Redigerer Galeass (avsnitt)

== Galeassen i 1500-tallet ==
===Galeazze de Lepanto===
De siste elleve ''galea grossa'' handelsgaleier som var satt i opplag, ble ombygd til faktiske artilleriskip med tung bestykning montert i et rundformet forkastell med flere åpninger og på utriggerkonstruksjonen (''apostis'') med brystvern i 1568-1571. Den største av disse seks galeasser i året 1571, som også var beskrevet som «rodde gallioner» ifølge et venetiansk manuskript fra midten av dette århundret, var 145 fot langt, 27 fot bredt og 9 fot dypt. Manuskriptet var lagd av Pre Theodoro, som hadde beskrevet tre forskjellige galeityper, og den siste som var skildret som en galea grossa, var dokumentert godt nok slik at en rekonstruksjon var mulig. Det viser seg at galeitypen hadde blitt et stort sjøfartøy som egnet seg godt som seilskip fremfor som galei, årene ble bare brukt i trang og lukket farvann. Det var ikke lenger lettrodde som før, og måtte bukseres under flåtemanøvrer av utvalgte galeier. Som følge av dette ble galeassene alltid plassert foran eller lik bak slaglinjen når et sjøslag skulle starte.

Den nye skipstypen var ikke lenge en typisk ''galea grossa'', siden år 1550 hadde arsenalet i Venezia under ledelse av ''provveditore'' [[Giovan Andrea Badoer]] og hans etterfølger [[Marcantonio Pisani]] nedlagt et betydelig innsats om hvordan å ombygge handelsgaleien til et faktisk krigsskip med mesterbyggeren Francesco Bressan og etterfølger [[Giovanni di Zaneto]] (fra 1570) som konstruktører. Allerede i 1519 skulle en skipsbygger som hadde studert tekstene om antikkens krigsskip komme til arsenalet; [[Vector Fausto]]. Fausto ønsket å etterligne antikkens galeier og ville utvikle fram en ''«[[Quinqueremen fra Venezia|quinquerem]]»'' (''femmer'') med fem årer med alla sensile-systemet. Dette skipet var sjøsatt i 1529 som en ''galea bastarda'', deretter bygd han flere ''«quadriremer»'' (''firer''). Men med disse prosjektene nådde han den faktiske grensen med systemet. Den kjente skipsbyggeren etterlatt seg viktige lekser som ble tatt i bruk for å utvikle den nye skipstypen i regi av Bressan og di Zaneto, han hadde startet den gjeldende tendensen om å utvikle en ny galeitype med størst mulig slagkraft. Av respekt for den store byggemesteren var alle galeier og galeasser av eldre dato i 1600-tallet kalt ''«alla faustina»'' i Venezia, og spesielt galeassene var kalt ''«galere alla faustina»''.

Samtidig ble et nytt system, ''a scaloccio'', utviklet for årearrangement på galeiene fra 1530-årene om hvordan å øke antallet roere og samtidig redustere utgiftene. Det var mulig å redusere antallet årer fra 150 til 50, men også opprettholde eller forøke antallet roere som kunne bestå av dårlige trente menn som slaver og dømte forbrytere. Den første venetianske galeien i 1545 med dette systemet var meget passende kalt ''galea sforzate'', som betyr «galei for dømte» eller «galei med tvangskraft». Men alle roere på galeassene i 1571 besto av frie menn (''galeotti di libertà'') gjennom et vedtak av senatet i Venezia. Besetningen av roere (''ciurma'') på alle seks galeier satt normalt på 27 benker med tilsammen 54 årer for tre mann per åre, det vil si bare ca. 165 roere. De største galeiene under slaget ved Lepanto, som ikke var galeasser, kunne ha et større antall roere.

Som et artilleriskip skulle galeassen være bestykket med tilsammen 44 skyts, dokumenter fra Firenze datert til 1572 brøt ned denne til 2 50-punds, 4 30-punds og 4 30-punds «culverin» (''slanger'' i norsk), deretter 12 kanoner eller culveriner på 14 til 20 punds og 22 mindre skyts. Om lag ti større stykker ble satt i forkastellet, nesten samtlige av de største kalibre, 14 skyts på det øverste dekket og resten akterut. Venetianerne trodde på beskytning over lang avstand og hadde derfor i lang tid eksperimentert med hvordan å få det beste resultatet. En femti-punds culverin ville ha en skuddvidde på 600 meter, en tredjedel mer enn fra en kanon (''kartov'' i norsk den gang) på flat bane. Ved 45° elevasjon kunne dette skytset ha en skuddvidde på 7,7 kilometer.

Effekten av artilleriet på galeassen forsterkes av taktikken kalt ''«il tiro di ficco»'', når kanonkulen rikosjetterer bortover vannet mot målet. Mot lettbygde fartøyer med lite beskyttelse var denne taktikken meget effektivt, men de fleste skyttere foretrakk direkte beskytning. Ingeniøren Arturo Surian som var med i ombyggingen av handelsgaleiene, oppfunnet et system som stoppet rekylkreftene fra stykkene så disse ikke skulle rekylere bakover.

