Redigerer Godfred av Bouillon (avsnitt)

==Det første korstog==
[[Fil:Godfrey_of_Bouillon,_holding_a_pollaxe._(Manta_Castle,_Cuneo,_Italy.jpg|thumb|left|Godfred av Bouillon, fra et freskomaleri av Giacomo Jaquerio i [[Saluzzo]] i [[Italia]], ca. 1420]]
[[Urban II]], den nye paven, kalte i 1095 til et korstog for å frigjøre [[Jerusalem]] fra muslimske styrker og for å hjelpe [[Østromerriket]]. Godfred tok opp lån på det meste av sine landområder, eller solgte dem til fyrstbiskopen av [[Liège]] og fyrstbiskopen av [[Verdun]]. Med disse pengene samlet han tusenvis av riddere til å kjempe i [[Det hellige land]]. Hans eldre bror, Eustache, og hans yngre bror, Baudouin, som ikke hadde land i Europa, sluttet seg til ham. Han var ikke den eneste betydelige adelsmannen som samlet en slik hær. [[Raimond IV av Toulouse|Raymond IV de Toulouse]], skapte den største hæren. Raymond var med sine 55 år den eldste og kanskje den mest kjente av adelsmennene i korstoget. På grunn av sin alder og berømmelse forventet Raymond å bli leder for hele korstoget. [[Adhemar av Le Puy|Adhemar]], den [[pavelig legat|pavelige legaten]] og [[biskop av Le Puy]], reiste sammen med ham. Der var også den intense [[Bohemond I av Antiokia|Bohemond]], en [[normannere|normannisk]] ridder som hadde dannet et lite kongedømme i det sørlige Italia, og en fjerde gruppe under [[Robert II av Flandern|Robert av Flandern]]. 

Hver av disse hærene reiste hver for seg, noen dro sørøstover i Europa gjennom [[Ungarn]] og andre seilte sjøveien over [[Adriaterhavet]] fra det sørlige Italia. Godfred dro avsted i august 1096 sammen med sine brødre i spissen for en hær fra Lorraine (noen sier at den bestod av 40 000 menn) langs «[[Karl den store]]s vei», som det ser ut til at Urban II kalte den (ifølge krønikeforfatteren [[Robert Munken]]), veien til Jerusalem. Etter noen vanskeligheter i Ungarn, hvor han ikke klarte å hindre sine menn fra å plyndre [[kristendom|medkristne]], kom han frem til [[Konstantinopel]], [[hovedstad]] i [[Østromerriket]], i november. Paven hadde kalt til korstoget for å hjelpe den bysantinske keiseren [[Alexios I Komnenos]] med å bekjempe [[islam]]ske tyrkere som invaderte riket hans fra [[Sentral-Asia]] og [[Perserriket|Persia]].  

Godfred og styrkene hans var den andre gruppen som kom frem (etter [[Hugh I av Vermandois|Hugues I av Vermandois]]) til Konstantinopel. I løpet av de neste månedene kom de andre korsfarerarméene frem. Plutselig hadde den bysantinske keiseren en armé på rundt 4000 riddere til hest og et [[infanteri]] på 25 000 soldater på sin dørstokk. Men Godfred og Alexios I hadde forskjellige mål. Den bysantinske keiseren ønsket hjelp fra korsfarerne til å ta tilbake landene som [[seldsjukkene]] hadde tatt fra ham. Korsfarerne derimot hadde som hovedmål å ta Det hellige land i [[Palestina]] fra muslimene og gjeninnsette kristent styre der. For dem var Alexios og hans grekere en bisak. Verre var det at keiseren forventet at korsfarerne skulle avlegge en lojalitetsed til ham. Godfred og de andre ridderne gikk med på en modifisert versjon av denne den der de lovet å gi tilbake noe av landene til Alexios I. Våren 1097 var korsfarerne klar til å marsjere til kamp.

Deres første betydelige seier, med bysantinske soldater ved deres side, var ved byen [[Iznik|Nikea]], nær Konstantinopel. Seldsjukkene hadde tatt byen noen år tidligere. Godfred og hans riddere fra Lorraine spilte en mindre rolle i [[beleiringen av Nikea]], hvor Bohemond lyktes i å lede mye av operasjonen. Akkurat i det korsfarerne skulle til å storme byen, oppdaget de plutselig at det bysantinske banneret vaiet fra toppen av bymurene. Alexios I hadde inngått en separat fred med tyrkerne og krevde byen nå til Østromerriket. Disse hemmelige forhandlingene var et tegn på det som skulle komme med tanke på forholdet mellom korsfarerne og bysantinerne.

