Redigerer Gulfkrigen (avsnitt)

=== Det økonomiske forspill ===
Etter [[Irak-Iran-krigen]] satt Irak tilbake med en enorm [[utenlandsgjeld]], minst 80 milliarder US$. Men som oljestat ville Iran kunne betale gjeld og gjenoppbygging med oljepenger, om [[oljeprisen]] holdt seg på 18 US$ pr fat, OPECs pris fra 1986/87. I stedet begynte Kuwait å oversvømme verden med olje så prisen gikk ned med en tredjedel. Kuwait avviste også å gi Irak nye lån, eller avskrive gjeld som krigen mot Iran hadde påført Irak. Irak oppfattet dette som en provokasjon fra emiratet, og saken ble tatt opp i [[den arabiske liga]], uten resultat. Kuwait hadde 700.000 innbyggere og minst 220 milliarder US$ investert utenlands, mens Irak manglet penger til matvareimport. [[Saddam Hussein]] snakket åpent om å innta Kuwait, for Irak hadde kriget mot Iran på vegne av alle [[Gulfstat]]ene, med store tap av irakske liv, og stod nå alene med regningen. OPEC var splittet, siden Saudi-Arabia og Kuwait hadde store oljereserver og ønsket å selge billig, så ikke olje ville forbli verdens foretrukne [[energikilde]]. Irak, Iran og [[Libya]] trengte derimot inntekter og ønsket 25 US$ pr fat. I november 1990 skrev tidsskriftet ''Jeune Afrique'' om et hemmelig samarbeid mellom Kuwait og USAs [[etterretning]]. Under Irak-Iran-krigen hadde Iran angrepet kuwaiternes [[tankskip]] fordi de visste at Kuwaits oljesalg fylte Iraks krigskasse. Kuwaiterne ba USA om hjelp, men først da kuwaiterne truet med å frakte oljen under [[Sovjetunionen|sovjetisk]] flagg, ble dette innvilget. I juli 1987 kunne de heise [[det amerikanske flagg]]et på tankskipene sine, mens [[fartøy]]er fra ''[[US Navy]]'' beskyttet dem mot iranske angrep. Nå ventet de å bli beskyttet mot Irak. Da Saddam likevel gikk inn i Kuwait, sa en amerikansk [[diplomat]]: «''[[Løve]]n var sulten, og dere matet den ikke.''»<ref>[[Eva Bratholm]] og Astri Suhrke: ''Den perfekte fienden'' (s. 44-46), Cappelens forlag, 1991, ISBN 82-02-12948-6</ref>