Redigerer Fredrik Vogt (avsnitt)

== Arbeid og virke ==
Vogt begynte i arbeidslivet da de første store vannkraftutbyggingene ble gjennomførte i Norge tidlig på 1900-tallet, som [[Vemork|Vemork kraftverk]] og [[Sauda]]. I begynnelsen av 1920-årene ble han interessert i mer vitenskapelig arbeid på NTH, hvor han avla en doktorgrad med relasjon til en spesiell problemstilling i vannkraftverk. Deretter fulgte forskerstillinger, og i 1931 ble han professor i mekanikk. Senere ble han også rektor ved NTH. I 1947 ble han utnevnt til generaldirektør i [[Norges vassdrags- og energidirektorat|Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen]] (NVE). Han ble deretter en ledende strateg for kraftutbygging og industrireisning i Norge etter andre verdenskrig.

=== Tidlig yrkesliv ===
{{Sitat|Vogt forente i sjelden grad kombinasjonen av praktisk ingeniør – videnskapsmann – administrator, en kombinasjon som også satte sitt sterke preg på hans undervisning. Han forente en skapende fantasi med en enestående arbeidskraft og må betegnes som en av de mest fremragende ingeniører Norge har fostret.|''Arne Sleberg i Norsk biografisk leksikon, bind XVIII''<ref name="NBL132" />|right}}

Etter eksamen ved NTH arbeidet Vogt noen år med vannkraftutbygging. I årene 1914–1915 arbeidet han i Ingeniør Kincks Vannbygningskontor, i 1915–1916 ved A/S [[Saudefaldene]] og i 1916–1918 igjen hos Ingeniør Kinck (Johan Jørgen Kinck var hans onkel<ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1949 | tittel = Norsk slektskalender | utgivelsessted = Oslo | forlag = Cammermeyers Boghandel | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013013105019 | side =112 }}</ref><ref name="Devik">{{ Kilde bok | forfatter = Devik, Olaf | utgivelsesår = 1971 | tittel = Blant fiskere, forskere og andre folk | utgivelsessted = Oslo | forlag = Aschehoug | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071901115 | side = 204}}</ref>). I Sauda var han med på byggingen av den første kraftstasjonen der.<ref name="Devik" /> Etter dette arbeidet han i Tromsø Elektrisitetsverk fra 1918 til 1922 der han planla og ledet byggingen av [[Skarsfjord kraftverk]] og utvidelse av Simavik kraftverk.<ref name="NBL132" />

=== Forskning ===
Vogt var en kort tid i 1916 tilknyttet NTH som vitenskapelig assistent i «vandbyggning» for professor [[Olav Heggstad]],<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft side 88.]]</ref> og i 1922 begynte hans vitenskapelige karriere som assistent i mekanikk.<ref name="NBL132" />

I 1924 avla Vogt doktorgraden ved NTH med en avhandling som hadde tittelen ''Berechnung und Konstruktion des Wasserschlosses'', som på norsk blir ''Beregning og konstruksjon av svingekamre''. Svingekamre er en viktig komponent i et vannkraftverk. Det er et vannfylt kammer (tank med forbindelse mot friluft) plassert mellom den horisontale tilløpstunnelen fra inntaksdammen og starten på selve trykksjakten (eller rørene) ned til kraftstasjonen. Hensikten med svingekammeret er som navnet sier å ta opp svingninger i vannmassene ved endringer av vannturbinens pådrag. Dette for å forhindre store trykksvingninger til turbinen, som igjen leder til elektriske pendlinger i kraftnettet.

Vogt stilte opp fem alternative løsninger. I doktorgraden ga han en generell analyse av alternativene og sammenfattet dem i beregnings- og konstruksjonregler. Analysen dreide seg om strømningsteoretiske forhold der vannhastighet, friksjon, tverrsnitt, belastningsendringer og turbinregulering spilte inn. Problemstillingen og løsningen på denne ville kunne gi store besparelser fordi svingekamre svært ofte er innsprengt i fjell. O mindre volum utsprengt fjell ble en del av løsningen for et optimalt fungerende svingekammer ville dette være økonomisk gunstig. Vogt fant løsninger på denne optimaliseringen og hans doktorgrad ble oversatt til tysk og utgitt som bok i Tyskland.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft side 88-90.]]</ref>

[[Fil:Norges Tekniske Høgskole (ca. 1912) (7772557292).jpg|mini|Oppstilling utenfor hovedbygningen til NTH i 1912. {{Byline|Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen}}]]

Fra 1924 til 1927 var han vikar for professoratet i mekanikk, og fikk tittelen høiskolestipendiat for studieåret 1927/1928. Han fikk permisjon fra NTH for å ta et studieopphold i USA hvor han vesentlig arbeidet ved U.S. [[Bureau of Reclamation]] i Colorado.<ref name="NBL132" /> Her ledet han et forskningsprosjekt for å finne sammenhengen mellom modellforsøk og beregninger for hvelvdemninger. Dette skjedde ved å gjøre målinger på en nedskalert demning i et laboratorium. Med arbeidet fikk en større forståelse av spenningsfordelingen i denne typer konstruksjoner. Resultatene fra prosjektet fikk betydning for konstruksjonen av  [[Hooverdammen|Boulder dam]] i [[Coloradoelven]] som til da var verdens høyeste dam. Vogt publiserte en del av sine resultater i en avhandling med tittel: ''Über  die Berechnung der Fundamentdeformation''.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 90-91.]]</ref>

Da han vendte tilbake til NTH fikk han et dosentur i bygningsstatikk for studieåret 1929/1930. Den 1. januar 1930 ble han utnevnt til dosent,<ref name="NBL132" /> men han hadde få utsikter til noe professorat da han fikk denne vitenskapelig stillingen. Bare to professorstillinger ville vært relevante, nemlig i vassbygging og i mekanikk. Disse professoratene hadde henholdsvis Olav Heggstad som var 53 år og Hans Henrik Rode som var 45 år. Omstendighetene førte til at Rode døde i en ulykke, dermed måtte en se seg om etter en ny kandidat, og Vogt kom i søkelyset.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 92.]]</ref>