Godfred fortsatte å spille en mindre, men viktig, rolle i slagene mot muslimene frem til korsfarerne endelig nådde Jerusalem i 1099. Før denne tiden hjalp han til med å unnsette de fremste linjene i [[slaget ved Dorylaion]] etter at de ble låst fast av seldsjukkene under [[Kilij Arslan I]], sammen med de andre korsfarerprinsene i hovedstyrken. De plyndret seldsjukkleiren etter dette. Godfred deltok i [[beleiringen av Antiokia|erobringen av Antiokia]] som falt i juni 1099 etter lange og bitre kamper. Under beleiringen følte noen av korsfarerne at kampen var håpløs og forlot korstoget for å dra tilbake til Europa. Alexios I hørte om den desperate situasjonen og tenkte at Antiokia var tapt, derfor kom han ikke korsfarerne til hjelp slik han hadde lovet. Da korsfarerne ebdelig tok byen, bestemte de seg for at deres eder til Alexios I ikke lenger gjaldt. Bohemond, den første som gikk inn i byen, krevde byttet til seg selv. En muslimsk styrke under [[Kerboga]] fra byen [[Mosul]], ankom og kjempet mot korsfarerne, men de kristne beseiret til slutt disse tyrkiske islamske styrkene.

Etter denne seieren var korsfarerne delt i hva de nå skulle gjøre. Biskopen av Le Puy døde i Antiokia. Bohemond bestemte seg for å bli værende for å sikre sitt nye fyrstedømme, og Godfreds yngre bror, Baudouin, bestemte seg også for å bli værende i nord i [[korsfarerstat]]en han etablerte i [[grevskapet Edessa|Edessa]]. De fleste av fotsoldatene ønsket å fortsette sørover til Jerusalem, men Raymond IV av Toulouse som på dette tidspunktet var den mektigste av prinsene og hadde tatt andre (som [[Tancred, prins av Galilea|Tancred]]) i sin tjeneste, nølte med å fortsette marsjen. Etter måneder med venting, tvang menigmann ham til å marsjere mot Jerusalem, og Godfred sluttet seg raskt til ham. Korsfarerne stod overfor en ny fiende da de dro sørover inn i Palestina. Det var ikke lenger seldsjukkene som var herskere i områdene de dro gjennom. Nå måtte den kristne hæren ta seg av hærene til de [[Nord-Afrika|nordafrikaneske]] muslimene kalt [[fatimid]]ene som hadde adoptert navnet fra herskerfamilien i [[Kairo]] i [[Egypt]]. Fatimidene hadde tatt Jerusalem i august 1098. Korsfarerne måtte kjempe mot dem om deres endelige bytte i det første korstog i [[beleiringen av Jerusalem (1099)|beleiringen av Jerusalem]].

Det var i Jerusalem at legenden om Godfred av Bouillon ble født. Hæren nådde byen i juni 1099 og bygget trestiger for å klatre over murene. Hovedangrepet fant sted den 14. juli|14. og 15. juli 1099. Godfred og noen av hans riddere var de første som ko mseg over murene og inn i byen. Det var slutten på tre års kamper for korsfarerne, men de hadde endelig gjort det som de dro ut for å gjøre i 1096, å erobre Det hellige land og, spesifikt, byen Jerusalem og dens hellige steder som [[Den hellige gravs kirke]], graven til [[Jesus|Jesus Kristus]].

Da byen var erobret, måtte det settes opp en form for styring. 22. juli ble det holdt et rådsmøte i Den hellige gravs kirke. Raimond av Toulouse nektet først å bli konge, kanskje for å vise sin [[fromhet]], men antagelig i håp om at andre adelsmenn ville insistere på valget av ham uansett. Godfred hadde blitt den mest populære av de to etter Raymonds handlinger i beleiringen av Antiokia, skadet ikke sin egen fromhet ved å akseptere stillingen som sekulær leder, men med en ukjent eller dårlig definert tittel. Raymond ble rasende på denne utviklingen og tok hæren sin ut på landsbygda.