Redigerer Geoffrey av Monmouth (avsnitt)

== ''Historia Regum Britanniae'' ==
Geoffrey skrev flere interessante tekster, alle på [[latin]], samtidens språk for lærdom og litteratur i Europa. Hans fremste verk var ''Historia Regum Britanniae'' («Historien til kongene av Britannia»), og det verket som best kjent for dagens lesere. Det er den påståtte historien til [[Storbritannia (øy)|Britannia]], fra den første bosetningen til [[Brutus trojaneren|Brutus]], en etterkommer av den [[troja]]nske helt [[Aineias]], og fram til kong [[Cadwallader]] dør på [[600-tallet]]. I fortellingen finnes [[Julius Cæsar]]s to faktiske invasjoner av Britannia vevd inn, to konger [[Leir]] og [[Cunobelin av britene|Cymbeline]], som senere ble udødeliggjort av [[William Shakespeare]], og en av de første utviklede fortellinger om kong [[Arthur av britene|Arthur]].

Geoffrey hevder i sin dedikasjon at boken egentlig er oversettelse av en «gammel bok i det britiske språk som fortalte på velordnet vis dådene til alle kongene i Britannia», og som ble gitt til ham Walter, erkediakon av Oxford. Moderne historikere har avvist denne påstanden.<ref>Loomis, Richard M. (1994): ''The Romance of Arthur'', New York & London, Garland Publishing, Inc., s. 59</ref> Det er imidlertid mulig eller sannsynlig at erkediakonen Walter skaffet Geoffrey en del materiale på [[walisisk]] som bidro til å inspirere boken da Geoffreys posisjon og bekjentskap med erkediakonen ikke ville ha gjort det mulig for ham å fabrikkere denne påstanden rett ut.<ref>Curley, Michael: ''Geoffrey of Monmouth'', s. 12</ref> Det meste av boken er basert på ''[[Historia Britonum]]'', en walisisk historisk samling på latin fra [[800-tallet]], [[Beda den ærverdige|Bedas]] ''[[Anglernes kirkes historie|Historia ecclesiastica gentis Anglorum]]'' og [[Gildas]]' polemiske ''[[De excidio et conquestu Britanniae]]'', utvidet med materiale fra den muntlige [[bard]]iske tradisjonen, slektslister og til sist bearbeidet og utvidet av Geoffreys egen fantasi.<ref>Thorpe: ''Kings of Britain'', ss. 14-19.</ref> I bytte for skriftmateriale for deres egne historier ga [[Robert av Torigni]] til [[Henry av Huntingdon]] en kopi av ''Historia Regum Britanniae'' og som både Robert som Henry benyttet ukritisk som autentisk historiske kilder for deres egne historieverker,<ref>Hollister, C. Warren (2001): ''Henry I'', Yale English Monarchs, s. 11, note 44.</ref> og på det viset ble en del av Geoffreys fiksjoner og [[pseudohistorie]] bygget inn i populære forestillinger om britisk historie.

''Historia Regum Britanniae'' er i dag akseptert ''ikke'' som et historisk verk, men som et litterært verk om nasjonale [[myte]]r som inneholder svært lite pålitelig historie. Det har siden ført til at mange moderne forskere til å si seg enig med [[William av Newburgh]] som skrev en gang rundt 1190 at «det er ganske klart at alt som denne mannen skrev om Arthur og hans etterfølgere, eller faktisk om hans etterfølgere fra Vortigern og framover, ble diktet opp, delvis av ham selv og delvis av andre.»<ref>Sitert av Thorpe: ''Kings of Britain'', s. 17.</ref> Andre på Geoffreys samtid var tilsvarende lite overbevist av hans «historie». Eksempelvis minnes [[Gerald av Wales]] erfaringen av en mann besatt av demoner: «Om onde ånder beklemte ham for mye, ble ''[[Evangeliet etter Johannes|Johannesevangeliet]]'' plassert på hans bryst og da, som fugler, forsvant de øyeblikkelig, men når boken ble fjernet, ''Historien til britene'' av «Geoffrey Arthur» (som Geoffrey kalte seg selv) ble erstattet i dens sted, kom de tilbake i større antall, og forble i løpet av lengre tid enn vanlig i hans legeme og på boken.»<ref>Gerald av Wales (1978): ''The Journey through Wales/The Description of Wales'' (Lewis Thorpe red.), Penguin, kapittel 5, s. 116.</ref>

Imidlertid ble hans bok i omfattende grad spredt over hele [[Vest-Europa]] i [[middelalderen]]. Acton Griscom har listet 186 bevarte manuskripter av boken i [[1929]], og andre har blitt identifisert siden, hvilket gjør Geoffreys bok til en bestselger i middelalderen.<ref>Thorpe: ''Kings of Britain'', s. 28</ref> Boken fikk også et betydelig etterliv i en rekke former, blant annet som oversettelser eller omforminger som i den [[anglo-normannisk]]e ''[[Roman de Brut]]'' av [[Wace]], den [[mellomengelsk]]e tekstsamlingen ''[[Layamons Brut]]'' og flere andre anonyme [[mellomwalisisk]]e versjoner kjent som ''[[Brut y Brenhinedd]]'' («Kongenes Brut»).<ref>Thorpe: ''Kings of Britain'', s. 29</ref> hvor den generelt ble antatt å være en faktisk historie framfor en oppdiktet fiksjon.