=== Professor i mekanikk ===
Den 1. april 1931 ble Vogt professor i mekanikk ved NTH etter Rodes dødsfall.<ref name="NBL132" /> Vogt var den eneste professor i mekanikk ved NTH og skulle derfor undervise alle avdelinger i temaene statikk, fasthetslære og hydromekanikk. Dette krevde stor arbeidsinnsats av professoren som hadde stillingen. Han var professor i bare fem år før han ble valgt til rektor.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 93.]]</ref>

=== Rektor ved NTH ===
[[Fil:Professor and Rector Vogt Fredrik at Norwegian Institute of Technology.jpg|mini|Vogt som rektor ved NTH. {{byline|Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen}}]]

{{Sitat|For den som betrakter sine studier avsluttet med eksamen, er Norges Tekniske Høgskole like så litt som andre høyskoler noen tilfredsstillende undervisningsanstalt. For dem som betrakter studiene ved Høyskolen som en innledning til det en senere skal lære som praktiserende ingeniør, viser erfaringene at vår Høyskole gir et godt grunnlag. Våre gutter har vist seg å være i høy grad konkurransedyktige hele verden over, og litt av dette kan de sikkert også takke Høyskolen for.<ref>[[#NTH50|Olaf Devik:''NTH femti år'' side 141.]]</ref>|Fredrik Vogt|right}}

Fra 1. juni 1936 ble Vogt valgt til rektor ved NTH og senere ble han gjenvalgt for perioden 1940 til 1943. Fra den 8. oktober 1941 fikk han innvilget søknad om tjenestefri, men den 25. mai 1944 ble han avskjediget av ministerpresident [[Vidkun Quisling]].<ref name="NBL132" />

Da Vogt ble valgt til rektor ved NTH var institusjonen 25 år gammel. Første halvdel av NTHs eksistens hadde vært viet oppbygging, siste halvdel hadde derimot vært en stagnasjonsperiode. I mellomkrigstiden hadde mange ressurssterke ungdommer reist til USA, men på slutten av 1930-årene var det tendenser til økonomisk oppgang og færre som reiste ut. Vogt ønsket som rektor å arbeide for en utvidelse av høyskolen, som nå ikke lenger hadde kapasitet til å ta imot antallet søkere. I 1937 var det 446 søkere til 160 studieplasser. Opinionen og politikerne støttet etter hvert tanken om en utvidelse, blant annet skrev ''[[Arbeiderbladet]]'' den 5. november 1938 en artikkel med denne overskriften: «Norges Tekniske Høyskole må reises på nytt».<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 94-95.]]</ref>

=== Andre verdenskrig ===
==== Motstandskamp ====
{{Sitat|Den tid vi lever i har et særlig bud til dere, som her skal motta samfundets høyeste utdannelse. Det kreves ikke bare rent faglige tekniske kunnskaper av dere, men at dere følger godt med i tidens problemer, kulturelt, sosialt og politisk. Vi lever i en tid, hvor den frihet vår nordiske kultur bygger på, tråkkes under fot i det ene land etter det annet, og hvor vold, krig og elendighet følger i diktaturets fotspor. Vi må søke å hevde vår kultur, våre frie folkestyrte samfunn, ved å yte vårt beste. Det ligger et særlig ansvar på den ungdom som etter hvert overtar ledelsen.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 95.]]</ref>|Rektor Fredrik Vogt ved immatrikuleringen ved NTH i 1938.|right}}

Den tyske krysseren  [[«Admiral Hipper» (1937)|«Admiral Hipper»]] og flere jagere ankret opp utenfor Trondheim klokken 04:30 om morgenen den [[9. april]] [[1940]] og satte i land 1100 soldater. Da folk våknet til en ny dag stod tyske soldater på post over hele byen. Skolene i Trondheim ble raskt rekvirert til soldatene, det samme skjedde med NTH. Vogt tok raskt kontakt med den tyske befalhavende for å unngå at [[Gløshaugen]] skulle bli full av soldater. Han lyktes med dette og den 10. april ble følgende oppslag satt opp i hovedbygningen: «Professorutvalget går ut fra som en selvfølge at Høyskolens tjenestemenn og studenter unngår enhver friksjon med de tyske tropper.» Avtalen med befalhaverens var altså at soldatene fant andre steder å slå leir mot at studentene ikke agiterte eller organiserte motstand. Imidlertid var det mange studenter fra NTH som dro andre steder i Trøndelag for om mulig å kjempe mot den fremmede krigsmakten.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 97.]]</ref>

Vogt fikk raskt innført et forbud mot all politisk virksomhet på NTH. Hensikten var først og fremst å blokkere nazistisk propaganda på skolen. For øvrig var det kun [[Nasjonal samling]] som under krigen kunne drive åpenlyse politiske diskusjoner eller spre sitt budskap.<ref>[[#HM|John Berg m.fl.:''Holdningskamp og motstandsvilje'' side 25.]]</ref> Frontene ble raskt skjerpet mellom dem som var nazister og de som var motstandere. NTH-professorene [[Ragnar Skancke]] og [[Hans Skarphagen]] var profilerte nazister og statsråder i [[Nasjonal Samling|NS-regjeringen]]. Også en del studenter tok klar stilling for den nazistiske nyordningen og ble selv medlemmer av NS. Rett etter krigen ga dette NTH en dårlig start i gjenoppbyggingsfasen på grunn av svekket renommé.<ref>[[#HM|John Berg m.fl.:''Holdningskamp og motstandsvilje'' side 26.]]</ref>

[[File:Ragnar Skancke.jpg|thumb|[[Ragnar Skancke]] var en tidligere professorkollega av Fredrik Vogt som ble minister i [[Vidkun Quislings andre regjering]].]]

