Redigerer Grytdalen naturreservat (Telemark) (avsnitt)

==Naturforhold==
Naturreservatet inkluderer et markant dalføre i øverste del av nedbørsfeltet til Grytdalsvassdraget. Dette vassdraget er kilde til [[Kragerøvassdraget|Tokkevassdraget]]. Vannskillet går fra Grytdalsklemmen/Trengslet over [[Mørkvassheia]]. Et par mindre tjern ved Mørkvasskyrkja renner via et nett av bekker ut i Flåvatn. Dalen har nok opprinnelig hatt navnet «Grotdalen», og grot betyr stein og ur (Per M. Lauvstad, pers. medd.). Dette er viktige komponenter oppunder de bratte lisidene i dalen. Berggrunnen består i all hovedsak av middels- til grovkornet [[granitt]]isk og [[granodioritt]]isk [[gneis]]. Sørøst for reservatet ligger et større område med dominans av [[amfibolitt]] (det vil si antatt omdannet basalt) og [[amfibolgneis]], men innen reservatet finnes disse kun som en gang av amfibolitt fra Mørkvann til Søndre Grytvatnet og et stykke opp i Tjøsulvheia (Dons og Jorde 1978, Sigmond et al. 1984). Grytdalen ligger i naturgeografisk region Øvre Setesdals og Telemarks skogområder (region 33a) i mellomboreal og sørboreal vegetasjonssone (Dahl et al.1986). Vegetasjonstypene (definert av Larsson et al. 1994) varierer fra røsslyngblokkebærskog på de skrinneste partiene, via [[blåbær]]skog og små[[bregne]]skog til partier med storbregneskog og høg[[staude]]skog i sigevannslier og i fuktige søkk. Lågurtskog er dominerende i mer varme lisider. På små, lokalklimatisk gunstige lokaliteter, finnes det innslag av alm-lindeskog. Det er noen små soligene bakkemyrer i lisidene og flatmyrer i dalen (Moe 1994). De største myrene ligger i et smalt bånd langs Grytdalsbekken før denne renner ut i nordre Grytvatn. Store deler av naturreservatet er impediment. Fjell i dagen finnes som store sammenhengende områder høytliggende i reservatet og som blankskurte sva nedover i de bratte sidene mot hoveddalføret. Mange mindre skogbestand klorer seg fast langs slakere partier og i hyller innimellom de nakne svabergene. Dette er hovedsakelig isolerte bestand av uproduktiv og lavproduktiv furuskog. Skoggrensa i dalen er angitt å ligge på 700-720 moh. (Moe 1994). De største sammenhengende områdene med skog finner en i hoveddalføret, langs Grytdalsbekken. Granas innvandringsfront nådde Grytdals-området ca. år 1200 e. Kr. (Høeg 1978, Hafsten 1985). I dag er skogen i Grytdalen grandominert i lavereliggende dalfører. Produktiv skog strekker seg opp fra hoveddalføret i topografiske forkastninger. Sør i området er topografien dramatisk, med store høydeforskjeller over små arealer. Her finnes det høyproduktiv skog i mange markerte kløfter og svært vanskelig terreng. Reservatet er dominert av barskog. Fordelingen av furu og gran både i tresjiktet og som liggende og stående døde stokker blir behandlet et annet sted i denne artikkelen. Et stort innslag av boreale løvtrær gjør seg gjeldende i hele området. Boreale løvtrær kan være herskende i mindre partier, særlig i tilknytning til rasmark, og finnes ellers som spredte trær og grupper i barbestand. Osp og bjørk er de vanligste boreale løvtrærne, mens rogn og selje opptrer mer spredt. Edelløvtrær forekommer i dalføret opp til 750 moh. (Moe 1994). Noen steder er disse forekomstene konsentrerte, men edle elementer forekommer også isprengt i blandingsbestand. Skogen er i varierende grad påvirket. Hogstmetoder som har vært benyttet i området er småflatehogster og [[bledningshogst]]. Hogstspor i området stammer fra flere omfattende hogstinngrep. I de mer høytliggende delene er skogen mindre påvirket, men også her er det hogstspor. [[Urskog]]snære miljøer finnes kun som småflekker i svært utilgjengelige deler sør i området (Tjøstulvheia).