====Galeasser i slaglinjen====
{| class="wikitable"
|-
| width="25%"|'''Skipsnavn'''
| width="5%"|'''Bestykning'''
| width="60"|'''Kommandanter'''
|-
|colspan=3 align=center bgcolor="white"|'''Venstre fløy'''
|-
|''«Bragadina»''
|32 skyts
|Antonio Bragadin
|-
|''«Bragadina»''
|27 skyts
|Ambrogio Bragadin
|-
|colspan=3 align=center bgcolor="white"|'''Senter'''
|-
|''«Guora»''
|23 skyts
|Jacopo Guoro
|-
|''«Duoda»''
|28 skyts
|Francesco Duodo
|-
|colspan=3 align=center bgcolor="white"|'''Høyre fløy'''
|-
|''«Pesara»''
|26 skyts
|Andrea da Pesaro
|-
|''«Pisana»''
|23 skyts
|Piero Pisani
|-
|}
====Slaget ved Lepanto====
[[Fil:Fernando Bertelli, Die Seeschlacht von Lepanto, Venedig 1572, Museo Storico Navale (550x500).jpg|thumb|Maleri viser slagets utvikling fra starten til slutten, de store enslige skipene foran den kristne slaglinjen til venstre er galeassene.]]
Om morgenen den 7. oktober 1571 begynte det største maritime sammenstøtet i historien siden antikken mellom den hellige ligaens krigsflåte på 212 fartøyer hvorav seks galeasser og den osmanske marinen på 280 fartøyer. Opptil 80 prosent av alle krigsfartøyer på hele Middelhavet deltok i dette gigantiske sjøslaget utenfor [[Lepanto]] i [[Patrasbukten]] mellom det greske fastlandet og [[Peloponnes]]-halvøya ved inngangen til [[Korintbukten]]. Dette var kulminasjonen i den pågående storkonflikten om kontroll over [[Kypros]] mellom [[republikken Venezia]] og [[Det osmanske riket]] siden mars 1570.

Den hellige ligaens øverstkommanderende [[Don Juan de Austria|Don Juan]] hadde samlet sine flåtestyrker i Messinastredet den 10. september, relativt sent på året, og seilte over til [[Korfu]] den 16. september. Han hadde valgt å søke et oppgjør med den osmanske krigsflåten istedenfor å seile til Kypros for å unnsette de beleirede byene Nicosia og Famagusta. Værforholdene på østre middelhavet om høsten og vinteren ville ha forhindret den store ekspedisjonen fra å komme fram til øya langt fra nærmeste vennligssinnende havnested. Den osmanske flåtens øverstkommanderende, [[Ali pasja]], hadde fått ordre om å stoppe og ødelegge den kristne fellesflåten om den skulle krysse det joniske havet. Ali pasja ønsket å gå i vinterkvarter, og hadde allerede utpekt Lepanto som den fremtidige basen for sine flåtestyrkene som for øyeblikket krysset langs den balkanske kysten helt til [[Dalmatia]] i nord.

Don Juan lokaliserte den osmanske flåten ved Lepanto etter tre ukers rekognosering, og flyttet fellesflåten til farvannet mellom øyene [[Ithaka]] og [[Kefalonia]] i De joniske øyer fra Korfu i de første dagene i oktober. Hensikten med manøvreringen var å flytte sine flåtestyrker langs den joniske kysten forbi Scropha ut på åpen hav i Patrasbukten for å kunne danne en slaglinje delt i fire formasjoner, venstre fløy mot landssiden, senteret med flaggskipet [[«Real» (galei)|«Real»]] og høyre fløy ute i det frie samt reserven. Don Juan forsto viktigheten av disiplin og samhold i møte med fienden med nærmest fastspikrede formasjoner, i møte med tyrkernes lette krigsskip med stor manøvreringsevne beregnet på ''melée'' (møljeslagsmål). Ali pasja på sin side hadde forstått at han kunne ikke vinne mot fellesflåtens bedre ildkraft og dermed måtte satset alt i frontale angrep i håpet på at hans fløyer under ledelse av erfarne befalshavende som [[Uluj Ali]] skulle vinne og rulle opp de kristnes flanker.

Allerede før den 7. oktober hadde tyrkerne rapporter om disse store galeasser som betegnes som ''«maone»'', men avfeiet disse som «verdiløst», man var istedenfor mer opptatt av å engasjere fellesflåten mens den besto av galeier med lav bord før ankomsten av høybordete krigsskip som ''rundskip''. Rundskipet hadde i tidligere sjøslag vist seg å være uinntakelige og destruktiv med sin ildkraft mot de tyrkiske galeiene som lå meget lav i vannet. Det var en riktig observasjon ettersom galeassene kunne ikke manøvreres så raskt som en galei og ville være sløvere, men deres ildkraft og tilstedeværelse var kraftig undervurdert. Man hadde heller ikke forstått at galeassen med større fribord vil være nesten lik uinntakelig som et rundskip.