Vogt og mange andre av professorene og studentene var lite interessert i samarbeid med de nye myndigheter, men ønsket allikevel å holde virksomhet i gang. I 1941 kom en stor nazifiseringsbølge og Vogt ble utsatt for press fra statsråd Skancke om å fratre som rektor. Han søkte om tjenestefri, noe som ble innvilget i oktober 1941. Mange ved NTH var nå oppbrakt over at departementet hadde bestemt at søkere om opptak som hadde tjenestegjort i [[Regiment Nordland]], [[Den Norske Legion]] og [[SS]] skulle få fortrinnsrett til studiene.<ref>[[#VFI|Tore Jørgen Hanisch og Even Lange:''Vitenskap for industrien. NTH'' side 152-153.]]</ref>

Minister Skancke hadde innkalt til et møte for studenter og professorer ved [[Universitetet i Oslo]] den 11. september 1941. Tysk sikkerhetspoliti var tilsted og rektor [[Didrik Arup Seip]] ble avsatt og kollegiet ble oppløst. Seip ble sendt til konsentrasjonsleiren [[Sachsenhausen]]. Vogt hadde samarbeidet og diskutert med Seip hvordan de skulle forholde seg til okkupasjonsmakten i de institusjonene som de ledet. Vogt hadde sannsynligvis tenkt over situasjonen og kommet til at også han kunne være i faresonen.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 106.]]</ref>

==== Opphold i London ====
[[Fil:Johan Nygaardsvold 1934.jpeg|mini|Statsminister [[Johan Nygaardsvold]] ledet [[Johan Nygaardsvolds regjering|London-regjeringen]] under andre verdenskrig, hvor Fredrik Vogt og sentrale personer i [[Arbeiderpartiet]] la planer for industrireisning etter krigen.]]

En kort periode etter at han forlot NTH arbeidet Vogt i [[Norsk Hydro]] i Oslo.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 153.]]</ref> Han tok seg over til Sverige fra Elverum i januar 1943, sammen med sin datter gikk han på ski over grensen. Før han flyktet ga han beskjed via kontakter i [[hjemmefronten]] om at sjefen for [[Tungtvann#Tungtvannsproduksjon i Norge|tungtvannsproduksjonen]] på [[Vemork]], kjemiprofessor [[Jomar Brun]], skulle forlate [[Rjukan]] og komme seg over til England.<ref>[[#VFI|Tore Jørgen Hanisch og Even Lange:''Vitenskap for industrien. NTH'' side 35.]]</ref> I april 1943 kom så Vogt til England.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 102.]]</ref>

I Vogts fravær tok Olav Heggstad over som rektor den 19. februar 1942. Han var først og fremst interessert i et administrativt samarbeid, men ble gitt eneveldig makt etter førerprinsippet. NTH var nå delt inn i to grupperinger der den ene gikk inn for samarbeid, mens de som var motstandere gikk under jorden. Det oppstod et hemmelig professorråd som fra høsten 1943 holdt kontakt med hjemmefrontens ledelse. Vogt og [[Leif Tronstad]] var blant de ledende motstandsfolk som dro til England <ref>[[#VFI|Tore Jørgen Hanisch og Even Lange:''Vitenskap for industrien. NTH'' side 154.]]</ref>

==== Industrikomiteen ====
[[Industrikomiteene i London og New York|Industrikomiteen]] ble nedsatt av [[Forsyningsdepartementet]] i London sommeren 1943, og Vogt ble valgt som leder av komiteen. Andre viktige medlemmer var juristen og økonomen [[Erik Brofoss]] og byråsjef [[Konrad Nordahl]], samt [[Nicolai Stephansen]] fra Norsk Hydro. Vogt arbeidet med en kartlegging av vannkraftutbygginger som den tyske okkupasjonsmakten hadde satt i gang. Han utarbeidet flere notater der anvendelsen av disse kraftverkene etter krigen ble drøftet. Anleggene måtte brukes til produksjon av lettmetall eller annen storindustri etter krigen mente Vogt. Selv om NVE tidligere i sine planer før krigen hadde planlagt at [[Mår kraftverk|Mår]] og [[Aura kraftverk]] skulle prioriteres for alminnelig kraftforsyning, mente Vogt at disse måtte brukes for kraftintensiv industri. Han mente videre at det var opplagt at [[Glomfjord kraftverk]] med sin avsidesliggende beliggenhet måte prioriteres for industri, enten til lettmetall på stedet eller med kraftoverføring til et påtenkt [[Norsk Jernverk|jernverk]] i Nordland.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 396.]]</ref>

=== Rektor etter andre verdenskrig ===
[[Fil:Gloshaugen modellbilde K 041117 06.JPG|mini|NTH og [[Gløshaugen]] i en  fotomontasje der to store blokker for kontorer og auditorier er satt inn i 1955. Arkitekten bak denne planen var [[Karl Grevstad]], disse planene ble drastisk endret.{{Byline|Schrøder}}]]

Den 8. mai 1945 tok [[Gudmund Sundby]] over som rektor i noen dager til Vogt var tilbake den 19. mai 1945<ref>[[#HM|John Berg m.fl.:''Holdningskamp og motstandsvilje'' side 36.]]</ref> For tredje gang ble han valgt til rektor, men gikk av i januar 1947 for å tiltre stillingen som generaldirektør i NVE.<ref name="NBL132" />

Vogt arbeidet med å få ekstraordinære opptak av norske studenter ved utenlandske universiteter. Både før og etter krigen var kapasiteten ved NTH for liten i forhold til samfunnets behov.<ref name="NBL132" /> Statistikken viste at mellom 1914 til 1938 ble det utdannet 3284 ingeniører som arbeidet i Norge, dette vil si et årlig gjennomsnitt på 131. Av disse hadde 21 % tatt sin utdannelse i utlandet. I 1939 hadde NTH tatt opp 170 studenter, men Vogts analyse av behovet viste at kapasiteten måtte økes til 220–240 studenter per år.<ref>[[#NTH50|Olaf Devik:''NTH femti år'' side 157-160.]]</ref>

Høsten 1940 startet han et utredningsarbeid med å finne behovet for en utvidelse av NTH. Dette ledet til en generalplan for NTH som han arbeidet videre med for regjeringen i London og som allerede i 1945 kunne tas frem. Blant annet ble det etter hans plan startet bygging av Metallurgisk institutt og utvidelse av Hovedbiblioteket ved NTH.<ref name="NBL132" />

