Redigerer Gladiator (avsnitt)

=== Opprinnelse og opphør ===
Gladiatorlekene (på latin ''munera gladiatoria'') stammet fra [[Etruskere|etruskerne]], som holdt mann-mot-mann-kamper som en del av [[ritual]]et rundt [[begravelse]]r. Historikeren [[Titus Livius]] mente imidlertid at skikken kom fra [[samnittene]].<ref>[https://pressbooks.bccampus.ca/spectaclesintheromanworldsourcebook/chapter/origins-of-gladiatorial-munera/ ''Origin of the Munera]</ref> 

Etruskerne regnet utgytt [[blod]] eller et liv som gikk tapt, som et offer til avdøde. Litt av dette religiøse aspektet ble bevart hos romerne, ved at gladiatorkamper alltid ble innledet med et religiøst opptog, og man ofret stadig på det vesle [[alter]]et for [[gud]]innen [[Nemesis]] som stod oppstilt ved gladiatorenes inngang til arenaen.<ref>Ørsted, Peter (1991): ''Romerne – dagligliv i det romerske imperium'', forlaget Gyldendal, København, ISBN 87-01-72010-4. s. 125</ref> Også for romerne startet kampene som begravelsesriter, der noen privatpersoner testamenterte et beløp til å dekke utgiftene ved et slikt arrangement når de selv skulle i jorden. Den første gladiatorkamp i Roma fant sted i 264 f.Kr. på Forum Boarium, byens kvegmarked, arrangert av Marcus og Decimus Brutus da faren deres, Decimus Junius Brutus, ble gravlagt,<ref>[http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus:text:1999.04.0063:entry=gladiatores-cn «Gladiatorer», ''A Dictionary of Greek and Roman Antiquities'' (1890)]</ref> og tre par gladiatorer kjempet i [[Trakia|trakisk]] stil. Antall kjempende økte gradvis. Rundt år 200 f.Kr. Da Marcus Valerius Laevinus ble gravlagt, arrangerte sønnene hans gravleker på Forum i fire samfulle dager, og i tillegg en gladiator-forestilling der 25 par var i kamp.<ref>[https://pressbooks.bccampus.ca/spectaclesintheromanworldsourcebook/chapter/development-of-the-munera/ ''Development of the Munera]</ref> 

Fra 105 f.Kr ble lekene offentlige, og fortsatte inntil [[keiser]] [[Honorius]] ([[395]]-[[423]]) i år [[404]] forbød skikken. På tross av forbudet ser det ut til at romerne fortsatte med å arrangere gladiatorleker når de skulle demonstrere viktigheten av tradisjonelle verdier. De [[Kristendommen|kristne]] hadde selv blitt ofret på arenaen, men arrangerte ikke desto mindre kamper. Minst én av [[biskop]]ene i Roma, den senere [[helgen]]en Sankt Damasus, ansatte gladiatorer som [[livvakt]]er. I [[Nord-Afrika]] var det innvandrede [[germanere]] som fikk slutt på skikken. Under [[vandaler]]styret fortsatte man å kjøre om kapp med [[stridsvogn]]er i det romerske ''circus''; men gladiatorkamper var forbudt.<ref> Jones, Terry (2009): ''Barbarene'', forlaget Lille Måne, Oslo, ISBN 978-82-92605-35-6. s. 273-276</ref>
[[Fil:Retiarius_stabs_secutor_(color).jpg|thumb|Mosaikk fra en romersk villa i Nennig,<ref>[https://www.roemischevillanennig.de/de/ Den romerske villa i Nennig]</ref> Tyskland, 100-200-tallet e.Kr.]]