Redigerer Gamle Aker menighet (avsnitt)

=== Høykirkelig profil ===
Fra [[sokneprest]] [[Torgeir Havgar]]s tiltredelse (1982) har menigheten hatt en utpreget [[høykirkelig]] profil – i det minste til frem mot midten av 1990-tallet. Blant annet var bruken av [[røkelse]] under [[høymesse]]n lenge praktisert, om enn også omstridt.

Både på tross av og på grunn av sin profil, opplevde Gamle Aker menighet en revitalisering – og gradvis større oppslutning om sine messer og sitt gudstjenesteliv. Menigheten fungerte fra midten av 80-tallet av som en kategorialmenighet med tilslutning fra en rekke mennesker boende utenfor soknegrensene. Dette ga også grunn til motsetninger mellom «de lokale» og «de utenfra». Mange ønsket at virksomheten kunne munne ut i etableringen av en [[valgmenighet]] etter dansk grundtvigiansk mønster. Sentralt sto sokneprest Havgar og kirkens øvrige prester i tillegg til kantor(er) – sammen med en utstrakt bruk av [[Gamle Aker Kirkekor]] som var et viktig instrument for en substansiell [[liturgi]]sk fornyelse.

''Biskopen griper inn''
Etter en rekke interne oppgjør om hvor langt denne [[gudstjenestefornyelse]]n kunne gå uten å bryte helt med hva man forbant med det vesensegne ved [[Den norske kirke]] som et [[protestantisk]] [[kirkesamfunn]], var menigheten rundt 1995-96 gjenstand for en opprydding fra sentralkirkelig hold – ikke minst mente daværende Oslo-biskop [[Andreas Aarflot|A. Aarflot]] og hans administrasjon at den daværende liturgiske praksis stred mot den lutherske læretype. Tanken på en høykirkelig valgmenighet var på det daværende tidspunkt – som også idag – helt uaktuell sett fra stiftsadministrasjonens side, takket være et noe tradisjonelt syn på soknegrenser og menighetstilhørighet.

Oppryddingen førte blant annet til at besøkstallet sank og at noen søkte seg til andre kirkesamfunn – ikke bare andre Oslo-menigheter innen Den norske kirke. To nye kirkesamfunn ble registrert på denne tiden som en følge av at Gamle Aker-modellen fikk en ende: [[Den nordisk-katolske kirke]] og [[Den Hellige Oppstandelses Stift]] – først under [[Den norske ortodokse kirke]], idag videreført under [[Apostolic Orthodox Catholic Church in Europe]]. Dessuten fikk man [[Strandebarm prosti|Strandebarm prosti/Den Norske Kirke i Eksil]], som har en langt mer luthersk profil enn de to førstnevnte. Normaliseringen av Gamle Aker-modellen ledet også til en rekke konversjoner til [[Den romersk-katolske kirke]], samt noen tilsvarende overganger til flere [[Den ortodokse kirke|østlige bysantinske kirker]].

Eksperimentet hadde gått ut på å søke å skape en «High Church Cathedral» – slik man finner innen [[Den anglikanske kirke]], tildels utenom de egentlige katedraler. Men Den norske kirke har ikke på samme måte som den anglikanske tradisjon egentlige høykirkelige menigheter, og den styringsmodell det er lagt opp til i kirkeordningene fra 90-tallet av forutsetter at det er [[menighetsråd]]et – og ikke stab – som bestemmer menighetsprofil, gudstjenesteprofil og de facto [[sakrament]]sforvaltning.