Krigen hadde ført til et frafall av vitenskapelige ansatte, ved at flere fikk landssvikdommer etter 1945. Flere vitenskapelige miljøer var sterkt svekket, og gamle rivaliseringer mellom avdelingene gjorde ikke ting lettere.<ref>[[#VFI|Tore Jørgen Hanisch og Even Lange:''Vitenskap for industrien. NTH'' side 155.]]</ref>

=== Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd ===
Vogt ble valgt til formann for utvalget som skulle utrede organiseringen av norsk industriell forskning. Miljøet ved NTH følte seg tilsidesatt av den modellen for styring av industrirelatert forskning som ble valgt etter krigen. En gruppe av industriorienterte personer stod i ledelsen for organiseringen. Disse var folk fra hjemmefronten og var ideologisk motstandere av mange av de planene utefronten som var dominert av personer fra Arbeiderpartiet hadde lagt. Industrigruppen var lite begeistret for [[Arbeiderpartiet]]s planøkonomiske ideer. Vogt hadde vært positivt innstilt til en modell der forskningen ble ledet av et direktorat, som spesielt Arbeiderpartiets folk mente trengtes for overordnet styring.<ref name=VFI181182>[[#VFI|Tore Jørgen Hanisch og Even Lange:''Vitenskap for industrien. NTH'' side 181-182.]]</ref>

Høsten 1945 fikk Vogt i oppdrag lede en komite for å utrede «den tekniske forskningens organisasjon». Komiteen la frem sitt resultat i april 1946, og gå dette prinsipielle synet på forskningsbasert industri: «Mer demonstrativt enn noensinne før har krigen vist at den organiserte tekniske forskingen er avgjørende for den industrielle utnyttelse av grunnvitenskapene og dermed for seieren i en teknisk krig. Men den vil nødvendigvis bli like avgjørende i den fredelige kappestrid som nå kommer. Den som ikke holder mål, vil automatisk synke ned i økonomisk avhengighet».<ref name=RS297298>{{Kilde bok | forfatter= Rune Slagstad | tittel= De nasjonale strateger | artikkel= | utgivelsesår= 1998 | forlag= Pax | isbn= 82-530-2024-4 | url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2011041306001 | side = 297–298 }}</ref> Komiteen som Vogt ledet arbeidet hurtig og kom industrigruppen i møte. Regjeringen viste seg velvillig og [[Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd]] (NTNF) så dagens lys i oktober 1946. Forskningsrådet var representert av folk fra forskning og næringsliv, samt departementene. Rådet skulle være et rådgivende organ for myndighetene med hensyn på bevilgninger og prioriteringer.<ref name=VFI181182/>

Imidlertid ble forskningen ikke styrt via et eget direktorat, men en modell som et annet komitemedlem, [[Alf Ihlen]] foreslo, nemlig at den teknisk-industrielle forskningen skulle organiseres som et frittstående forskningsråd. Dermed fikk industrien sterk innflytelse over NTNF, med finansiering både fra det offentlig og fra industrien selv. Ihlen var formann i NTNF fra 1946 til 1952, og rådet ble et møtested for teknokratiske industrialiser fra både offentlige organer og privat næringsliv.<ref name=RS297298/>

=== Generaldirektør for NVE ===
[[File:Generaldirektør i NVE Fredrik Vogt.jpg|mini|Offisielt portrett av Fredrik Vogt fra NVE.]]

NVE var i løpet av [[mellomkrigstiden]] blitt en etat med svekket politisk legitimitet, det hadde vært et langt opphold i byggingen av nye kraftverk, samt avsetningsvansker for den statlige kraften.<ref name="V140">[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 140-142.]]</ref> Det ble endog besluttet å selge det store statseide kraftverket [[Nore I kraftverk|Nore]], men da det oppstod uenighet om salgsprisen under forhandlingene ble det ikke til noe salg.<ref>[[#SKLT|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 214-215.]]</ref>

Etaten var redusert til et minimum antall ingeniører og alderen på disse var høy. NVE var en konservativ organisasjon som hadde vansker med å ta inn over seg landets nye politiske ledelses krav om en aktiv statlig kraftutbygging. Ikke minst ønsket om statlig kraftproduksjon til storindustri var vanskelig å akseptere. Med Vogt som leder ble NVE i løpet av få år Arbeiderpartiets viktigste verktøy for elektrifisering og storindustri.<ref name="V140" />

==== Planlegging av Aura kraftverk ====
[[Fil:Aura kraftverk.JPG|mini|Portalen til [[Aura kraftverk]] som var viktig for forsyningen i [[Møre og Romsdal]] og [[Sør-Trøndelag]], men også helt avgjørende for det store aluminiumsverket som ble bygget på [[Sunndalsøra]] kjent som [[Årdal og Sunndal Verk]]. Kraftverket har syv [[peltonturbin]]er og en samlet ytelse på 290 MW.]]

Vogt tiltrådte som generaldirektør i NVE den 5. april 1947 og tok da over etter [[Olaf Rogstad]].<ref name="ElNorge162">[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 162.]]</ref> Han ble regnet som Norges fremste autoritet på vannkraftutbygging,<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 14.]]</ref> og ble håndplukket av industriminister Lars Evensen.<ref name="ReferenceA">[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 34.]]</ref> En av de første saker han måtte ta innstilling til var utbyggingen av [[Aura (Nesset)|Auravassdraget]], og dette ble tatt opp i Hovedstyret 29. juli 1947. Denne saken hadde også vært oppe i hovedstyret noen måneder før mens Rogstad var generaldirektør, men da blitt nedstemt. Da saken var oppe til behandling i juli ble den godkjent. Allerede 1. oktober 1947 ble utbyggingen vedtatt enstemmig i stortinget. Det politiske samarbeidet mellom Møre og Romsdal og Trøndelag, som hadde behov for økt kraftforsyning, hadde fungert godt. Politikerne her sendte sine takksigelser for rask behandling i NVE og i resten av embetsverket.<ref name="ElNorge162" />

