Redigerer Gammelenglendere (avsnitt)

== Tudor-erobringen av Irland ==
[[Fil:Ireland 1450.png|thumb|right|Området The Pale (markert med rødt) i 1450.]]
I kontrast beholdt de såkalte nyengelske bosetterne som kom til Irland fra England i [[Tudortiden]] og framover som et resultat av Tudor-erobringen av Irland, sin engelske identitet og deres engelske religiøse, sosiale og kulturelle tradisjoner. I motsetningen til tidligere tider normannere og gammelengelske, forble adskilte fra de innfødte irlendere og gammelengelske. De nye bosetterne var mer selvbevisst engelske, og var hovedsakelig (men ikke fullstendig) protestantiske, og de fleste så på Irland som et erobret land som trengte å bli sivilisert og konvertert til den rette, anglikanske tro. Katolsk var Englands bitre fiender som Frankrike og Spania, og paven ble sett på med dyp mistro. Poeten [[Edmund Spenser]] var en av de som fremmet dette synet. Han argumenterte i ''A View on the Present State of Ireland'' (1595) at å feile å erobre Irland helt og holdent hadde i tidligere tider ført til at tidligere generasjoner av engelske bosettere hadde bli korrumpert av den innfødte irske kulturen. For de nyengelske var de gammelengelske degenererte etter å ha tilpasset seg irske skikker og forblitt i den farlige katolske troen etter at den engelske kronen hadde offisielt skilt seg fra [[Den hellige stol|pavens]] autoritet. De gammelengelske var, som det er sagt, blitt mer irske enn irlenderne, og således like farlige.

I århundrer hadde forfedrene til de gammelengelske i the Pale kjempet for og betalt skatt for å bevare engelske interesser i Irland. De fant seg nå utestengt fra den daglige styringen av Irland på grunn av at de var katolikker. I løpet av 1500-tallet hadde det effekten at de ble fremmedgjort overfor staten, og til sist sendte dem i retning av en felles politisk sak med gæliskspråklige, katolske irlendere. Den første konfrontasjonen mellom gammelengelske og den engelske regjeringen i Irland kom med skattekrisen, noe gammelmodig kalt for ''the cess crisis'' på engelsk, i tiden 1556–1583. I løpet av denne perioden verget samfunnet i the Pale å betale skatt for å understøtte den engelske hæren som ble sendt til Irland for å slå ned en rekke med opprør som kulminerte med [[Desmond-opprørene]] (1569–73 og 1579–83). Begrepet «gemmelenglendere» kom i bruk på denne tiden da samfunnet i the Pale framhevet deres engelske identitet og lojalitet til den engelske krone, samtidig som de motsigelsefylt nektet å samarbeide med ønskene til den engelske krone slik den var representert på Irland ved herrefullmektigen, ''lord deputy'', som var representerte monarken selv.

Opprinnelig var konflikten en sivil sak da samfunnet i the pale nektet å betale nye skatter som ikke først hadde blitt godkjent av dem i [[det irske parlamentet]]. Striden tok derimot raskt en religiøs dimensjon, særlig etter 1570 da [[Elisabeth I av England]] ble [[Ekskommunikasjon|ekskommunisert]] av [[pavelig bulle]] ''[[Regnans in Excelsis]]''. Som svar forviste dronningene alle [[Jesuittordenen|jesuitter]] fra hennes rike, da de ble sett på som de fremst blant pavens mest radikale agenter for motreformasjonen som hadde blant som mål å få henne fjernet fra den engelske trone. Rebeller som [[James Fitzmaurice Fitzgerald]] har portrettert deres opprør som en «hellig krig» og fikk faktisk både penger og soldater fra pavelige midler. I den andre Desmond-opprøret (1579–83) gikk en framtredende lord fra the Pale, Eustace, vicomte av Baltinglass, sammen med opprørerne ut fra en religiøs motivasjon. Rett før opprøret var over hadde flere hundre gammelengelske menn fra the Pale blitt arrestert og dømt til døden, enten for likeframt opprør, eller ettersom de var mistenkte opprørere grunnet deres religiøse overbevisning. De fleste ble dog benådet etter å ha betalt bot på opptil 100 pund, en meget stor sum penger den gang. Imidlertid ble tyve jordeiere og herrer fra en del av the Pales ledende, gammelengelske familier henrettet – en del av dem "«døde som katolske martyrer, hevdet at de led for deres religiøse overbevisnings skyld»."<ref>Lennon, Colm (2005): ''Sixteenth Century Ireland, The Incomplete Conquest'', Gill & Macmillan Ltd, ss. 204–205</ref>

