Redigerer Forbrenningsmotor (avsnitt)

==Historie i Norge==
Den første optimale forbrenningsmotoren var konstruert av franskmannen [[Jean Joseph Etienne Lenoir]], en totaktmotor drevet av [[lysgass]], i 1860. Denne forbrenningsmotoren var den første av en rekke oppfinnelser som kom videre fra prøvestadiet og som fant en rekke bruksområder tross sin lav virkningsgrad. Forbrenningsmotoren hadde dermed slått gjennom som [[varmemaskin]], det vil si maskiner som omdanner varmeenergi til mekanisk arbeid, og var gjenstand for improviseringer i de neste tiår som da [[tennplugg]]en var oppfunnet av [[Robert Bosch]] i [[1902]].<ref>Jensen, s. 13</ref>

Forbrenningsmotorens historie i Norge har en vag og utydelig begynnelse, som startet da [[Paul Henning Irgens]] etter retur fra et langt virke som verkstedslæring i København, Tyskland, England og Frankrike slo seg ned i [[Christiania]] ved år 1878. Etter å ha startet et reparasjonsverksted, begynte han å lage seg en «petroleumsmotor» med flytende brennstoff som [[petroleum]], og skulle ha montert denne motoren i en båt i 1880. Han hadde utkast til en «motordrosje» som har blitt datert til det samme året med tegningene som er bevart, men lite om selve motoren. En brann i 1927 ødela Irgens` arkiver så alt som befant seg i tiden før 1890, da Irgens tok patent på et «gassutviklingsapparat», er usikkert.

Irgens` båtmotoren fra 1891 med en kraftytelse på to hk var dokumentert av tidsskriftet [[Teknisk Ukeblad]], og to år senere lagd han en liknende motor ved Kværner Brug, som var bedre skildret for ettertiden, blant annet om at den minner om Benz-motoren fra 1885 med forgasser. Den første forbrenningsmotor med forgasser var bygd av tyskerne Nicolas August Otto og Eugen Langen i 1867, og disse kom med sin første firetakts bensinmotor i 1875. Irgens hadde et originalt forgassersystem som tillatt bruk av flytende drivstoff som oppvarmes for gassproduksjon. Han hadde begrenset suksess med sin oppfinnelse som var benyttet som båtmotor, blant annet til livbåtene på polarskipet [[«Fram»]].<ref>Jensen, s. 13-14</ref>

Bensindrevne varmkraftmaskiner med elektrisk tenning ble raskt utbredt i Norge, men forgassermotoren fikk en konkurranse i [[glødehodemotor]]en som har et kuleformet og glødende legeme som en ytre varmekilde i forbrenningskammeret, og som kan benytte forskjellige flytende drivstoffalternativer, endog sildolje og tran. Dermed benyttet man navnet «råoljemotor» på glødehodemotoren som var et populært valg som [[båtmotor]] og stasjonær motor i Norge.<ref>Jensen, s. 16</ref> Dieselmotoren oppfunnet av [[Rudolf Diesel]] kom til Norge i 1902 da Aalgaard Uldvarefabrik i [[Arendal]] importerte en stasjonærmotor. Diesel hadde først satset på markedet for stasjonærmotor med sin første motor i 1897. Oppfinnelsen blir en suksess med høy virkningsgrad og lavt drivstofforbruk enn de fleste andre varmemotorer, og dermed ble svært utbredt i løpet av det tjuende århundret.

Dieselmotoren kom relativt sent til Norge hvor den var stort sett foretrukket som skipsmotor, ettersom den var kostbart i sammenligning med glødehodemotoren som er enkel å produsere og svært praktisk med rimelig drivstoff. Men glødehodemotoren var med gode grunner kalt halvbroren til dieselmotoren, og i 1920-tallet oppsto semidieselmotoren, som opererer som en glødehodemotor på tomgang og som en dieselmotor på turtall og ved belastning. Det var et stort marked i Norge med mange motorfabrikker som satset på glødehodemotor og semidiesel, men i 1960-årene kom kompakte og lettbygde dieselmotorer fra utlandet. Den siste semidieselmotoren var produsert i 1975.<ref>Jensen, s. 18</ref>