Grunnen til at hovedstyret tidligere hadde avvist utbyggingen av Aura var at de mente at kraften ville bli for dyr. På denne tiden var det vanlig at kraften som NVE produserte ble solgt til selvkost, en mente at kraftverket kun ville kunne bli lønnsomt om kraften ble solgt til en pris høyere enn dette.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 416.]]</ref> Kostnadskalkylene og planene for prosjektet var utført av kraftverksjef Holt i NVE og Kincks Vannbyggingskontor, som igjen hadde basert seg på [[Nordag]]s (kortform av «Nordische Aluminium Aktiengesellschaft» som var stiftet av den tyske okkupasjonsmakten under krigen) planer. Vogt gikk kritisk gjennom disse planene og var skeptisk til at tyskerne hadde villet «presse frem en utbygging til full ytelse på en gang». Han mente at planene ikke var tilpasset en trinnvis utbygging, dessuten at forarbeidet var for dårlig og at planlegging med hensyn på det egentlige behovet ville være mer optimalt.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 417.]]</ref> Det såkalte «Aura-utvalget» hadde anslått behovet for elektrisk kraft til 22 MW i 1947, økende til 45 MW i løpet av 25–30 år. Aura kraftverk var derimot planlagt til 220 MW.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 415.]]</ref>  Vogt som var bygningsingeniør kunne se andre alternativer enn Holst som var elektroingeniør. Blant annet anså han at i første byggetrinn burde [[Aursjøen]] demmes opp først som hovedmagasin til kraftverket, mens den vanskeligere tilgjengelige [[Litledalselva]] kunne tas i et senere byggetrinn.<ref>[[#SKKS|Lars Thune:''Statens Kraft 1890-1947'' side 418.]]</ref>

Industridepartementet hadde andre planer enn bare forsyning til alminnelig kraftbehov. Det en så for seg at en stort kraftverk her også ville kunne passe for storindustri. Vogt fant også etterhvert ut at Aura-reguleringen ville passe utmerket godt for kraftkrevende industri.<ref name="ReferenceA"/>

Etter andre verdenskrig var det bred politisk oppslutning om vannkraftutbygging for metallproduksjon og elektrokjemisk industri, samt elektrifisering av de deler av landet som fremdeles var uten elektrisitet. Oppfatningen var at vannkraften kunne gi god ressursutnyttelse, og ikke minst raske inntekter i form av fremmed valuta. Denne strategien skulle også gi arbeidsplasser distriktene. Av alle bruttoinvesteringer i Norge på 2 milliarder kroner i 1947 var 20 % avsatt til elektrisitetsutbygging og industrireisning. Bare materialer, arbeidskraft og valutasituasjonen satte begrensninger for intensiteten i kraftutbyggingen. I 1947 var hele 60 kraftverk under utbygging, der de største var Mår, Aura og [[Hol I kraftverk|Hol kraftverk]].<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 190.]]</ref>

==== Vogt leder NVE inn i sin gullalder ====
[[File:Hans Sperstad, Fredrik Vogt and Paul Broch Due on inspection at Glomfjord Hydro Power Plant (cropped).jpg|mini|Fredrik Vogt i midten og til venstre bygningssjef Broch Due på befaring under anleggsarbeid med [[Glomfjord kraftverk]]. Hans Pedersen Sperstad til høyre ble direktør for Vassdragsdirektoratet (1962–85), og formann i utvalget som i 1970–83 la frem [[Verneplan for vassdrag]] (Verneplan 1–3), ofte benevnt Sperstad-utvalget.<ref>{{snl|Hans Pedersen Sperstad|Hans Pedersen Sperstad}}</ref>{{byline|Thorleif Hoff }}]]

I perioden fra 1945 til 1960 økte Norges vannkraftproduksjon sterkt, med en årsproduksjon i 1945 på ca. 10 TWh som i 1960 hadde økt til 28 TWh. NVE bygget i denne perioden egne kraftverker og behandlet konsesjonssøknader for alle utbyggingsaker som ble fremlagt. I 1945 var Statskraftverkenes installerte ytelse rundt 300 MVE og i 1960 var samlet ytelse rundt 1400 MVA. Vogt var engasjert i utbygginger som [[Tokke kraftverk]], Aura kraftverk, [[Osbu kraftverk]], [[Svorka kraftverk]], kraftverkene i [[Namsen|Øvre Namsen]], [[Nedre Røssåga kraftverk]], [[Øvre Røssåga kraftverk]], [[Langvatn kraftverk]] og [[Innset kraftverk]].<ref name="NBL132" />

Vogt var godt kjent i Norge og deltok aktivt i prosjekteringen av nye kraftverk, med befaringer, kartstudier og utredninger.<ref name="NBL132" /> Han både organiserte arbeidsoppgavene og gjorde beregninger i en etat som rett etter krigen var sterkt underbemannet. Han dimensjonerte vanntunneler, maskininstallasjoner, magasiner og demninger. Vogt ble en faglig  inspirator og læremester for nyutdannede ingeniører, samtidig som de fleste viktige valg ble kontrollert av ham.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 81.]]</ref> Etter at professor i vassbygging Olav Heggstad gikk av i 1945 ble ikke dette professoratet besatt før etter tolv år. I denne tiden var det NVE med Vogt i spissen som var «institutt for vassbygging».<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 108.]]</ref>

==== Vogts syn på NVEs rolle ====
{{Sitat|...staten skal nødig befri distriktene fra plikten til selv å ta initiativ. Selv bortsett fra at det ville bringe umåtelige overgangsproblemer, tror jeg for min part det ville være uheldig om staten skulle overta hele elektrisitetsforsyningen. I et land med vår geografi og våre avstander ville det bli ytterst komplisert. Og det ville fremme kravmentalitet med «hain stat betale».<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 44.]]</ref>|Fredrik Vogt|right}}