Don Juan var også innforstått med rundskipets egenskaper i sjøslag med galeier, og dermed anså galeassene som et effektiv middel for å etterligne virkningene av rundskipet i et sjøslag mellom åredrevede krigsskip. Deretter lagt han fram sin slagplan om å deployere to galeasser til hver formasjon, som skulle bukseres foran slaglinjen for at disse skulle motta tyrkerne med sterk ildkraft og bryte opp de angripende formasjoner. Men galeasser var underbemannet, og måtte bukseres over lang avstand gjennom det trange farvannet dels i motvind. Bare den venstre fløyen var noenlunde organisert i tråd etter slagplanen, i senteret var galeassene plassert litt for langt forut og de to siste galeasser i den høyre fløyen kom ikke fram, istedenfor måtte være lik bak slaglinjen.

De første skuddene ble løst av brødrene Bragadino i den kristne venstrefløyen kl. 10.30 på 1 kilometers hold fra de to galeassene. Samtidig åpnet Francesco Duodo ombord på galeassen «Douda» ild på det tyrkiske senteret. Virkningene av dette bombardementet var meget drastisk, beskytningen var usedvanlig presist takket være mesterskytteren Zaccaria Schiavina som hadde oppfunnet nye siktemetoder på lang avstand, et stort antall galeier ble truffet og påført alvorlige skader, et par ble regelrett senket på stedet.

Det veldige braket og synet av den voldsomme ildgivningen (som produserte meget mye røyk og gnister) på disse skipene som tyrkerne aldri hadde sett før, kom som et så stort sjokk at trommene som angir takten for roere stoppet for et kort øyeblikk. Under det samme bombardementet rev et skudd av lykten på det osmanske flaggskipet for den høyre fløyen nærmest landssiden. Det kom skrik fra de trufne galeier; «mavna, mavna!» sammen med smerteskrik. Tyrkerne hadde opprinnelige planlagt å slippe disse galeassene gjennom sin egen slaglinje for å angripe den kristne fellesflåten, men den kraftige ilden ødela deres slagplan. Det oppsto kaos i tyrkernes formasjoner, flere galeier forsøkt å bakke vekk mens andre instinktivt vendte seg mot galeassene som bare vendte om [[bredside]]ne i respons.

Mens galeassene manøvrerte seg slik at man enten hadde forstevnen, bredsidene eller akterstevnen rettet mot fienden, med forberedte kanoner klar for avfyring i en sakte [[piruett]], klarte tyrkerne å gjenopprette ordenen på sine flåtestyrker, men slaglinjen hadde begynte å bryte opp. Mange av osmanenes galeier falt ut, enten for å unngå beskytning eller fordi de hadde blitt skadet, og bedre ble det ikke da man hadde kommet forbi bare for å motta fellesflåtens koordinerte ildgivning på nær hold. Men til tross for den lovende begynnelsen etter noen minutter, hadde Don Juan også problemer, han kunne ikke tillate raskere fremgang av frykt for å bryte opp sin slaglinje, og klarte ikke å komme fram til de enslige galeassene før tyrkerne nådde hans styrker og innledet kampene.

Ali pasja satset alt på dyktigheten til sine kommandanter Muezzinzade Ali i høyrefløyen og Uluj Ali i venstrefløyen, selv innledet han seg inn i et gigantisk sammenstøt med sitt flaggskip «Sultana» med Don Juans flaggskip «Real». Mens Uluj Ali skulle vise seg å være den beste taktikeren ved å lokke ut den kristne høyrefløyen og dermed skapte et farefullt gap i slaglinjen, trakk Muezzinzade Ali seg nærmere strendene og forsøkte deretter å rulle opp Barbarigos flåtestyrker. Men i løpet av kort tid hadde en tredjedel av den osmanske flåten gått tapt, de aller fleste var blitt skadet under galeassenes ild.

Mens kampene pågikk mellom galeiene i en sammenhengende linje på flere kilometer lengde fra landssiden ute i havet, stoppet galeassene opp og forsøkt å ta seg tilbake. De kunne ikke lenger åpne ild av frykt for å treffe sine egne, og vindretningen hadde skiftet. Det var nå medvind i fellesflåtens favør. De høye galeassene var tunge å manøvrere med årer, og deres høyde gjorde at man fikk for mye vind mot seg. De to galeassene i venstrefløyen klarte å vende tilbake inn i slaget mens de i senter dels var helt utenfor kampene.

Uluj Ali kom ut for de to galeassene som omsider hadde sluttet seg til kommandanten Andrea Giovanni Doria i høyrefløyen. Medvinden fra vest gjorde det mulig for Doria å ha de to store skipene i sine posisjoner, og disse var raske med å beskyte Uluj Ali som umiddelbart trakk seg og sine flåtestyrker sørover. Men manøvreringen hadde også trukket Doria vekk fra rommet mellom senteret og høyrefløyen, og dette var Uluj Ali ikke sen til å utnytte ved kl. 12.30.

