Redigerer Fredskonferansen i Paris (1919) (avsnitt)

== Mandatområder ==

Et viktig tema for konferansen var fordelingen av Tysklands kolonier. Østerrike-Ungarn hadde ikke kolonier og Det osmanske riket var et eget emne når det gjaldt mandater.<ref>Alan Sharp, ''The Versailles Settlement: Peacemaking After the First World War, 1919–1923'' (andre utgave, 2008), kapittel 7</ref><ref>Andrew J. Crozier, «The Establishment of the Mandates System 1919–25: Some Problems Created by the Paris Peace Conference», ''Journal of Contemporary History'' (1979) 14#3 sidene 483–513 [https://www.jstor.org/stable/260018 in JSTOR].</ref>

De britiske [[dominion|dominiene]] (selvstyrte stater innen det britiske imperiet) ønsket belønning for deres innsats i krigen. Australia ønsket [[Ny Guinea]], New Zealand ønsket [[Samoa]] og Sør-Afrika ville ha Sørvest-Afrika (dagens [[Namibia]]). USAs president Wilson ville la Folkeforbundet administrere alle de tyske koloniene inntil de var rede for uavhengighet. Den britiske statsministeren Lloyd George innså at han måtte støtte dominiene og han foreslo et kompromiss med tre grupper av mandatområder. Mandater for Det osmanske rikets provinser var én kategori, de anså Storbritannia og Frankrike at de to landene skulle dele.

Den andre kategorien, blant de Ny Guinea, Samoa og Sørvest-Afrika var så nær ansvarlige stater at mandatene vanskelig kunne gis til andre enn Australia, New Zealand og Sør-Afrika. Avslutningsvis trengte afrikanske stater grundig oppfølging med mandater som bare kunne gis av erfarne kolonimakter som Storbritannia, Frankrike og Belgia, mens Italia og Portugal fikk små landområder. Wilson og resten av fredskonferansen ble etterhvert med på dette.<ref>Peter Ryland, ''Lloyd George'' (1975) side. 481</ref> Dominiene fikk såkalt klasse C mandater for koloniene de krevde. Japan fikk mandater over tyske kolonier nord for ekvator.<ref>{{cite journal | last1 = Wm Louis | first1 = Roger | year = 1966 | title = Australia and the German Colonies in the Pacific, 1914–1919 | url = https://archive.org/details/sim_journal-of-modern-history_1966-12_38_4/page/407 | journal = Journal of Modern History | volume = 38 | issue = 4| pages = 407–421 | jstor=1876683 | doi=10.1086/239953}}</ref><ref>Paul Birdsall, ''Versailles Twenty Years After'' (1941) sidene 58–82</ref><ref>Macmillan 2001, s. 98–106</ref> President Wilson ønsket ingen mandatområder for USA, hans rådgiver House var dypt involvert i fordelingen av mandatområder til de andre statene.<ref>Scot David Bruce, ''Woodrow Wilson's Colonial Emissary: Edward M. House and the Origins of the Mandate System, 1917–1919'' (University of Nebraska Press, 2013)</ref>