I de første årene etter 1945 var NVEs virksomhet sterkt knyttet til utbygging av kraftproduksjon for storindustri, men utover i 1960-årene forsynte statens kraftverk i stor grad også fylkeskommunale, interkommunale og kommunale elverk med elektrisitet. Rundt 1965 produserte NVEs kraftverker  halvparten av den elektriske kraften til disse. NVE var i stor grad engasjert med å sørge for alminnelig forsyning, mens industriministeren og politikerne generelt var lite opptatt av å formalisere statens rolle i dette. Imidlertid var Vogt og industriminister Evensen sentrale i å forme statkraftengasjementet. I det interne magasinet til NVE ''Fossekallen'' formulerte Vogt et innlegg som kunne ligne på et program for statens engasjement. Han skrev at NVE skulle ha som sin oppgave å legge til rette for storindustriell vekst, teknisk-økonomisk rasjonell utbygging av kraftsystemet og bistå distrikter som selv ikke kunne greie å bygge ut kraftforsyning på egen hånd. Det siste skulle skje både med kraftutbygging og bygging av kraftlinjer. Vogt mente også at kommunene og fylkene skulle være ledende når det gjaldt alminnelig forsyning.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 43-44.]]</ref>

Vogt engasjerte seg sterkt for elektrifisering av hele landet. I 1945 var det 640&nbsp;000 personer uten tilknytning til elektrisitet i Norge. I 1960 var dette tallet sunket til 40&nbsp;000. En annen sak han arbeidet for var å få bygget et [[overføringsnett]] som dekket hele Norge. Allerede i 1919 ble [[Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919|Elektrisitetsforsyningskommisjonen]] satt ned med det for øye å se på mulighetene for et sammenhengende kraftsystem. Dette var neppe teknisk mulig i 1919, men i 1960 ville ikke dette være noen teknisk umulighet.<ref name="NBL132" />

==== Samkjøring ====
NVE og Vogt hadde klare ønsker om å få til større grad av [[Samkjøring (elektrisk energiforsyning)|samkjøring]] mellom kraftverkene. Vogt tok initiativ til et møte i 1949 der de større kraftselskapene i det potensielle forsyningsområdet til Aura var invitert. Særlig Trondheim Elektrisitetsverk var skeptisk til dette. De ville nødig kjøpe kraft fra Aura kraftverk, og med Aura-utbyggingen ville de få vansker med å få tillatelse til å bygge ut egne kraftverk. Stortinget hadde nemlig bestemt at så lenge Aura var under bygging skulle det ikke prioriteres å bygge ut nye kraftverk i distriktet før hele kapasiteten til dette kraftverket var utnyttet. En annen ting som ble fryktet var at Trondheim Elektrisitetsverk måtte dele sin kraft med andre kommuner, noe som var tilfelle for [[Foreningen Samkjøringen]] på Østlandet etter krigen.<ref name="SKVI95">[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 95-97.]]</ref>

Etter press fra Vogt ble det i 1952  dannet en komite der spørsmålet om samarbeid skulle diskuteres, samt at en skulle komme frem til en plan for samkjøring. Året etter kom det til enighet og Norges andre samkjøringsorganisasjon så dagens lys. Denne fikk navnet Nordenfjelske Kraftsamband.<ref name="SKVI95" />

==== Stigende energipriser og uenighet om prissetting ====
[[Fil:Electrical shop Rolf Løveid in Oslo.jpg|mini|Elektriske husholdningsartikler fikk en eksplosiv utbredelse i norske hjem i etterkrigstiden. Utstillingsvindu fra en elektrobutikk i Oslo fra rundt 1950-årene.{{Byline|J. L. Nerlien A/S}}]]

{{Sitat|Når en ser på utviklingen etter etter krigen med hensyn på produksjon av elektrisk energi, så kommer en til den nokså oppsiktsvekkende resultatet at jo større kraftproduksjonen blir jo større vanskeligheter er det med å dekke det alminnelige forbruk og unngå rasjonering.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 158.]]</ref>|Industriminister Lars Evensen|right}}

Etter krigen var det bred enighet om at strømprisene skulle være lave. Selv om myndighetene i siste halvdel av 1950-årene begynte å justere ned på prisreguleringene, steg ikke energiprisene nevneverdig. Både kommunene som eide mange kraftstasjoner og NVE selv holdt lave priser.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 157.]]</ref> Dette fikk imidlertid forbruket av elektrisitet til å øke så kraftig at selv tidens store kraftprosjekter ikke greide å møte behovet. Dette førte til tiltak for å redusere husholdningens forbruk, og på Østlandet var det i realiteten strømrasjonering gjennom hele 1950-årene. NVE mente at kraftprisene ikke reflekterte produksjonskostnadene, samt at den lave strømprisen førte til sløsing.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 158-159.]]</ref> Politisk ble problemene oppfattet, men tiltak var vanskelige å gjennomføre.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 160.]]</ref> NVE mente at i 1953 at prisene måtte dobles eller tredobles for å skape balanse mellom produksjon og forbruk.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 161.]]</ref>

Et forhold som det ikke var bred politisk enighet om var statens rolle når det gjaldt billig strømforsyning til den kraftintensive industrien. Uenighetene stod både om prioriteringen av den kraftintensive industrien på bekostning av andre forbruksgrupper, samt prisfastsettelsen. Her var NVE ikke enige om å holde lave kraftpriser, mens Industridepartementet og maktsentrum i Arbeiderpartiet hadde motsatt syn.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 168.]]</ref> Staten hadde langtidskontrakter på levering av billig energi til store industriforetak som Norsk Hydro, [[Årdal og Sunndal Verk]], Norsk Jernverk og [[Elkem]]. I 1960-årene kom også aluminiumsverkene på Søral, Husnes og Lista.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 170.]]</ref>

