Redigerer Gråmåke (avsnitt)

== Biologi ==
[[Fil:Seagull flying (4).jpg|miniatyr|venstre|Måker er usedvanlig dyktige flygere.]]
[[Fil:Larus argentatus younger.JPG|thumb|left|Ung gråmåke i Larvik.{{Byline|Arnstein Rønning}}]]
[[Fil:Gråtrut (Larus argentatus) - Omissus - Ystad-2020.jpg|thumb|left|En voksen gråmåke av varianten [[Omissus|omissus]] i [[Ystad]] 2020.]]
[[Fil:Herring Gull chick in nest with egg.jpg|miniatyr|Rede med egg og nyklekket unge.]]
[[Fil:Gråmåke - Larus argentatus in Austevoll 02.jpg|mini|Måker er svært flyvedyktige.{{byline|Marius Vassnes}}]]
Gråmåka tilhører de såkalte [[fireårsmåker|fireårsmåkene]], altså måker som går igjennom flere (7–8) stadier (blant annet [[myting]] av fjærdrakten) i tilveksten og ikke regnes som fullt utviklet før de er cirka fire år gamle eller mer. Dette gjelder typisk de største måkene.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/> 

Gråmåka er en stor måkefugl som blir omkring {{nowrap|53–68 cm}} lang og har et [[vingespenn]]et som normalt utgjør {{nowrap|120–155 cm}}, avhengig av alder og underart.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/> Vekten ligger omkring {{nowrap|600–1 650 g}}, avhengig av alder og underart. Hannene blir større enn hunnene.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

– Nominatformen blir typisk cirka {{nowrap|55–67 cm}} lang og veier cirka {{nowrap|717–1 525 g}}, mens vingespennet utgjør cirka {{nowrap|125–155 cm}}.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

– [[Ssp]]. ''argenteus'' blir cirka {{nowrap|55–67 cm}} lang og veier cirka {{nowrap|600–1 150 g}}, mens vingespennet utgjør cirka {{nowrap|125–155 cm}}.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

– Ssp. ''vegae'' blir cirka {{nowrap|55–67 cm}} lang og veier cirka {{nowrap|1 083–1 368 g}} (hunnen cirka {{nowrap|1 083–1 158 g}}; hannen cirka {{nowrap|1 318–1 368 g}}), mens vingespennet utgjør cirka {{nowrap|125–155 cm}}.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

– Ssp. ''mongolicus'' blir cirka {{nowrap|56–68 cm}} lang og veier cirka {{nowrap|850–1 580 g}} (hunnen cirka {{nowrap|850–1 100 g}}; hannen cirka {{nowrap|1 150–1 580 g}}), mens vingespennet utgjør cirka {{nowrap|137–145 cm}}.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

– Ssp. ''smithsonianus'' blir cirka {{nowrap|53–65 cm}} lang og veier cirka {{nowrap|600–1 650 g}} (hunnen cirka {{nowrap|600– 1 240 g}}; hannen cirka {{nowrap|797–1 650 g}}), mens vingespennet utgjør cirka {{nowrap|120–150 cm}}.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Fireåringer har i hovedsak ei hvit og grå [[fjærdrakt]]. [[Vinge]]ne er brede, lange og spisse, grå på oversiden med et sort felt på yttervingene. Hodet, halsen, ryggen, brystet, buken, [[gump]]en og [[stjert]]en er ellers helt hvit. [[Nebb]]et er kraftig og guloransje med en rød markering på undernebbet, mens lemmene er grårosa. Øynene er lyse med en tynn guloransj hudring rundt. Ungfuglene er hvite med grå spragler over det meste av kroppen. Spraglene blir gradivis til mer distinkte felter, etter hvert som fuglen eldes, inntil den blir som beskrevet over etter cirka fire år.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Gråmåka er en [[opportunistisk]] [[predator]]isk og dristig [[alteter]] som eter det meste, inkludert [[åtsel|åtsler]].<ref name="Nisbet et al. (2020)"/> På menyen står [[fisk]] og fiskeavfall, [[mollusker]], [[krepsdyr]], [[insekter]], [[meitemark]], [[bær]], [[fugleegg|egg]], [[fugleunger|unger]] og mindre [[fugler]] (døde eller levende) og mindre [[pattedyr]], samt alle typer åtsel.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/> Arten er en regelmessig gjest ved [[søppelplass]]er, der den eter matavfall. Den eter også [[frukt]] og bær, og arten er mange ganger observert når den stjeler iskrem, pølser, hamburgere og kebab fra folk som tar seg en rask matbit utenfor et gatekjøkken eller en kiosk. I [[Tromsø]] omtales derfor gråmåka ofte som ''kebabmåse''.

Gråmåkene finnes i hovedsak langs [[kyst]]en eller i kystnære områder, men også ved større [[innsjø]]er og [[vannreservoar]]er, landbruksområder og [[søppeldeponier]]. Arten søker jevnlig mat til sjøs, men sjelden veldig langt fra land. Gråmåker som ernærer seg på fiskeavfall i den sørlige [[Nordsjøen]] utenfor [[Belgia]], våget seg for eksempel ikke så langt til havs som [[sildemåke|sildemåka]] (''L. fuscus'').<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Hekkeplassene omfattes av mange ulike typer [[habitat]], inkludert [[skog]], [[tundra]], [[jordbruk]]sområder og urbane landskapsområder, strandsonene langs større innsjøer og kyststrøkene langs [[Atlanterhavet]]. Hekkeplassene ligger alltid ved eller nært åpent vann, men fuglene kan dra langt innover i landet for å finne mat.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Par dannes før [[hekketid]]en begynner i mars eller april, avhengig av breddegraden, enten på hannens [[territorium]] eller på såkalte lofferområder, der flere hanner opptrer sammen. På spesielt kalde plasser kan territoriene være okkuperte av den ene eller begge fuglene gjennom deler av dagen, i opp til to måneder før eggleggingen tar til. Om hekkeplassene er snø- eller islagte, blir byggingen av redet og eggleggingen utsatt, men ikke etableringen av territoriet.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Redene bygges i åpent treløst lende, ofte på [[fjell]] nær [[sjø]]en og som regel godt beskyttet mot vind og vær, men ofte ikke spesielt godt skjult. Reiret består av tørt gress, kvister, [[mose]] og [[Tang (alge)|tang]].  Det kan bli opptil 25 cm ({{nowrap|5–7 cm}} dypt innvendig) høyt og med cirka 15 cm ({{nowrap|10–20 cm}}) innvendig diameter.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Hunnen legger normalt tre egg med et interval på to dager, av og til kun to og sjelden kun ett egg. Eggene er grønngrå med mørkebrune flekker. Begge foreldrene ruger eggene, men hunnen er mer aktiv i rugingen enn hannen. [[Inkubasjonstid]]en tar cirka 27–29 døgn (29 døgn for det første, 28 for det andre, og 27 for det siste egget som ble lagt). Når de klekker trenger avkommet varme fra foreldrene i de første dagene, men deretter klarer de å holde temperaturen selv.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>

Ungene kan bevege seg litt rundt i løpet av 24 timer, over korte distanser i løpet av 2–3 dager, men de holder seg ved redet de første dagene. Etter en ukes tid løper de imidlertid fritt omkring på territoriet. De tigger mat ved å pikke på den røde flekken som finnes på undernebbet. Foreldrene flyr ofte langt for å finne mat til ungene, som blir luftborene etter cirka 40–45 dager og fullt flygedyktige etter 45–50 dager. Hannen vokser raskere enn hunnene.<ref name="Nisbet et al. (2020)"/>