Redigerer Fremskrittspartiets landsmøte 1994 (avsnitt)

=== EU-spørsmålet ===

På begynnelsen av 1990-tallet var EU-spørsmålet igjen blitt sentralt i norsk politikk, og uenighet om EU hadde blant annet ført til [[Jan P. Syses regjering|Syse-regjeringens]] fall. I 1991 sendte Frp-ledelsen [[EØS]]-saken rundt på høring i partiorganisasjonen, og medlemmene gikk klart inn for at partiet skulle stemme ja. Samme år fikk liberalistene i partiet vedtatt en EU-vennlig resolusjon, og i februar 1992 gikk Hagen offentlig ut og støttet norsk EU-medlemskap på landsmøtet til [[Fremskrittspartiets Ungdom]]. Debatten i partiet fortsatte utover året, men ved landsmøtet 1992 ble det med to tredels flertall vedtatt å støtte norsk medlemskap, samtidig som man skulle arbeide for å få på plass en EØS-avtale.<ref name="Moen-214-5" />

Hagen hadde på 1992-landsmøtet lovet ro rundt EU-saken, men allerede i mai gikk FpU ut med en kampanje der de brukte layouten på gamle [[Nasjonal Samling|NS]]-plakater og bilder av [[Senterpartiet|Sp]]-leder [[Anne Enger Lahnstein]], [[Sosialistisk Venstreparti|SV]]-leder [[Erik Solheim]] og den ytterliggående innvandringsmotstanderen [[Arne Myrdal]] sammen under overskriften «Nasjonal Samling». Mange lokallagsledere i Frp reagerte, og krevde at partiledelsen stoppet kampanjen. Bråket førte til en styrking av de i Fremskrittspartiet som ønsket en nøytral linje i EU-spørsmålet, og Frps utenrikspolitiske talsmann [[Fridtjof Frank Gundersen]] ønsket å utsette partiets EU-vedtak. Flere stortingsrepresentanter fra nei-fylker fryktet for stortingsplassen sin og støttet derfor Gundersens initiativ.<ref name="Moen-216-7" />

Dette førte til at Hagen i stadig mindre grad profilerte Fremskrittspartiet som et ja-parti. Etter [[Danmark|danskenes]] nei til [[Maastricht-traktaten]] og [[Den økonomiske og monetære union]] økte også nei-siden kraftig på meningsmålingene i Norge, og Hagen ønsket ikke å støte disse potensielle velgerne fra seg.<ref name="Moen-217-8" /> Høsten 1992 tok Gundersen en omkamp om EØS-avtalen med Hagens velsignelse. Gundersen var tilhenger av både EU og EØS, men gikk ut og truet med å stemme avtalen ned dersom den ikke ble lagt ut til folkeavstemning. Dette ville i såfall føre til at det ikke var det nødvendige {{brøk|2|3}} flertall i Stortinget for å få godkjent EØS-avtalen. Nei-siden i partiet, med [[John Alvheim]] i spissen, gikk inn for at stortingsgruppen skulle støtte Gundersen. Liberalistene i partiet protesterte og kalte det et «kupp».<ref name="Moen-220-4" />

[[Tor Mikkel Wara]] påpekte at stortingsgruppen ikke kunne sette til side landsmøtevedtaket om EØS, og kompromisset ble at Gundersen og Wara skulle forfatte hvert sitt notat om saken og sende disse ut på høring i partiorganisasjonen. Samme kveld gikk imidlertid Gundersen ut på ''[[Dagsrevyen]]'' og hevdet at han hadde stor støtte i stortingsgruppen. En sint Wara tok til motmæle i mediene, noe som ble startskuddet til en offentlig maktkamp mellom de to sidene. Liberalistene hadde imidlertid mobilisert partiapparatet, og høringsrunden endte med at stortingsgruppen måtte følge partiorganisasjonens vilje og holde fast på støtten til EØS. Hagens håndtering av hele EØS-spørsmålet førte til at han ble kraftig kritisert av sitt eget fylkeslag i Oslo på et ekstraordinært fylkesårsmøte, og mye av kritikken kom også fra hans egne støttespillere slik som [[Sissel Dagslet]], [[Einar Lonstad]] og [[Siv Jensen]].<ref name="Moen-220-4" />