Vogt var sterkt imot prispolitikken for statskraftverkenes energisalg. I 1955 sendte han flere brev til Industridepartementet, industriministeren og regjeringen, der han argumenterte mot de lave kraftprisene. Han mente at de lave prisene kunne undergrave NVEs økonomi, ved at de fikk en rekke med langtidskontrakter for subsidiert kraftsalg. En annen ting var at energiprisen i  sammenlignbare industrier utenlands var langt høyere. Han mente at om ikke bedriftene kunne betale selvkostpris for elektrisk kraft kunne det være mer riktig for samfunnet om energien eksporteres.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 176-177.]]</ref> Videre mente Vogt at en måtte bort fra prisfastsettelse etter gjennomsnittskostnadskriteriet. Det vil si at prisen bestemmes ut fra kostnadene for produksjonen i både nye og eksisterende kraftverk. Han mente at en måtte over til [[Grensekostnad|marginalprinsippet]]. Det vil si at prisen fastsettes ut fra kostnadene for å bygge ut et kraftverk ved et gitt tidspunkt. Vogt hadde her studert hvordan prisspørsmålet ble løst i andre land, og spesielt var det det franske statsselskapet [[Electricité de France]] som hadde utviklet marginalprinsippet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 177]]</ref>

Vogt vant ikke frem med sitt syn på prisfastsettelsen. Industridepartementet var ikke interessert i å følge noen standardvilkår for NVEs kontrakter. De mente at særegenheter med visse selskaper måtte  åpne for egen kontrakter og mulighet for kontrakter med klausuler om prisjusteringer.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 179]]</ref> I Stortinget ble prisspørsmålet behandlet og Arbeiderpartiets representanter mente at storindustrien som ble etablert på steder i landet med stor arbeidsløshet og liten annen industri måtte få gunstige vilkår. De borgerlige politikerne mente at statens kraftproduksjon måtte skje etter forretningsmessige prinsipper, altså at kraftverkene ikke skulle gå med underskudd. Uansett ville kraftprisene i Norge være svært gunstige i forhold til hva den var i andre land mente de. Arbeiderpartiet hadde rent flertall og prisfastsettelsen for industribedriftene ble slik som de ønsket.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 180-181]]</ref> Utover i 1960-årene begynte NVE å gå med stadig større underskudd, som Vogt hadde fryktet.<ref>[[#SKVI|Dag Ove Skjold:''Statens Kraft 1947-1965'' side 182]]</ref>

==== Krafteksport ====
[[Fil:NVE-huset som nytt..jpg|thumb|[[NVE - Administrasjonsbygget - Middelthunsgate 29|NVEs administrasjonsbygg]] i Middelthunsgate 29 i Oslo stod nytt i 1964.{{byline|Henrik Svedahl}}]]

Allerede Elektrisitetsforsyningskommisjonen av 1919 hadde tatt diskutert mulighetene for eksport av elektrisitet, ikke bare mellom regioner i Norge, men også til utlandet. Selv det mindre ambisiøse forslaget om samkjøring mellom distrikter og regioner i Norge ga politisk dårlig gjenklang når dette ble foreslått lovfestet. En mente at en slik lov ville gi staten «fullstendig enevoldsherredømme». Den utvikling som loven la opp til ville på sikt gi statlig kraftforsyning, og virke mot lokaldemokrati og selvstyre, ble det sagt. Imidlertid viste det seg at Elektrisitetsforsyningskommisjonens eget tekniske utvalg ikke støttet denne delen av loven, fordi de var skeptiske til at omfattende samkjøring med mange kraftstasjoner var teknisk mulig.<ref>[[#SK|Lars Thune:''Statens kraft 1890-1947'' side 199-200.]]</ref>

I Danmark hadde det i krigsårene vært store problemer med kraftproduksjonen fordi denne var basert på [[varmekraftverk|kullkraftverker]] og importert kull hadde blitt meget kostbart. Også etter krigen var kull dyrt. I Norge ble det rett etter andre verdenskrig stemning i opinionen og politisk for å eksportere elektrisk kraft til Danmark. Danskene fikk store forventninger til at elektrisitet kunne eksporteres i rikt monn fra Norge. Vogt hadde uformelle diskusjoner med representanter for dansk kraftforsyning, hvor han måtte dempe deres forventninger. Stramt arbeidsmarked i Norge og presset leverandørindustri ville gjøre det vanskelig å prioritere kraftutbygninger for eksport. Dessuten informerte han om at kraftkrevende industriproduksjon var noe regjeringen gikk sterkt inn for. Vogt holdt et foredrag på de Nordiske elektrisitetsverkers fellesmøte i København under tittelen «Kraftbalansen i Norden». Dette redegjorde for norske beveggrunner for tilbakeholdenhet med å love noen krafteksport innenfor den tidshorisont som danskene så for seg. Foredraget ga stor skuffelse i Danmark, men var klarert på høyeste politiske nivå i Norge.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 143-144.]]</ref>

Saken om krafteksport fortsatte mot slutten av 1940-årene og en felles kraftutvekslingsavtale mellom Norge, Sverige og Danmark kom på dagsordenen. Det ble fra svensk hold argumentert med at kraftutveksling mellom Norge og Sverige ville gi gjensidige reserver, samt at hydrologiske forskjeller mellom de to land ville kunne utnyttes til et samlet stort utbytte. Vogt var imidlertid mer interessert i å få bygget en kraftlinje mellom Vestlandet og Østlandet for å få utnyttet de hydrologiske forskjellene innenlands. Selv om en del av kraften i Norge ville bli brukt til elektrokjeller for sentralvarme i husholdninger og industri ville dette være mer lønnsomt, mente Vogt. Han vurderte dette slik i et brev til den danske ingeniøren Sigurd Rump i 1951: «Med de priser danskene regner som topp for levering herfra lønner det seg med de nåværende brenselpriser bedre å fyre opp hver eneste kWh i kjeleanleggene enn å sende dem ut av landet». Videre sier han at «...det faktiske forhold er, at vi har et umettelig energibehov som vi ikke er i stand til å dekke, selv med en meget intens utbyggingsvirksomhet...Rundt om i landet forberedes nå på ny detaljene for kommende vinters rasjonering. Stemningen er derfor temmelig amper.»<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 158.]]</ref>

[[Fil:Erik Brofoss with his son Karl Erik have a lunch break.jpg|mini|Handelsminister [[Erik Brofoss]] med sønnen Karl Erik. Brofoss var den enkeltpersonen som hadde størst innflytelse på norsk økonomisk politikk i [[etterkrigstiden]],<ref>{{nbl|Erik Brofoss|Erik Brofoss}}</ref> og spørsmålet om krafteksport hadde stor nasjonaløkonomisk betydning. {{byline|Leif Ørnelund}}]]