Den osmanske venstrefløyen svingte seg om mot gapet og angrep de bakre rekkene av slaglinjen, blant annet en gruppe på 16 galeier som ikke klarte å opprettholde hastigheten. På dette tidspunktet hadde kommandant Barbarigo falt på sin post, men kaptein Marco Quirini med reservestyrkene og de to galeassene kom inn og reddet situasjonen på den nordlige flanken. Fanget under ilden fra galeassene, reserven og Barbarigos galeier ble den osmanske høyrefløyen fullstendig tilintetgjort ved kl. 11.30 til kl. 12.00. Ali pasja tapte slaget i senter og sitt liv ombord på flaggskipet ved kl. 11.40 til 12.00. Don Juan hadde vunnet.

Uluj Ali som knapt en time senere hadde nedkjempet sine motstanderne deriblant [[Malteserordenen]]s ''capitana'' galeien, oppdaget kristne skip nærme seg fra senteret, og Doria hadde snudde slik at han kunne fange inn den osmanske venstrefløyen. Underveis tok han «Pesara» under slep så han kunne utnytte galeassens ildkraft under motangrepet. Tyrkerne gjorde meget kraftig motstand mens de ble presset mot landssiden, men Uluj Ali hadde innsett at det eneste som gjensto var å redde så mange skip som mulig og komme seg i sikkerheten med det som var igjen.

Med Uluj Alis flukt sørover mot [[Modon]] var sjøslaget avsluttet, og de kristne ga opp forfølgelsen etter at vinden hadde tiltatt. Om kvelden hadde den hellige ligas fellesflåte ankret opp ved Port Petala sammen med omkring 130 erobrede skip og cirka 3000 fanger. Den osmanske flåten var tilintetgjort med et tap på 211 fartøyer samt 30-35&nbsp;000 døde mot de kristne tapene på 7&nbsp;650 døde og 7&nbsp;800 sårede.

Galeassene var ikke helt uberørt av blodbadet, en kraftig eksplosjon hendte i kruttmagasinet på den ene der opptil femti ble drept. Men galeassene er sagt å ha sunket eller slått ut opptil 70 galeier og mindre fartøyer i løpet av slaget. Don Juan hadde ikke vunnet bare på grunn av galeassene, men med sin overlegne ildkraft, bedre ledelse og streng disiplin i sine formasjoner i møte med tyrkerne.

====Sjøkrigen 1571-1578====
Seieren ved Lepanto ble ikke utnyttet av den hellige ligaen, som slet med motstridende interesser i møte med krigstrusselen fra Det osmanske riket, og osmanene var raske med å bygge opp flåten på nytt under ledelse av den nye øverstkommanderende, Kiliç Ali pasja som tidligere het Uluj Ali (''Kiliç'' betyr sverd, som en belønning for å ha slått malteserordenen ved Lepanto). Noe av det første han gjorde var å øke tallet på artilleriskyts på alle nybygde krigsskip, og han var spesielt opptatt av byggingen av den tyrkiske varianten av galeassen, ''«mahon»'' eller ''«maone»'' som et mottiltak mot den venetianske galeassen.

I 1571 gjennomførte den venetianske krigsflåten operasjoner til støtte for lokale opprørsbevegelser på fastlandet ved Korfu i oktober-november, med tre nye galeasser som var sendt sammen med en flåte på 11 galeier og 3 skip fra Venezia. Galeassene dro hjemover mens mesteparten av krigsflåten gikk i vinterkvarter i slutten på november. I løpet av vinteren bygde tyrkerne et stort antall krigsskip av alle typer fram til våren 1572, og senere kunne den nye admiralen seile ut i spissen for 225 galeier, 5 mahoner og et stort antall småfartøyer i juli. Med denne flåten herjet han på øyene [[Tinos]] og [[Kythira]] underveis mot Peloponnes-halvøyas sørspiss. Admiral Colonna seilte østover for å møte denne uventede trusselen med en flåte på 140 galeier, 6 galeasser og 24 seilskip og fant den osmanske flåten ved Kythira.

Den 7. august 1572 betraktet de to krigsflåter hverandre øst for Kythira, Colonna ønsket ikke å innlede et hovedslag med den større fienden, men måtte beskytte Kreta i påventelse av forsterkninger inkludert flåtesjefen, Don Juan, som ennå hadde ikke ankommet Messinastredet. Kiliç Ali pasja forsøkte med sine manøvreringer å provosere de kristne til et angrep på sin slaglinje, men Colonna nektet å gi etter. Kiliç hadde innsett at han kunne ikke angripe den hellige ligaens flåtestyrker med utilstrekkelig kompetanse ombord på sine krigsskip, og tok derfor en defensiv innstilling. Tyrkerne forflyttet seg vestover langs kysten og ventet på et angrep som aldri kom under skiftende vindretninger.

I ly av mørket klarte tyrkerne å komme seg forbi Colonnas krigsflåte, som tok opp forfølgelse og innhentet dem ved [[Matapan]] den 10. oktober 1572. Kiliç nektet å rikke seg fra sin posisjon langs kysten, og forsøkte å lokke galei-skvadronene vekk fra rundskipene og galeassene, som kunne ikke manøvrere så godt sammen med galeiene. Sjøslaget ved Matapan sluttet uavgjort uten resultater, avsluttet av landvind som forhindret de kristne fra å presse inn angrepet. Colonna, forhindret av motvind i nordvestlig retning i de første dagene, fulgte etter og kom til [[Zakynthos]] mens Kiliç søkte tilflukt i flåtebasen i Modon sør på Peloponnes.

