fjernet for Lie all tvil om at forsvarslinjen var den eneste rette.<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 48.</ref> Han tok vinteren 1939–40 initiativ til en innsamlingsaksjon for luftvern rundt [[Oslo]], men den ble for sent igangsatt til å rekke innkjøp av utstyret før Tyskland angrep.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Operation Weserübung.jpg|thumb|Illustrasjonsfoto. Montasje fra angrepet i 1940]]
Da [[Angrepet på Norge i 1940|Norge ble angrepet]] av [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] i april 1940 startet Lie umiddelbart med å organisere [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|motstandsarbeid]] og tok ansvar for frie radiosendinger fra forskjellige steder i landet. I to måneder brakte hans arbeid ham i konstant bevegelse rundt om i Norge, og den 7. juni 1940 da [[Haakon VII|Kong Haakon VII]] og regjeringen forlot landet og flyktet til [[London]], var Lie i [[Vadsø]] for å erstatte en ødelagt sender.<ref name="Bjørlo2"/> Ved dette tidspunktet ble videre kringkasting umulig, og Lie ble tvunget til å dra sørover gjennom Finland og Sverige til Oslo.<ref name="DB"/> Her ble han involvert i arbeiderbevegelsens undergrunnsarbeid, hovedsakelig gjennom utskrift av aviser og spredning av informasjon.<ref name="Bjørlo2"/>

Etter den [[Operasjon Barbarossa|tyske invasjonen]] av [[Sovjetunionen]] i juni 1941 begynte okkupasjonsmakten å slå hardere ned på motstands&shy;bevegelsen i Norge. [[Melkestreiken]] over melkerasjoner i september førte til arrestasjoner og henrettelsene av [[Viggo Hansteen]] og [[Rolf Wickstrøm]].<ref name="Bjørlo2"/> Dette ble igjen fulgt opp av flere høyprofilerte arrestasjoner, hvor blant andre Einar Gerhardsen ble arrestert. Haakon Lie følte seg tvunget til å forlate landet og forlot huset sitt kun timer før tyske styrker møtte opp for å arrestere ham.<ref name="Bjørlo2"/>

Fra Sverige klarte han å komme seg over til [[Storbritannia]], hvor han arbeidet som propaganda&shy;sekretær for arbeiderbevegelsen i eksil i London, på [[Konrad Nordahl]]s kontor. Han ble her medlem av det britiske arbeiderpartiet, og knyttet varige bånd til lederne der. I denne perioden gjennomførte han også to reiser til [[USA]], i 1943 og fra april 1944, for å samle støtte og penger til norsk okkupasjons&shy;motstand og gjenoppbygging. Andre gangen reiste Lie som arbeiderattaché med diplomatisk status, og han representerte Norge ved [[FN]]-konferansen i [[San Francisco]] våren 1945.<ref name="Bjørlo2"/><ref name="AP">{{Kilde www|url=http://www.arbeiderpartiet.no/index.gan?id=70545|tittel=Lie, Haakon|besøksdato=2007-12-15|utgivelsesdato=2007-05-22|utgiver=[[Det norske Arbeiderparti]]|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20071222202844/http://www.arbeiderpartiet.no/index.gan?id=70545|arkivdato=2007-12-22}}</ref> I USA knyttet han også kontakter til etterretnings&shy;organisasjonen [[OSS]].<ref>{{Kilde oppslagsverk|url=https://www.snl.no/Haakon_Lie|tittel=Haakon Lie|besøksdato=2024-05-25|dato=2023-11-21|språk=no|oppslagsverk=[[Store norske leksikon]]}}</ref>

Mens Haakon var i eksil, ble hans bror [[Per Lie|Per]] arrestert i Norge i 1942.<ref name="Bjørlo2"/> Han ble fengslet og siden sendt til [[Dachau konsentrasjonsleir]] hvor han døde av [[tyfoidfeber]] i mars 1945.<ref name="Bjørlo2"/><ref>{{Cite book|last=Ording|first=Arne|coauthors=Johnson, Gudrun og Garder, Johan|title=[[Våre falne]] 1939–1945|publisher=[[Grøndahl & Søn Forlag|Grøndahl]]|location=Oslo|date=1950|volume=3|pages=side 153}}</ref>

