Redigerer Garving (avsnitt)

==Historie==
Veggmaleri fra gravkammeret i Theben (omkring 1500 år f.Kr.) viser egyptiske lærarbeidere. Betegnelsen garving kommer av tysk ''gar machen'' som betyr å gjøre myk eller bearbeide, og trolig tatt i bruk rundt 1600 eller senere.<ref name=":0">{{Kilde bok | forfatter = Mehlum, Marit Holme | utgivelsesår = 1994 | tittel = Garving | isbn = 8251204097 | utgivelsessted = Oslo| forlag = Teknologisk forl. | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012080308187 | side = }}</ref> Garving med [[bark]] eller andre plantematerialer er en tradisjonell metode og det er ukjent når effekten av bark ble oppdaget. Svensk garvere utviklet en hemmelig metode med kombinasjon av bark, gran og [[alun]], som ga såkalt ''svenskelær,'' på fransk ''suede'', som resultat. Med kromgarving utviklet på 1800-tallet ble garving en moderne industri og kromgarving er den dominerende metoden.<ref name=":1" /> Hvitgarving eller alungarving er bearbeiding av skinn (ofte fra små dyr) med minarelske stoffer ofte alun, kritt eller leire. Dette er den eldste mineralske metoden og ble utviklet i Midtøsten og Asia der aluminiumsholdig skife forvitrer og løses opp. Alungarving er kjent fra [[Mesopotamia]] omkring 2700 år f.Kr.. Alungarving av geiteskinn til pergament er kjent fra [[antikkens Hellas]]. Maurere innførte alungarving til Spania fra år 700 og det spredte seg nordover Europa og kom til Norden rundt år 1100.<ref name=":0" />

I [[Magnus Lagabøtes bylov]] for Bergen ble garverne pålagt å holde til i buer ved Hallvardskirken.<ref name=":2" />