Don Juan kom til Korfu sammen med 50 galeier og 2 nye galeasser bygd for den [[Toscana|toskanske]] marinen, og sluttet seg til Colonna den 31. august. Først 8. september dro fellesflåten på 194 galeier, 8 galeasser og 45 seilskip fra Korfu for å sperre inn osmanske flåtestyrker i [[Pylos]] og hindre en gjenforening med den nye osmanske flåten i Modon, men navigasjonstrøbbel ødela denne planen. Kiliç satt i Modon og sendte ut mindre avdelinger som deltok i trefninger, men nektet å ta opp slag. Den største trefningen utenfor Modon den 7. oktober 1572 skulle bli den siste kamp for den hellige ligaen.

Venezia ønsket å slutte fred med Det osmanske riket for å unngå mer tap av sine territorier i øst, og inngikk en fredstraktat den 7. mars 1573 som avsluttet den venetiansk-tyrkiske krigen om Kypros. Nyheten om oppløsningen av den hellige ligaen, slik at det bare var Spania og de italienske stater tilbake, ble godt mottatt av Kiliç som i juli 1573 sto ved munningen av [[Adriaterhavet]] med 250 galeier, 13 mahoner og 30 småfartøyer i en enorm armada sammen med Piali pasja som seilte over Otrantostredet for å herje og plyndre under et kortvarig raid.

Den spansk-tyrkiske krigen i middelhavsregionen i 1500-tallet var en krig om kommunikasjoner og strategiske beliggenheter mellom kristendommen og det muslimske imperiet. Don Juan, som kommanderte den spanske krigsflåten, gjentok den gamle spanske strategien om å erobre havnebyer i Nord-Afrika med en ekspedisjon på 104 galeier, 44 seilskip og 59 mindre fartøyer til [[Tunis]] og [[Bizerte]] i oktober 1573. Don Juan erobret byene på den nordafrikanske kysten, men kunne ikke sikre sine vinninger fordi det spanske imperiet hadde blitt trukket inn i andre konflikter, som i [[Nederlandene]].

Kiliç organiserte en meget stor ekspedisjon på 280 galeier, 15 mahoner, 19 seilskip og 15 galioter, som kom til Tunis den 12. juli 1574. Fraværet av sterke kristne flåtestyrker gjorde dette mulig, og med stor hurtighet demonstrerte han at den osmanske marinen hadde gjenreist seg etter nederlaget ved Lepanto i 1571. Men det skulle ta lang tid for å gjenreise kompetansenivået til det samme nivået som før oktober 1571, de kristne hadde henrettet alle fanger som hadde den nødvendige ekspertisen i sjøkrigføring.

70&nbsp;000 osmanene ble landsatt for å slutte seg til lokale krefter som hadde reist seg mot de fremmede garnisonene i Tunis og Goletta. Kiliç kunne etter den 14. september seile hjem i triumf etter å ha utryddet garnisonene på 6&nbsp;000 mann og gjenopprettet det osmanske herredømmet. Tre år senere ble det sluttet en våpenstillstand mellom Spania og Det osmanske riket, den spanske kongen [[Filip II av Spania|Filip II]] hadde andre planer i emning mens tyrkerne hadde gått inn i en ny krig med [[Persia]] i 1577.

===De toskanske galeassene===
Suksessen ved Lepanto inspirerte toskanerne i [[storhertugdømmet Toscana]] til å bygge sine egne galeasser sammen med et arsenal for disse på øya [[Elba]]. To galeasser ble bygd for den kristne fellesflåten i året 1572, men det hadde vist seg at den venetianske ombyggingen av handelsgaleiene ''galea grosse'' var ikke helt forstått eller kjent for skipsbyggerne i Toscana. Bare få år senere var hertug Francesco I de Medici, som overtok etter sin far i 1574, tvunget til å redusere den toskanske marinen. Kostnadene var blitt så store at hertugdømmet i 1650 hadde redusert sin flåte til en tredjedel av den opprinnelige størrelsen.

De to toskanske galeassene var dokumentert i Firenze for ettertiden sammen med en rekke beskrivelser av den venetianske ''galeazze de Lepanto'' i arkivene. En opplysning om minst 44 skyts fra Firenze i 1572 på galeassen kan også ha vært om toskanernes egne galeasser. Den toskanske galeassen fra 1572 ble satt i opplag for lang tid som monumenter over et mislykket prosjekt, men erfaringene skulle lede til en egen skipstype under den vage betegnelsen ''bastardelle'', et forsøk på å krysse sammen ''galea bastarda'' og galeassen.

