Redigerer Fotoelektrisk effekt (avsnitt)

===Eksperiment===
[[Fil: Photoelectric effect measurement apparatus - microscopic picture.svg|left|thumb|240px|Fotoelektrisk effekt til venstre med negativ anodespenning, positiv til høyre.]] 

Ved den vanlige måten å studere fotoeffekten sender man [[ultraviolett lys]] mot en metallisk [[katode]] inne i et vakuumrør. Hvis dette i tillegg inneholder en positiv ladet [[anode]], vil denne tiltrekke seg elektroner, og en [[elektrisk strøm]] kan registreres i en ytre krets mellom katode og anode. Ved å øke den positive spenningen på anoden, tiltrekker den seg flere elektroner og strømmen øker. Til slutt går denne i metning da det ikke skapes flere elektroner. Strømmen kan nå bare økes ved å øke intensiteten på lyset som benyttes.

Derimot vil strømmen i kretsen reduseres når spenningen på anoden er negativ, og den virker frastøtende på elektronene. Bare de mest energetiske med [[kinetisk energi]] ''K''<sub>max</sub> vil nå frem til anoden. Ved en viss, negativ spenning ''V''<sub>0</sub> blir strømmen null og omtales derfor som ''stoppepotensialet''. Elektronets ladning er gitt ved [[elementærladning]]en ''e&thinsp;'' slik at dets [[potensiell energi|potensielle energi]] ''eV''<sub>0</sub> da må være lik den kinetiske energien,

: <math> K_{max} = e V_0 </math>

Lenards kanskje viktigste oppdagelse var at denne maksimale energien uttrykt ved spenningen ''V''<sub>0</sub> var uavhengig av lysintensiteten. Dette var i motstrid med den klassiske forklaringen der elektronene ble frigjorte ved at de mottok energi fra det innkommende lyset. Når man økte dets intensitet, ville man derfor forvente at elektronene fikk en tilsvarende økning i sin energi.
På samme måte viste eksperiment at effekten kun finner sted når lyset har en viss minimal [[frekvens]] ''&nu;''<sub>0</sub> som kun avhenger av katodene egenskaper. Dette var også vanskelig å forklare da man forventet fra klassisk fysikk at elektroner alltid kunne frigjøres ved å tilføre dem nok energi, det vil si ved tilstrekkelig høye lysintensiteter.<ref name = ER> R. Eisberg and R. Resnick, ''Quantum Physics of Atoms, Molecules, Solids, Nuclei and Particles'', John Wiley & Sons, New York (1974). ISBN 0-471-23464-8.</ref> 

For å komme ut av denne konflikten med klassisk strålingsteori, foreslo Lenard at elektronene hadde denne kinetiske energien på forhånd inne i atomene og at lyset bare frigjorde dem ved en «triggermekanisme». At hastigheten til elektronene syntes å øke med frekvensen til lyset, kunne han forklare ved [[resonans]] mellom denne frekvensen og omløpshastighetene til elektronene i atomet. På den tiden hadde man ingen akseptert forståelse av atomets indre.<ref name = Wheaton>  B.R. Wheaton, ''Philipp Lenard and the Photoelectric Effect'', 1889-1911, Historical Studies in the Physical Sciences '''9''', 299-322 (1978).</ref>