Redigerer Grønfjorden (Svalbard) (avsnitt)

==Geologi og landformer==
I [[jura (geologi)|jura]] var Spitsbergen og øyene i sørøst tidvis dekket av grunt hav. Senere i jura ble hele Svalbard oversvømt og det ble avsatt fosfatrike, tynne lag av kalksand (Brentskardhaug). På Vest-Spitsbergen var havet dypere og ga godt sammenpressede, tynne sandsteinslag fra jura. Havet var varmt og fullt av marint liv, og ga grunnlag for oljerikdommer over hele verden. Men det dekkende havet over Svalbard ga derimot ganske liten sedimenttilførsel<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 392.</ref> og gjør det lite sannsynlig med oljefunn fra jura-kritt her. Svart eller mørkt grått slam fra jura har avsatt skiferaktige bergarter over mye av Svalbard, men de er bare bevart i Grønfjorden samt i et langt belte fra Bohemanflya, Janusfjellet og Adventfjorden i nordvest til Agardhbukta i sørøst, og videre derfra til Kong Karls Land ''(Agardhfjell, Rurikfjell)''. De inneholder fossiler av muslingen ''Buchia'', andre bløtdyr og ammonitter. Ved overgangen til kritt overtok en gul-grønn leirstein av [[glaukonitt]] ''(Myklegardfjell)'', som kan tyde på dypere hav.<ref>Ramberg, Ivar (red), ''Landet blir til – Norges geologi''. 2007, side 414.</ref>

Ved inngangen til [[kritt (geologi)|kritt]]-tiden for 145 millioner år siden, ble kontinentalskorpen hevet fra nord og det nordlige Svalbard ble mere tørrlagt - noe som økte avsetningen av sand og slam nordfra. Samtidig steg havet og nådde sent i kritt sitt høyeste nivå noensinne – kanskje hele 350 meter høyere enn i dag – og stoppet tørrleggingen. I bassengene ble det avsatt hele 500–700 meter tykke sedimenter i løpet av kritt, mens lagene utenom bassengene er på 200–300 meter med mye avsetning av kalkstein basert på det yrende dyrelivet i havet. Svært mye av lagene er derimot erodert bort i ettertid. Langs sørkysten av dagens Isfjorden ble sand og slam avsatt blant annet ved Grønfjorden ''(Helvetiafjell)''. Ved [[Festningen (Svalbard)|Festningen]] ytterst i fjorden står de nederste sandsteinslagene vertikalt og danner formasjonen – med fotavtrykk av ulike dinosaurer i sandsteinen. Sentralt på Spitsbergen ble det avsatt tykke sedimentlag ''(Carolinefjell)''. Laget er tykkest i sør hvor det har vært mindre erodert, inntil 1&nbsp;000 meters tykkelse mot bare 200 meter nord i det sentrale Spitsbergen-bassenget. Samtidig ble Svalbard i kenozoikum hevet hele 3&nbsp;000 meter, mest i nord. 

Så sent som ved inngangen til paleogen for 65 millioner år siden lå Svalbard bare 60° nord. Det var temperert løvskog med mye [[bøk]] ved dagens Isfjorden, mens strendene langs havbukten var preget av [[torv]] mellom elvene. Gastropoder (snegler) og mange slags muslinger og fisk overtok havene. En midlertidig utvidelse av havbukten i sentralbassenget før [[eocen]], for ca. 60 millioner år siden, ga oversvømming av nye deler av sentralbassenget og avsetning av sandstein nye steder (Basilika, Grumantby). De øverste, sedimentære lagene fra paleogen og neogen ligger således over de kullførende lagene fra tidlig-paleogen. I eocen fra om lag 55 millioner år siden økte avsetningen av sedimenter (Frysjaodden), og snart ble dette så omfattende at avsetningene fylte opp sentralbassenget og bygde opp fast land fra vest mot øst (Battfjell). Denne nye kyst-oppbyggingen sees i fjellene som skråstilte lagstrukturer (klinoformer) på tvers av de generelle sedimentlagene. Da havbukta ble fylt igjen, oppstod det bare sedimentdanning i elvedalene (Aspelintopp), hvor torvvekst ga de øverste, tynne kullagene.

Sentralt på Spitsbergen ble det dannet kull av plantemateriale – forkullet sumpskog fra [[kritt (geologi)|kritt]], og forkullet torv og [[løvtrær]] fra paleogen (tertiær) som er inntil 65 millioner år gamle.<ref>''Svalbards geologi'', hefte fra Norsk polarinstitutt, 2007, side 31.</ref> Dermed har Isfjorden-bassenget noen av de yngste kulleiene vi kjenner til. I dagens kullfelt er det lag fra kritt og paleogen som utnyttes med hele fem vertikale lag (fløtser). Den midterste Longyearbyen-fløtsen går helt til Barentsburg. De øverste, tynne fløtsene fra torvvekst i elvedalene har også vært forsøkt utnyttet. Kullforekomsten i Pyramiden tilhører langt eldre lag av forkullet sumpskog og bregneplanter fra [[karbon (geologi)|karbon]]. Kullagene er horisontale ved [[Longyearbyen]], som ligger midt i sentralbassenget, men vertikale ved [[Barentsburg]]. Det har vært leting etter [[råolje|olje]] siden 1960-tallet, spesielt helt innerst i [[Billefjorden]], men det er ikke gjort drivverdige funn.

Grønfjorden er skapt gradvis gjennom [[erosjon]] over millioner av år. Geologi]øen er relativt ung, med kull fra perioden kritt. Kullet er avsatt av en fauna av [[dinosaur]]er og vegetasjon Erosjon og glasiale prosesser i kvartær (siste to millioner år) bidro til å forme ut en U-dal og erodere grunnen sørlig midtveis i det som ble Grønfjorden. For 20&nbsp;000 år siden var Isfjorden en stor, glasial smelteelv mens en stor [[isbre]] fylte Grøndalen. Denne isbreen hadde for 10&nbsp;000 år siden trukket seg tilbake og innover i dalen, og dagens fjord lå igjen som en utdypet bukt som stadig ble tilført smeltevann og løssmasser fra sør og sørøst. Fjorden var kanskje 60 meter dypere enn i dag, senere [[landheving]] har vippet Svalbard opp og enket strandlinjen mot dagens nivå. Dagens vannstand er anslagsvis 5&nbsp;500 år gammel.<ref name="Weslawski"/>

===Landformer, klima og vannforhold===
Den dominerende elveføringen stammer fra to store vassdrag: den lite glaciale [[Grøndalselva]] via [[Grøndalen]] fra sørøst, og den noe mer glaciale [[Grønfjordelva]] via [[Grønfjorddalen]] fra rett sør. Grøndalselva setter av et betydelig delta ved [[Larvika]] og [[Varmingbukta]], og er den eneste virkelige elva som gir tilsig til fjorden. Umiddelbart vest i Grønfjorddalens utløp renner også [[Grønfjordbreen]] nordover, men den når ikke ut til fjorden. Via Bretjørna tilfører Grønfjordbreen rent brevann om sommeren, det er mineral og demper den organiske pimærproduksjonen her nede i sørenden av fjorden. Mellom breen og fjorden er det dannet en solid [[morene]]. Kokerielva i vest er svært mye mindre og har skapt lite tidevannsflater.