Tre ''galea bastardelle''-galeier ble bygd og sjøsatt i 1601-05, og de var i flåtelistene fram til midten av 1600-tallet. En tegning av [[Baccio del Bianco]] (1604–1656) viser en galeass med fire master, de siste tre med latinerseil og den fremste med skværseil fra to råer, datert til cirka 1646-1650. Denne tegningen i Uffizi galleriet i Firenze viser et skip uten store kasteller eller stridsplattformer, som minner om et vanlig høybordete seilskip med et halvdekk med skansekledning i akterskipet og forkastellet (fordekket) forut mot baugen. På det øverste dekket var flere kanoner synlig like over hoveddekket, der roere satt med årene montert på ''apostis'' utriggere.

Den toskanske marinen forsøkte seg på nytt på galeassen i 1630-årene, dette gang basert på direkte venetiansk assistanse med nøkkelpersonell for bruk av denne skipstypen, som ikke kunne defineres som et vanlig seilskip eller et roskip.

===De spanske galeassene===
[[Fil:Armada galleass.png|270px|thumb|En spansk galeass på tegningen fra Greenwich. Denne er ansett for å være den beste avbildning av galeassene fra året 1588.]]
Det spanske imperiet etter år 1559 omfattet også de italienske provinsene i Sør-Italia som het [[kongedømmet Napoli]] fram til den [[aragonesisk]]e erobringen i 1442, og fra 1501 var kongedømmet omgjort til et [[visekonge]]dømme under spansk herredømme. Den spanske galeassen i 1588 var egentlig ''napolitansk'', ettersom all bygging, bemanning og drift av galeassene under det spanske flagget hadde sin opprinnelse i [[Italia]]. Tilsammen 4 galeasser ble bygget i det napolitanske visekongedømmet.

I motsetning til de toskanske galeassene var disse en umåtelig suksess som gode seilskip som klarte seg godt i krevende omgivelser som [[Atlanterhavet]]. Det er med disse galeassene de lengste reisene i historien ble foretatt. For tjeneste på Atlanterhavet ble en ny rigging benyttet, istedenfor den vanlige riggingen med store latinerseil på tre master ble formasten og stormasten utstyrt med to råseil fra hver sin rå. Dette kan være innført på grunnlag av erfaringen fra den berømte ekspedisjonen til [[Azorene]] i 1582-83.

Etter erobringen av det portugisiske kongeriket i 1580 begynte kampen om herredømmet på disse strategiske viktige øyene langt ut i Atlanteren med en spansk ekspedisjon i året 1581 som ble slått tilbake av portugiserne. De andre stormaktene så med stor interesse på utviklingen, og Frankrike intervenerte med en sjøekspedisjon på 60 skip inkludert engelske skip i våren 1582. Filip Strozzi seilte med ekspedisjonen til Azorene og møtte den spanske ekspedisjonen på 31 skip ved [[slaget ved Punta Delgada]] den 26. juli 1582 sør for [[São Miguel]]. Den franske ekspedisjonen ble slått, men den spanske admiralen, Don Alvaro de Bazan, måtte tilbake til Lisboa for å organisere en ny ekspedisjon for det neste året.

I det neste året kom Bazan tilbake med en armada på 5 galeoner, 2 galeasser, 12 galeier og 79 seilskip med 15&nbsp;372 soldater ombord. Mens galeiene måtte seile alene i samlet styrke, dro galeassene sammen med galeonene og seilskipene til São Miguel der flåtestyrkene ble samlet på nytt for angrepet på [[Terceira]] som hadde kommet under fransk militærkontroll. Der ble styrkene landsatt under beskyttelse av kanonene ombord på galeiene og galeassene.

Bare en [[fresko]] var bevart av én galeass i kongeslottet El Escorial, [[Madrid]]. Galeassens utseende er nesten det samme som på andre avbildninger fra 1570-årene av ''galeazze de Lepanto'' med rundformet forkastell og kanonmunninger gjennom brystvernet på utriggeren. Den hadde tre master med latinerseil som var låret opp på deres råblokker. Dette er meget forskjellig fra andre avbildninger av galeassen i spansk tjeneste med firkantede forkastell, akterkastellet i to dekk uten kahytter. Flere avbildninger av den spanske galeassen fra den spanske armadaen i år 1588 har blitt bevart. Malingen av [[Hendrik Cornelisz Vroom]] (1566–1640) viser muligens viser den samme galeassen fra freskoen i El Escorial med et rundformet forkastell og en stor [[kahytt]] på det reiste akterskipet.

Utseendet på alle fire galeassene er omdiskutert blant skipshistorikere, slik at ulike tolkninger har oppstått i løpet av tiden, blant annet om alle galeassene var søsterskip med noenlunde samme utseende med firkantede forkastell og et stort akterkastell som på en galeon. De to første var egentlig bygd i 1578, de to siste i begynnelsen på 1580-årene. Ifølge samtidige skildringer var alle galeassene malt røde på de øverste delene med en stort rambukk (''spiron'') beslått med jern utformet som en spydspiss på forstevnen.

Det har dessuten ikke vært oppgitt opplysninger om størrelsen på alle fire galeasser før deres bortgangen. Den første kilden er verket ''«Nautica Mediterrenea»'' av Bartolomo Crescentio i 1607. Historikeren R.C. Andersen beregnet med denne kilden som utgangspunkt størrelsen til 160 fot i lengde. Men Joseph Furttenbach som også hadde utgitt opplysninger om skipsbygging i sin samtid, kom med oppgitte opplysninger om dimensjonene; 172 fot lengde (cirka 52-53 meter) og 28,5 fot bredde (cirka 8,50 meter). Disse var mye større enn de venetianske galeasser og andre seilskip med få unntak.