Handelsminister Erik Brofoss var våren 1953 bekymret for et underskudd i betalingsbalansen med utlandet. Et tiltak kunne være å få svenskene til å investere i Norge. Brofoss trakk frem et prosjekt som hadde vært drøftet i flere år, nemlig utbyggingen av [[Nea kraftverk]] i Trøndelag og en kraftlinje til Stockholm. Et slikt prosjekt ville også skaffe elektrisitet til Trondheim og Trøndelag. Det var Trondheim Elektrisitetsverk som ville finansiere Nea kraftverk sammen med Stockholm by. Dette var Vogt sterk motstander av, fordi han mente Sverige snart ville ha realisert alle billige utbyggingsprosjekter. Om en i Norge ventet til 1960-årene ville svenske kraftpriser være betydelig større, dermed ville Norge stå i en betydelig bedre posisjon for å eksportere energi.<ref name="ReferenceB">[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 159.]]</ref> NVEs hovedstyre var også overveiende negative til dette da saken ble behandlet i 1954.<ref name="ReferenceB"/> Regjeringen med Brofoss arbeidet intenst for å få en avtale om krafteksport med Sverige for å få investeringer i Norge og skaffe kapital. Brofoss la frem en skisse til omfattende kraftsamarbeid der svenskene i løpet av 10-15 år kunne få bygge ut kraftverker for omfattende eksport. Vogt ble bevisst hold utenfor disse forhandlingene.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 162.]]</ref>

[[Fil:Stortransport fra Reitan til Nea Kraftverk i Tydal.jpg|mini|Transport av en stor [[transformator]] til [[Nea kraftverk]]. Dette prosjektet var et samarbeid mellom Trondheim elektrisitetsverk og Stockholm, der hensikten for kraftforsyning til Stockholm. Dette prosjektet var  Fredrik Vogt sterkt motstander av.{{Byline|Oskar A Johansen}}]]

I 1955 fikk Trondheim elektrisitetsverk reguleringskonsesjon for bygging av Nea kraftverk med en avtale om eksport av 330 GWh som en årsmiddel over 15 år. Det ble gjort endringer i kontraktene etter påtrykk fra Vogt. Det ble også laget kontrakter for tre andre kraftverk basert på eksportavtaler, dette var [[Hegsetfoss kraftverk|Heggsetfoss]], Linnvasselv og [[Tunnsjødal kraftverk|Tunnsjødal]]. I sum omfattet alle avtalene til sammen 980 GWh i årlig middelverdi, noe som utgjorde mindre enn 10 % av Brofoss' opprinnelige ønske. Vogt var etterhvert mer positiv til disse prosjektene og forbauset over at det ble undertegnet for «...oss overmåte gunstige kontrakter».<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 165.]]</ref> Dog var Vogt mest interessert krafteksport til landene med overveiende varmekraftverker, det vil i første rekke si Danmark, men også Tyskland. Her kunne en selge toppkraft til meget gunstige priser. Han hadde også samtaler med danske og tyske kraftselskaper.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 167.]]</ref>

I november 1959 hadde [[Nordisk råd]] blitt enige om at de Nordiske landene skulle arbeide for mer omfattende utveksling av elektrisk kraft. Nå var også Finland og Island med i planene om et slikt samarbeidsorgan. Vogt sørget for å få satt en stopper for dette som noe av det siste han gjorde som generaldirektør i NVE. I dette organet skulle også private og kommunale kraftverker være representert. Norge med sin billige vannkraft ville bli presset til å senke prisene om norske kraftselskaper ble uttatt for konkurranse seg imellom, advarte Vogt. I Norge burde en heller tenke på sin nasjonale industri og staten burde derfor ha full kontroll over eksport og prisavtaler. Norges offisielle syn tok hensyn til Vogts innvendige, og det ble i første omgang ikke noen av den nordiske organisasjonen som spesielt svenskene ivret for. Imidlertid ble forhandlingene raskt gjenopptatt etter at Vogt gikk av, og den 9. mai 1963 ble [[Nordel]] konstituert i København.<ref>[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 168-169.]]</ref> Etter dette ble kraftnettet i Norden ofte omtalt som Nordel-nettet.

Vogt fratrådte fra NVE den 30. juni 1960 i en alder av 67 år. Hans etterfølger ble [[Halvard Roald]] Etter dette arbeidet han med konsulentoppdrag bede for NVE og ved internasjonale prosjekter.<ref>[[#ElNorge|Johan Vogt:''Elektrisitetslandet Norge'' side 196.]]</ref>

=== Andre verv ===
Norge ble medlem av [[Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling|OEEC]] (i dag kjent som Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling – OECD) og som norsk delegat til det første møte i Elektrisitetskomiteen i OEEC ble Vogt valgt. Han deltok på sitt første møte i februar 1950. I 1954 ble han viseformann i komiteen og fra 1954 til 1957 var han formann. I et utenriksministermøte i Messina i juni 1955 der Belgia, Frankrike, Vest-Tyskland, Italia, Luxemburg og Nederland deltok ble tettere [[europeisk integrasjon]] for energisamarbeid tatt opp. Spesielt var en opptatt av større grad av kraftutveksling, billigere energi og utbygging av kjernekraft. Disse tankene ble tatt opp i OEEC og det ble bestemt å danne Energikomiteen. Vogt var en sentral skikkelse i saker som handlet om kraftforsyning i Europa.<ref name="V47">[[#Vidunderlig|Knut Endresen :''Vår vidunderlige vannkraft'' side 46-47.]]</ref>

Vogt var også engasjert i [[Verdensbanken]] og medlem av en komite for å holde oppsyn med kraftanlegg finansiert av denne.<ref name="V47" /> Fra 1948 til 1960 var Vogt president for Den norske komité for verdenskraftkonferanser.<ref name="NBL132" /> Han deltok ved skriving av bøkene ''Norske kraftverker'' bind I og II,<ref name="NBL132" /> som var et slags leksikon over alle norske vannkraftanlegg.