=== Gjenoppbygningen ===
[[Fil:AP får gaver fra USA 1947.jpg|thumb|Overrekkelse av USA-gavepakker til Det norske Arbeiderparti i mars 1947. I venstre bildekant Haakon Lie, i mørkest dress [[Martin Tranmæl]], på veggen i høyre bildekant en plakat med bilde av [[Einar Gerhardsen]].<br><small>Foto: Leif Ørnelund, [[Oslo Museum]]</small>]]
Den 20. juni 1945 returnerte Lie til Norge, og under landsmøtet i Arbeiderpartiet samme år ble han valgt til partisekretær. Mens Gerhardsen ble partiformann og statsminister, og gradvis tok sin rolle som «[[landsfader]]»,<ref>{{Kilde avis|url=http://www.aftenposten.no/fakta/tusenarsskiftet/article561221.ece|tittel=Gratulerer, kjære landsmann!|besøksdato=2007-12-18|forfatter=Bjørn Talen|utgivelsesdato=1987-05-09|avis=[[Aftenposten]]}}</ref> tok Lie oppgaven med å utkjempe tøff politisk strid og meisle ut den politiske strategien internt i partiet. Han sloss for upopulære økninger{{tr}} av forsvarsbudsjettet i de trange kårene folk opplevde i rasjoneringstiden, og støttet forslaget om utvidelse av førstegangs&shy;tjenesten fra 12 til 18 måneder. Lie ledet også arbeidet med partiets overordnede strategi for samfunnsutviklingen, som ledet fram til det reformistiske prinsipprogrammet «Grunnsyn og retningslinjer» i 1949 – ti år før de tyske [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|sosialdemokratene]] forlot marxismen med sitt Godesbergprogram.

Mens [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]]-leder [[Konrad Nordahl]] sørget for fagbevegelsens støtte, sikret Lie parti&shy;organisasjonens støtte til firemannsgruppen som i regjeringen meislet ut samfunnsreformer på hvert sitt felt – [[Einar Gerhardsen]] med overordnet ansvar som parti- og regjeringssjef, [[Erik Brofoss]]' økonomiske reformarbeid som finansminister, utenriksminister [[Halvard Lange]]s arbeid for vestlig allianse&shy;tilknytning i [[NATO]], og sist, men ikke minst [[Jens Christian Hauge]]s arbeid for å styrke det militære forsvaret. Motstanderne internt var venstrefløyen av tidligere [[Mot Dag]]-medlemmer–[[Trond Hegna]], [[Brynjulf Bull]], [[Trygve Bull]], [[Arne Ording]], [[Torolf Elster]] og [[Karl Evang]].

Haakon Lie la sjelden skjul på hva han mente men talte ofte rett ut,<ref>Trygve Bull, ''For å si det som det var'', Cappelen 1980, side 194–195.</ref> kanskje derfor var hans motstandere ikke utvetydig negative til valget av Lie som partisekretær: Trygve Bull hadde kjent Lie siden guttedagene og var sekretær for programarbeidet i 1949, han var mindre bekymret for å få Lie på toppen av parti&shy;organisasjonen. Arne Ording på den annen side karakteriserte den påtroppende partisekretæren som «en komplett hysteriker».<ref>Trygve Bull, ''For å si det som det var'', Cappelen 1980, side 168–169.</ref> I tiden etter nederlaget i EF-avstemningen pekte Lie en stund på [[Senterpartiet]] som politisk hovedmotstander, partiet for klassen som «eier matrikulert jord» og som «hadde fått et nakketak både på forbrukerne og stortinget».<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 419 og 23.</ref>

Som leder av partiorganisasjonen og valgkampanjene bidro Lie på sin front til å sikre Arbeiderpartiets dominerende stilling gjennom valgseire og absolutt parlamentarisk flertall i [[Stortingsvalget 1945|1945]], [[Stortingsvalget 1949|1949]], [[Stortingsvalget 1953|1953]] og [[Stortingsvalget 1957|1957]].<ref name="Bjørlo3">{{Kilde www|url=http://www.arbark.no/Utstilling/Haakon_Lie/Haakon_Lie03.htm|tittel=Et bål av vilje: Haakon Lie–et portrett (side 3)|besøksdato=2007-12-15|forfatter=Stein Bjørlo|utgivelsesdato=2005|utgiver=Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek|arkiv-dato=2007-12-23|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071223042500/http://www.arbark.no/Utstilling/Haakon_Lie/Haakon_Lie03.htm|url-status=død}}</ref> Bare Gerhardsen og Lie selv kom til å overleve politisk gjennom hele denne sammenhengende regjerings&shy;perioden for partiet.

Gjennom «Grunnsyn og retningslinjer» støttet partiet opp om en pragmatisk gjenoppbygning av landet i spissen for landets næringsliv, hvor privat versus offentlig eierskap av industrien ble et praktisk snarere enn et ideologisk spørsmål. De store politiske samfunnsvalgene ble vellykket ved at landet opplevde en enestående vekst og forholdene for arbeiderklassen ble bedret i hans periode.<ref name="Bjørlo3"/> Lie bidro riktignok til å føre den økonomiske gjenreisingsplanen «[[Blåboka]]» i pennen i [[London]] under krigen, men hadde begrenset interesse for økonomisk teori og politikk.