Den spanske galeassen var også sterkt bestykket med et stort antall tilgjengelige skyts, en kilde har oppgitt den totale bestykningen på ti tyngre skyts, 6 foran og 4 bak i hver sitt kastell, tjue 4 til 12-punds skyts i bredsidene og deretter tjue «esmeriles» svingbare kanoner på én galeass. Det har også vært oppgitt i andre kilder omtrent 125 stykker for alle fire skiper i 1588, delt inn i 21 ''canones'', 14 ''medies canones'', 14 ''media culebrinas'', 31 ''pedreros'', 27 ''sacres'', 15 ''medias sacres'' samt 80 ''esmeriles'' i tillegg.

Avbildningen av galeassen fra 1583 i kongeslottet viste opptil 21 årer på den ene siden, men det er oppgitt 28 årer i året 1588 for alle fire galeasser. Besetningen av roere kalt ''chusma'' i spansk tjeneste, er oppgitt til tre hundre [[galeislave]]r i hvert skip, og det var tilsammen 1&nbsp;200 roere i eskadren. Med 28 par årer ble det 232 roere for fire mann per åre, men det er oppgitt at det kunne være seks mann per åre. En del var holdt i reserve.

====Den spanske armadaen====
{| class="wikitable"
|-
|width="25%"|'''Skipsnavn'''
|width="5%"|'''Bestykning'''
|width="60%"|'''Kommandanter'''
|-
|colspan=3 align=center bgcolor="white"|'''Den napolitanske galeass-eskadren'''
|-
|''«San Lorenzo»''
|50 skyts
|Don Hugo de Moncada, eskadresjef
|-
|''«Girona»''
|
|
|-
|''«Napolitana»''
|
|
|-
|''«Zuniga»''
|
|
|-
|}
[[Den spanske armadaen]] som deltok under den berømte ekspedisjonen i året 1588 mot [[England]] besto av 151 skip fordelt på 20 gallioner, fire galeier og 4 galeasser, 108 væpnede transportskip og 34 mindre pinasser. Den store ekspedisjonen som hadde 8&nbsp;000 sjømenn og 18&nbsp;000 soldater ombord, var organisert i tre formasjoner eller grupper; avantgarde, slagorden og baktropp. Den napolitanske eskadren som bestod av fire galeasser, seilte i avantgarden under ledelse av Hugo de Moncada ombord på flaggskipet (''almiranta'') «San Lorenzo» sammen med de større gallionene.

Det første skuddet ble løst om morgenen den 20. juli 1588 etter at den engelske krigsflåten fra sin posisjon i lovart innledet de første angrepene i [[Den engelske kanal]]. Den spanske øverstkommanderende, hertugen av Medina Sidonia, oppviste stor dyktighet i sitt arbeid med å holde formasjonen sammen uten at engelskmennene kunne ramme transportskipene, og slåss seg fram til [[Calais]] der en spansk armé på 30&nbsp;000 mann skulle samle seg for overgangen til England.

Under sjøslagene i Den engelske kanal hadde en engelsk eskadre på seks skip kommet i en utsatt posisjon utenfor Portland Bill den 22. juli, og galeass-eskadren gikk til angrep. Men napolitanerne oppdaget et farefullt fenomen kalt «Portland Race» med [[malstrøm]], og kunne ikke annet enn å duellere med de engelske krigsskipene på lang avstand. Disse ble kalt tilbake etter vindretningen hadde endret seg slik at et nytt angrep på den spanske slagordenen ble mulig. Den engelske gallionen «Triumph», det største krigsskipet under det engelske flagget, var reddet.

I dagene etterpå stilnet vinden slik at galeiene og galeassene var de eneste som kunne bevege seg i Den engelske kanal, ved flere anledninger var disse skipene uvurderlig for Sidonia. Eskadren var nødt til å stoppe et angrep av de sterkeste engelske krigsskipene den 25. juli, «Ark Royal» og «Golden Lion» i et forrykket sjøslag i fem timer med store skader på begge sider. Det ene av de tre galeassene som hadde tatt opp kampen mot det engelske angrepet, hadde fått slagside. Engelskmennene oppgav angrepet med sine skip som måtte repareres. Ved 27. juli var Sidonia kommet til farvannet utenfor Calais, såkalte «Calais Roads» langs kysten.

Det viste seg at hertugen av Parma hadde ikke dratt til Calais, men til [[Dunkerque]] litt lengre nordover, og forsøkt å organisere de lokale transportfartøyene for den planlagte overgangen i hensikten om å slutte seg til armadaen ved Calais. De nederlandske opprørerne satt havnebyen under blokade med minst tretti «flyboats», mindre grunngående krigsfartøyer. Sidonia måtte dermed vente på den spanske hæren fra Nederlandene. Lekterne i Dunkerque var ikke klare og under blokade. Om kvelden den 28. juli (7. august) gikk engelskmennene til angrep med åtte [[brannskip]] under et nattangrep.