Denne episoden markerte et betydelig brudd mellom the Pale på den ene siden og det engelske regimet på Irland på den andre siden, mellom de gammelengelske og de nyengelske. I den påfølgende [[den irske niårskrigen|irske niårskrigen]] (1594–1603) forble byene i the Pale og de gammelengelske lojale<ref>Lennon, Colm (2005): ''Sixteenth Century Ireland, The Incomplete Conquest'', Gill & Macmillan Ltd, ss. 322: «Despite the proclamations of O'Neill... there is little evidence that the townsfolk and Pale gentry were in sympathy with the Ulster chieftain's war, and in this they had the backing of leading Jesuits such as Father Richard Field SJ. Whatever their common Catholicism, any links with the Spanish monarchy were strongly eschewed by the vast majority of those of 'Old English' origin in Ireland.»</ref> i favør av ytre lojalitet til den engelske krone under et annet opprør. Til sist var det imidlertid reorganiseringen av den engelske regjeringens administrasjon på Irland langs protestantiske linjer tidlig på 1600-tallet som til siste ødela hovedbåndene mellom gammelenglenderne og selve England, særlig etter [[Kruttsammensvergelsen]] i [[1605]].

I [[1609]] fikk først katolikker forbud mot holde en offentlig posisjon i Irland. Deretter, i [[1613]], ble lovverket til det irske parlamentet endret slik at nyengelske anglikanere ville få et lite flertall i det irske underhuset. Og for det tredje ble mange medlemmer av de gammelengelske landeierklassen tvunget til bekrefte et gammelt skjøte til at de eide deres landområder, hvilket de som regel ikke hadde ettersom de hadde tatt jorden ved makt noe hundre år tidligere. Således kunne den engelske kronen kreve jorden tilbake, eller at enkelte måtte betale betydelig bøter for å beholde deres eiendom, mens andre endte opp med å miste hele eller deler av deres land i disse komplekse juridiske prosessene.

Den politiske reaksjonen til det gammelengelske samfunnet var å appellere direkte til kongen av Irland i England, ved å gå over hodene på hans representanter i Dublin, hvilket betydde at de appellerte til deres monark i hans rolle som konge av England, en nødvendighet som i ytterligere grad ydmyket dem.

Først fra kong [[Jakob I av England]], og deretter fra hans sønn og etterfølger, kong [[Karl I av England]], søkte de å få innført en pakke med reformer kjent som ''the graces'', nåder, hvilket inkluderte bestemmelser om religiøs toleranse og sivil likhet for katolikker i bytte for at de betalte deres økte skatter. Ved flere anledninger på 1620- og 1630-tallet oppdaget de at ''etter'' at de hadde gått med på å betale høyere skatter til kronen, hadde monarken eller hans irske visekonge isteden valgt å utsette en del konsesjoner. Det viste seg å være kontraproduktivt for saken til den engelske administrasjonen i Irland som til sist fikk en del gammelengelske skribenter, som [[Geoffrey Keating]], å skrive tekster om stridsspørsmålene, eksempelvis det irskspråklige ''Foras Feasa ar Éirinn'' (1634), hvor det ble slått fast at den sanne identitet til de gammelengelske var katolsk og irsk, og ikke lenger engelsk i det hele tatt. Den engelske politikken førte isteden til at de gammelengelske ble tettere assimilert med de innfødte irske enn det motsatte.