Redigerer Folkeavstemningen om Norges tilslutning til EF 1972 (avsnitt)

==Folkeavstemningen==
I januar 1972 skrev regjeringene fra [[Norge]], [[Danmark]], [[Storbritannia]] og [[Irland]] under avtaler om medlemskap. I [[Storbritannia]] valgte regjeringen [[Edward Heath]] å ikke avholde folkeavstemning. I [[Irland]] ble det et overveldende flertall i folkeavstemningen i [[mai]] [[1972]]. [[Norge]] plasserte avstemningen 24. og 25. september, mens [[Danmark]] skulle avholde folkeavstemning en uke senere. I perioden fra søknaden ble sendt i [[1970]] hadde nei-siden hatt en stor ledelse på meningsmålingene, med over 70 % i [[desember]] [[1971]]. Frem mot selve avstemningen ble det imidlertid mer og mer klart at det ville bli kamp til døra. [[Morgenbladet]] annonserte endog i sitt første opplag [[26. september]] [[1972]] at [[Norge]] hadde sagt ja til medlemskap.

===Ja-siden===
Den viktigste organisasjonen på ja-siden var organisasjonen [[Ja til EF]] og dens ungdomsorganisasjon [[Ungdomskampanjen for norsk EF-tilslutning]], som senere skulle danne grunnlaget for [[Europeisk Ungdom]]. Også [[Europabevegelsen]] var aktiv denne gangen, men holdt seg i bakgrunnen etter at Ja til EF ble grunnlagt vinteren/våren 1972. På Stortinget var [[Høyre]] (H) det eneste rene ja-partiet, men også AP hadde et klart flertall av representanter som støttet tilslutning. Også i V og KrF var det mindretall som var for medlemskap. Mesteparten av massemedia støttet opp om ja-siden, omtrent 86 prosent av det samlede avisopplaget ble utgjort av ja-aviser, og det samme gjorde både [[Landsorganisasjonen i Norge|LO]] og [[Norsk Arbeidsgiverforening]].

===Nei-siden===
På nei-siden var [[Folkebevegelsen mot EEC]] og [[Ungdomsfronten mot EEC]] den viktigste organisasjonen. [[Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid]] representerte venstrefløyen av nei-bevegelsen, men oppfordret fra slutten av [[1971]] medlemmene sine til også å jobbe for Folkebevegelsen. Blant Stortingspartiene var SP det eneste rene nei-partiet, men også V og KrF hadde vedtatt et nei til tilslutning, i tillegg var det et mindretall i AP, organisert i [[Arbeiderbevegelsens Informasjonskomité mot EEC]] (AIK), en aktiv del av nei-siden. Verken SF, NKP eller [[Arbeidernes Kommunistparti|marxist-leninistene]] var representert på Stortinget, men var alle klare motstandere. [[Dagbladet]] var, i motsetning til i [[1994]], en nei-avis, det samme var enkelte lokalaviser samt aviser som [[Nationen]], [[Friheten]], [[Orientering (avis)|Orientering]] og [[Klassekampen]]. Blant næringslivsinteressene var det fremfor alt innenfor landbruk og fiske at nei-siden sto sterkest.

===Argumenter for EF===
* EF betyr styrke gjennom samarbeid.
* EF står for fred mellom gamle fiender.
* EF bidrar til å styrke vest i kampen mot østblokken.
* EF sikrer vekst og arbeidsplasser.

===Argumenter mot EF===
* EEC truer norsk suverenitet.
* EEC er en potensiell ny maktblokk som kan svekke NATO.
* EEC svekker norsk eiendomsrett til fiskeressursene.
* EEC skaper større avstand mellom folk og styrende.
* EEC betyr rovdrift på naturen.
* EEC vil svekke norsk jordbruk

===Kampen om EF/EEC-tilslutning===
[[Fil:Arne Haugestad taler under folkemøte (1972) (DEX PR 021639).jpg|mini|[[Arne Haugestad]], daglig leder i [[Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i EEC]], taler til et folkemøte i juni 1972. {{byline|Paul Andreas Røstad}}]]

I [[august]] [[1972]] slo statsminister Bratteli fast at han ville gå av dersom et flertall i folket sa nei til medlemskap. «En A-velger er en JA-velger» var slagordet. Begge sidene mobiliserte store folkemengder – Folkebevegelsen hadde på sitt meste over 110 000 medlemmer. Selv om begge sidene baserte seg på grasrotaktivisme var det like fullt en forskjell i at ja-siden bekledte regjeringsapparatet og det meste av massemedia. Dermed fikk ja-kampanjen i større grad preg av å være en elitekampanje ovenfra.

På begge sider var også kulturen et viktig virkemiddel. [[Rolf Groven]]s bilder fikk stor betydning for nei-siden. Det ble også laget sanger og gitt ut plater, hvorav «Fløtt deg EEC, du står i veien for sola» trolig er den mest kjente. Det viktigste virkemidlet for begge sider var imidlertid informasjonsarbeidet. Det ble trykket opp utallige løpesedler og informasjonsbrosjyrer som omfattet et svært bredt spekter. Det ble også avholdt folkemøter og debatter på skoler, arbeidsplasser og i andre sammenhenger.