Angrepet ble en stor suksess, sjokkvirkningen av de åtte brennende holkene sammen med sterk vind og påfølgende tidevann utløste panikk i flåten som straks etterpå gikk i oppløsning. I den neste dagen, den 29. juli (8. august) 1588 startet det store slaget ved Gravelines etter den engelske krigsflåten gikk til storangrep på de spredte flåtestyrkene.

Admiral Howard fikk syn på galeassen «San Lorenzo» som fremdeles var i ankerplassen, og gikk til angrep med tre gallioner, deriblant «Golden Lion» og «Ark Royal». Moncada ombord på sitt flaggskip klarte å komme seg i sikkerhet under kanonene på den franske festningen i byen Calais, men grunnstøtte etter tidevannet hadde snudd slik at skipet kantret. Howard sendte kaptein Preston med hans menn på flere robåter til galeassen. Den franske garnisonen ønsket ikke å hjelpe til, og Moncada måtte slåss for en time om kontrollen over storskipet. Besetningen rømte galeassen etter Moncada var drept. Preston forsøkt å ta galeassen under slep, men franskmennene gikk til angrep og truet vekk engelskmennene.

Resten av sjøslaget var et stort og uoversiktelig ''melée'' der engelskmennene klarte å utnytte sin ildkraft på kloss hold med stor ødeleggende virkning på de spanske krigsskipene. Men Sidonia begynte å samle flåtestyrkene på nytt, og etter ni timers kamp var resultatet fremdeles uklart. Pålandsvind i løpet av slaget hadde tvunget spanjolerne til å seile vekk fra sandbankene ved Gravelines, men så snudde vinden om slik at de ble presset nordover ute i Nordsjøen. Med det hadde den spanske armadaen lidd et nederlag, Sidonia hadde nå ikke annet valg enn å returnere til Spania ved å seile rundt De britiske øyer.

Den spanske armadaen, som var ganske medtatt med store skader på sine skip, var ikke utrustet for å seile over lange avstander i røffe værforhold med uventede stormer i farvann man var dårlig kjent med. Den 6. august hadde den spanske armadaen kommet fram til like utenfor det norske vestlandet før de snudde om fra nord-kurs til sørvest-kurs forbi [[Shetlandsøyene]] ute i [[Nord-Atlanteren]]. Den napolitanske galeass-eskadren var nå redusert til tre skip, «Girona», «Zuniga» og «Napolitania» etter tapet av flaggskipet «San Lorenzo».

Sidonia hadde nå 110 skip tilbake, men flere og flere skip begynte å falle fra under påkjenningene på Nord-Atlanteren, og det var gjort alvorlige navigasjonsfeil langs den irske vestkysten som var dårlig kjent for spanjolerne. Man hadde forvekslet Achill Head i ved Clare Island i midte Irland med Kapp Clear, den sydlige enden av Irland. Denne feilen ledet 28 skip for nær kysten der en katastrofe hendte i løpet av flere uker fram til slutten på september. Opptil 24 skip forulykket med tap av 5&nbsp;000 liv.

Utenfor [[Liscannor]] på [[Munster]] ankret galeassen «Zuniga» med roret i stykker. Den engelske sheriffen i Clare som hadde ordre om å forhindre landstigning fra de spanske skipene, holdt galeassen under overvåkning fra [[Cliffs of Moher]]. Senere seilte galeassen som hadde funnet en åpning gjennom klippene, til [[Le Havre]] på den franske kanalkysten. Men [[«Girona» (skip)|«Girona»]] (også kjent som «La Girona») var ikke så heldig, etter å ha ankret i Killybegs, [[Donegal]], ble 800 overlevende fra to skip, «La Rata Santa Maria Encoronada» og «Duquesa Santa Ana», tatt om bord på skipet. Lokale irer gav viktig assistanse til spanjolerne ved ankerplassen, slik at galeassen var i god fatning ved 25. oktober 1588. Det var besluttet å søke tilflukt i [[Skottland]] som ikke var fiendtligssinnede mot katolikker. Men en sterk storm om natten til 26. oktober rammet galeassen som kom ut av kontroll og deretter forliste utenfor Lacada Point ved Dunluce i County Antrim. Det var opptil 1300 ombord, bare ni skal ha overlevd. Disse ble reddet av lokale irer som fraktet dem til Skottland.

Bare galeassen «Napolitania» kom fram til Spania, dermed hadde den spanske kronen mistet to galeasser under ekspedisjonen i året 1588, og det var først det neste året at «Zuniga» kunne bli sendt tilbake til [[Napoli]] sammen med den andre gjenværende galeassen. Den napolitanske eskadren høstet anerkjennelse av engelskmennene for sine presentasjoner, ikke én galeass hadde forulykket på åpen hav selv om disse hadde meget sårbare stevnror beregnet på roligere farvann. Tapet av «Girona» skyldes tapet av roret i møte med de voldsomme bølgene. Dette viste seg å være galeassens største svakhet i møte med været på Atlanterhavet.