Lie betonte selv de forsvars- og sikkerhets&shy;politiske konfliktene som retningsgivende, både som bakgrunn for Gerhardsens regjeringspause 1951–54, og for konfliktene mellom regjeringsapparat og stortingsgruppe.<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 50–59.</ref> Spørsmål som utvilsomt har grepet mer direkte inn i folks liv – som rasjoneringen og renteøkningen i 1954 – la han lite eller ingen vekt på i sin oppsummering av partiets indre liv og utvikling.<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975.</ref>

=== Overvåking av kommunister ===
[[File:Bijeenkomst Partij van de Arbeid in Krasnaposlky, Haakon Lie (secretaris Noorse , Bestanddeelnr 917-4968.jpg|thumb|Haakon Lie på besøk hos [[Partij van de Arbeid]] i Nederland i 1965.{{byline|[[Nationaal Archief]]}}]]
Lie ble personlig rystet av Sovjetunionens og Stalins knusing av de sosialdemokratiske søsterpartiene i [[Polen]], [[Tsjekkoslovakia]] og [[Ungarn]], og den harde kneblingen av indre kritikk og demokratisering som fortsatte også under [[Nikita Khrusjtsjov]]. Han holdt samtidig blikket festet på demokratiet som skillelinje, ikke merkelappene. Karakteristikken «kommunismens Martin Luther» var hans hedersbetegnelse på den [[Jugoslavia|jugoslaviske]] kommunist&shy;lederen [[Josip Broz Tito]], etter Titos åpne trass mot Stalin og jugoslavenes utmeisling av en «tredje vei». Under [[østblokken]]s økonomiske blokade av Jugoslavia fra 1950 organiserte Arbeiderpartiet hjelpesendinger til landet, og lot seg tiltrekke av nestkommanderende [[Milovan Đilas|Milovan Djilas]]' store interesse og beundring for den norske arbeiderbevegelsen.<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 124–125.</ref>

Men baktankene var hele tiden med: «Det er ingen grunn til å legge skjul på at vi nå også så en sjanse til å ta et nakketak på vårt eget kommunistparti. Ved valget i 1945 hadde det fått {{formatnum:177500}} stemmer, 12&nbsp;% av velgerne. Gallup-tall i 1947 viste en stigning til 15,4&nbsp;%. Det var en stemmegivning «basert på myten om Sovjet som fredens og sosialismens land – en myte som måtte brytes ned.»<ref>Haakon Lie, ''Slik jeg ser det'', 1975, side 123.</ref>

Det var i denne perioden at Haakon Lie med støtte fra LO-lederen igangsatte en betydelig overvåkning av norske kommunister på arbeidsplassene, en praksis som langt senere ble betegnet som ulovlig i [[Lund-rapporten]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.stortinget.no/lund/lundfsid.htm|tittel=Lund-rapporten|besøksdato=2007-12-15|utgivelsesdato=1996-03-28|utgiver=[[regjeringen.no]]|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20071010142716/http://www.stortinget.no/lund/lundfsid.htm|arkivdato=2007-10-10}}</ref> Lie forsvarte seg og repliserte at «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole».<ref>{{Kilde avis|url=http://www.dagsavisen.no/innenriks/article320249.ece|tittel=Bøker som rystet det politiske Norge|besøksdato=2007-12-15|forfatter=[[Arne Strand]]|utgivelsesdato=2007-11-04|avis=[[Dagsavisen]]|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20090530165839/http://www.dagsavisen.no/innenriks/article320249.ece|arkivdato=2009-05-30}}</ref> Det var også eksterne hendelser som ga ammunisjon til oppgjøret med Stalin-tro kommunister. [[Marshallplanen]] fra 1947, russernes aggresjon i Berlin, Praha og Jugoslavia i 1948 og medlemskapet i [[NATO]] fra 1949 førte Norge nærmere USA.<ref name="Bjørlo3"/> Likevel var Lie sterkere i sin støtte til USA og mer voldsom i sin anti&shy;kommunisme enn de fleste andre i Arbeiderpartiet.

I 1958 reiste medlemmer av partiets studentlag til [[Den tyske demokratiske republikk|DDR]], og startet «Påskeopprøret» mot allianse- og atomvåpen&shy;politikken. I 1961 ble medlemmene av partifraksjonen rundt ukeavisen ''Orientering'' ekskludert, og dannet [[Sosialistisk Folkeparti]]. Med det nye partiet mistet Arbeiderpartiets flertall gjennom [[Stortingsvalget 1961|stortingsvalget i 1961]] og SF bidro til å styrte [[Einar Gerhardsens tredje regjering|Gerhardsen-regjeringen]] på [[Kings Bay-saken]] i 1963.

