Redigerer Håkon Håkonsson (avsnitt)

== Tidlig regjeringstid ==

Håkon Håkonsson kom slik til birkebeinernes «hovedstad» [[Nidaros]] og kong [[Inge Bårdsson]], og Inge anerkjente Håkon som kongssønn. Da Inge døde i 1217 ble Håkon valgt til konge foran Inges halvbror, jarlen [[Skule Bårdsson]], som også gjorde krav på tronen. I forbindelse med striden rundt kongevalget måtte mora Inga gjennom [[jernbyrd]] for å bevise at Håkon virkelig var Håkon Sverressons sønn. Dette skjedde i [[Bergen]] i [[1218]]. Kirken var i utgangspunktet negativ til Håkon som konge, dette ble delvis begrunnet med at han var uekte barn.

I 1217 døde også [[Filippus Simonsson]], den siste baglerkongen. Skule Bårdsson handlet raskt og tilbød som birkebeinernes jarl forsoning med baglerne med Håkon som konge. Baglerne godtok i hovedsak dette, og Norge ble igjen samlet under én konge. Men noen av baglernes anførere følte de kom dårlig ut av forliket, og reiste en ny opprørsflokk. Denne gangen fremmet de Sigurd Ribbung som kongsemne. Sigurd var sønn av [[Erling Steinvegg]] og sønnesønn av [[Magnus V|Magnus Erlingsson]], og opprørsflokken hans ble kalt [[Ribbungene|Ribbunger]]. Ribbungenes opprør spredte seg aldri utover østlandsområdet, og Sigurd gikk etterhvert med på å overgi seg til Skule.

I [[1223]] ble det holdt et riksmøte mellom alle [[biskop]]er, [[jarl]]er og [[lendmann|lendmenn]] og andre av rikets framstående menn. Dette møtet skulle en gang for alle avgjøre om Håkon var rett konge eller ikke. I tillegg til Skule Bårdsson gjorde også kong Inges uekte sønn [[Guttorm Ingesson]], Inges nevø [[Knut Håkonsson]] og [[Sigurd Ribbung]] krav på tronen. Nå hadde kirken stilt seg på Håkons side, og dette ble avgjørende for at Håkon fikk støtte også på rådsmøtet. Trass i at erkebiskopen hadde stadfestet Håkons rett til tronen ble han ikke kronet før i [[1247]]. Sigurd rømte, og fortsatte opprøret sitt til han døde i [[1226]]. Knut Håkonsson videreførte ribbungenes sak fram til de ble endelig slått i [[1227]].

I starten av Håkons regjeringstid var det Skule som hadde mye av den virkelige makten. Da Håkon ble konge, ble det samtidig bestemt at Skule skulle regjere direkte over en tredel av riket som jarl. I førstningen var denne tredjeparten Oslofjord-området, men fra 1223 fikk Skule Trøndelag som sin part og regjerte fra Nidaros. Etterhvert som Håkon ble voksen tok han i større grad over riksstyringen selv, noe som førte til konflikter med Skule. Som et forsøk på forsoning mellom de to ble Håkon i 1225 gift med Skules datter [[Margrete Skulesdatter]] (''Margrét Skúladóttir''). Forholdet mellom Håkon og Skule var likevel anstrengt.

I 1237 fikk Skule tittel som [[hertug]], som den første i Norge. På samme tid ble det ordnet slik at han ikke lenger skulle styre Trøndelag som sin tredjepart av riket, men ha en tredjedel av alle [[syssel]] i landet. På denne måten hadde han ikke lenger ett geografisk samlet maktområde, og dette har blitt tolket som at stillingen hans var svekket.

I [[1239]] tok Skule selv kongsnavn på Øretinget, og gikk til åpen krig mot Håkon. Håkon fikk nå utnevnt sin sønn [[Håkon Håkonsson Unge|Håkon]] som samkonge, noe han formelt sett var fra [[1240]] til sin død i [[1257]]. Skule prøvde å få Knut Håkonsson med seg, men Knut valgte Håkons side og ble oppnevnt til Håkons jarl. I 1240 seiret Håkon over Skule i slaget i Oslo, og senere det samme året ble Skule drept i Nidaros. Etter dette var det ikke lenger noen som kunne true Håkons maktposisjon i Norge, og Skules opprør blir regnet som slutten på borgerkrigstiden i Norge. Som en konsekvens av striden mellom Håkon og Skule ble [[Snorre Sturlason]], som hadde støttet Skule, drept av en av Håkons menn på [[Island]].