Redigerer Generalstreiken i Storbritannia 1926 (avsnitt)

==Generalstreiken==
TUC hadde en konferanse den [[1. mai]] [[1926]], og kunngjorde deretter at en [[generalstreik]] «i forsvar av gruvearbeidernes lønninger og timer» skulle begynne den [[3. mai]].

Ledernde av [[Labour Party]] var skremt av de revolusjonære elementene i unionbevegelsen, og var lite glade for forslaget om streik. Under de neste to dagene ble det gjort desperate forsøk på å bli enige med staten og gruveeierne. Disse forsøkene feilet, hovedsakelig på grunn av en beslutning av trykkerne i [[Daily Mail]] i ellevte time om å nekte å skrive ut en krass lederartikkel som fordømte generalstreiken, kalt «For konge og land». De hadde innvendinger på følgende avsnitt: «En generalstreik er ikke en industriell disputt. Det er en revolusjonær bevegelse som bare kan lykkes ved å ødelegge staten og bryte ned rettighetene og friheten til folket». Da Baldwin hørte om dette, avlsuttet han forhandlingene med TUC ved å si at dette avslaget blandet seg inn i pressens frihet.

[[Georg V av Storbritannia|Kong Georg V]] tok avstand fra påstandene om at streikerne var «revolusjonærer» ved å si; «Prøv å leve på deres lønninger før dere dømmer dem».<ref>David Sinclair, Two Georges: The Making of the Modern Monarchy (Hodder and Stoughton, London 1988) p.105</ref>

TUC fryktet at en fullstendig generalstreik ville bringe revolusjonære elementer frem. De bestemte seg derfor for å ta ut arbeidere kun i nøkkelindustrier, slik som jernbane- og transportarbeiderne, trykkerne, samt havne-, jern- og stålarbeiderne.

Staten hadde forberedt seg på streiken i de ni månedene de hadde støttet med subsidier, ved å skape organisasjoner som [[Organisasjon for opprettholdelse av forsyninger]], og gjorde alt som stod i deres makt for å få landet fremover. De viste støtte ved å poengtere streikernes revolusjonære natur. Væpnede styrker og frivillige arbeidere hjalp til med å opprettholde grunnleggende tjenester. Selv i [[1920]] var statens «[[Emergency Powers Act 1920|Emergency Powers Act]]» passert. Det var en lov om å opprettholde essensielle forsyninger.

Den [[4. mai]] 1926 var antallet streikere blitt til 1.5 &ndash; 1.75 millioner. Det var streikere «[[Land's End til John o' Groats|fra John o' Groats til Land's End]]». Arbeidernes reaksjon på streiken var umiddelbar og overveldende, og overrasket både staten og TUC; sistnevnte var ikke i kontroll av streiken. På den første dagen var det ingen store initiativer og dramatiske hendelser, med unntak av at nasjonens transport stod på stedet hvil.

Den [[5. mai]] 1926 var [[propaganda]]en i gang. Churchill (på det tidspunktet [[Storbritannias finansministre|finansminister]]) sa i sin avis ''[[British Gazette]]'': «Jeg er ikke enig i at TUC har så store rettigheter som staten til å gi ut deres side av saken og å formane deres tilhengere til å fortsette aksjonen. Det er en mye vanskeligere oppgave å fore nasjonen enn det er å ødelegge den». I ''British Worker'', TUCs avis: «Vi lager ikke en krig mot folket. Vi er nervøse for at vanlige mennesker ikke skal straffes for gruveeierne og statens upatriotiske oppførsel». I mellomtiden satte staten i gang en «[[milits]]» av frivillig politi, kalt ''Organisasjon for opprettholdelse av forsyninger'' (OMS). De var frivillige arbeidere som skulle opprettholde orden i gatene.

Den [[6. mai]] 1926 sa Baldwin følgende: «Generalstreiken er en utfordring for parlamentet, og er veien til [[anarki]]». Transporthjelp ble tilgjengelig ved hjelp av frivillige og [[streikebryter]]e. 

Den [[7. mai]] 1926 møtte TUC med [[Herbert Samuel, 1. vicomte Samuel|Sir Herbert Samuel]] og utarbeidet flere forslag i et forsøk på å ende krangelen. Gruvearbeidernes forbund avslo forslagene. Avisen ''British Worker'' ble mer og mer vanskelig å drive, siden Churchill hadde bestemt seg for å ta over produksjonen av papir. I mellomtiden gikk staten til handling for å beskytte mennene som valgte å returnere til arbeid.

Den [[8. mai]] 1926 opplevde man et dramatisk øyeblikk i [[London]]s havner. Lastebiler ble beskyttet av hæren. De brøt med streikevaktlinjen og transporterte mat til [[Hyde Park (London)|Hyde Park]]. Denne episoden viste at staten hadde størst kontroll over situasjonen. En liten anekdote; denne dagen ble det spilt en fotballkamp mellom streikerne og politiet.

Den [[11. mai]] 1926 varslet ''British Worker'' &ndash; som en respons på hovedstyret i TUC sin frykt for at det skulle bli en flom av arbeidere tilbake til arbeid &ndash; at: «Antallet streikere har ikke avtatt; det øker. Det er flere arbeidere ute i dag enn det har vært på noe tidspunkt siden streiken startet». 

Den [[12. mai]] 1926 dro hovedstyret i TUC på besøk til [[Downing Street 10]] for å annonsere deres beslutning om å avblåse streiken, gitt at forslagene som ble utarbeidet av Samuel-kommisjonen ble overholdt, og at staten kunne tilby en garanti for at det ikke ville bli noen søken etter skyldige blant arbeidene. Staten uttalte at den hadde «ingen makt til å tvinge arbeidsgivere til å ta tilbake alle som hadde streiket». Dermed godtok TUC å avslutte disputten uten en slik avtale.