Etter hvert kjølnet forholdet mellom Lie og Einar Gerhardsen, som blant annet holdt fast på en mer forsonlig og brobyggende strategi overfor Sovjetunionen.<ref name="Bjørlo3"/> Lie mislikte sterkt at Gerhardsen tok til orde for avspenning under NATOs ministerråds&shy;møte i [[Paris]] i 1957.<ref>Arne Strand, ''[[Dagsavisen]]'', 30. mai 2009.</ref> Ved landsmøtet i Arbeiderpartiet i 1967 angrep Gerhardsen åpent Haakon Lie, som på sin side angivelig svarte truende at han skulle knekke Gerhardsen «som ei lus».<ref>{{Kilde avis|url=http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article422345.ece|tittel=Gerhardsen angret utfallet mot Haakon Lie|besøksdato=2007-12-18|forfatter=Trygve Monsen|utgivelsesdato=2002-10-22|avis=[[Aftenposten]]}}</ref><ref>Arne Strand, ''[[Dagsavisen]]'', 30. mai 2009. Strand viser til at presseattacheen ved Sveriges ambassade overhørte samtalen, men det er i ettertid i praksis umulig å fastslå hvordan ordene falt. Einar Gerhardsen fastholdt at Haakon Lie sa han skulle knekke Gerhardsen som ei lus, mens Haakon Lie fastholdt at han hadde sagt at Gerhardsen ville knekke ham som ei lus.</ref> Bakgrunnen for utfallet var at Gerhardsen helt siden uenighetene om talen i Paris i 1957 mente Lie forgiftet atmosfæren i sentralstyret ved å slå ned på enhver indre debatt om de sikkerhets&shy;politiske hovedlinjene, atomvåpen&shy;politikken og NATO-spørsmålet. Trygve Bull bekrefter at de to da ikke hadde vært på talefot på årevis på grunn av Gerhardsens brobyggings&shy;iver overfor Sovjet, men kanskje også fordi han og Werna beskyttet slike venstreorienterte tillitsvalgte som Bull.<ref>Trygve Bull, ''For å si det som det var'', Cappelen 1980, side 167, 318–324.</ref>

Trygve Bull så i konflikten et oppgjør som Gerhardsen ventet ti år med å ta, kanskje av frykt for å lide nederlag i en åpen strid med partisekretæren.<ref>Trygve Bull, ''For å si det som det var'', Cappelen 1980, side 330–331.</ref> På Lies 80-årsdag i 1985 brakte [[Jens Christian Hauge]] Gerhardsen og Lie sammen til forsoning etter utbruddene i 1967.<ref name="Bjørlo4">{{Kilde www|url=http://www.arbark.no/Utstilling/Haakon_Lie/Haakon_Lie04.htm|tittel=Et bål av vilje: Haakon Lie – et portrett (side 4)|besøksdato=2007-12-15|forfatter=Stein Bjørlo|utgivelsesdato=2005|utgiver=Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek|arkiv-dato=2007-12-23|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20071223042505/http://www.arbark.no/Utstilling/Haakon_Lie/Haakon_Lie04.htm|url-status=død}}</ref> Haakon Lie gikk av som partisekretær i 1969, og Gerhardsen trakk seg tilbake fra den aktive politikken samme år.<ref name="AP"/><ref>{{Kilde www|url=http://www.arbeiderpartiet.no/index.gan?id=70534|tittel=Gerhardsen, Einar 
|besøksdato=2007-12-18|utgivelsesdato=2005-11-23|utgiver=Det norske Arbeiderparti|url-status=død|arkivurl=https://web.archive.org/web/20071223002847/http://www.arbeiderpartiet.no/index.gan?id=70534|arkivdato=2007-12-23}}</ref> Etter at han gikk av som partisekretær var Lie til en viss grad politisk isolert innen eget parti, spesielt da [[Reiulf Steen]] og andre mer venstre&shy;orienterte tillitsvalgte dominerte partiet i 1970-årene. I 1980-årene kom det et gradvis skifte, og sentrale politikere i Arbeiderpartiet har siden ved flere anledninger holdt Lie frem som et forbilde og hyllet hans livslange innsats for norsk sosialdemokrati. På Lies 90-årsdag i 1995 sa Ap-leder Thorbjørn Jagland: «Du har fått rett i alt. Du sto på riktig side. Du tok faktisk litt for lite i».