Redigerer Flatbygdmål (avsnitt)

=== Skilnader fra fjellbygdemåla ===
Generelt har flatbygdemål bevart færre eldre drag enn fjellbygdemål i grammatikken og har større grad av østnordisk påvirkning. Grensa er like fullt ikke helt tydelig, og overgangsområder kan ha drag fra begge gruppene. I grove trekk skiller flatbygdemål seg fra fjellbygdemål på følgende punkt:
# Pronomenet ''jeg'' heter på flatbygdemål ''je'' eller ''jæ(i)'', mens det på fjellbygdemål oftest ''e''. Pronomenet ''vi'' heter ''vi'' på flatbygdemål, mot ''me'' (objektsforma ''oss'' blir i Nord-[[Gudbrandsdalen]] også brukt som subjekt) på fjellbygdemål.
# Nektingsadverbet ''ikke'' heter konsekvent ''ikkje''/''ikkji'' på fjellbygdemål, mens det varierer mellom ''itte''/''ette'' og ''inte''/''ente'' på flatbygdene. Tradisjonelt het det ''ikkje'' også i Vestfold<ref>Vaa, Anders: ''Dialektboka'' (2016) ISBN 9788243009943 (s. 95)</ref>, som ellers klart tilhører flatbygdemålsområdet. I nyere bymål brukes gjerne ''ikke'', trolig lånt inn fra dansk/bokmål (i Oslo bymål var ''ikke'' gjennomført innen år 1800).
# Flatbygdemål har ett felles bøyingsmønster for alle hunkjønnsord. De mangler eiga ending i bunden entallsform av sterke hunkjønnsord, slik at det heter ''sola'' og ''jenta'', mot ''solé''/''soli'' og ''jenta'' i fjellbygdemål. Det er heller ikke egne endinger i flertall av svake hunkjønnsord – det heter ''jenter'', ikke ''jentur'' o.l., slik det gjør i fjellbygdemåla. Der fjellbygdemål har bøyingsmønster av typen -u, -o, -u(r), -u(d)n(e) i svake hunkjønnsord med jamvekt, blir -u gjerne behandla som en del av rota i flatbygdemål, slik at disse orda i flatbygdemål bøyes på samme måte som sterke hunkjønnsord. Det gir former som ''ei viku – vikua'', mot ''ei viku – viko'' i fjellbygdemål.
# Flatbygdemål har kløyvd svakt hankjønn, slik at i jamvektsord er -a er bevart fra de norrøne akkusativsformene. Det heter dermed ''(en) maga'' og ''magasår'' (jamvekt) mot ''(en) ende''. I fjellbygdemål ender alle svake hankjønnsord på -e.
# Der bokmålet har et obligatorisk skille mellom subjektsform ''de'' og objektsform ''dem'', har nær sagt alle dialekter samme form i begge kasus. I flatbygdemål er denne ''dæm'', ''døm'', ''dom'' o.l., som stammer fra den gamle dativsforma, mens den i fjellbygdemål er ''dei''. Unntak er gudbrandsdalsk, som her slår følge med flatbygdemåla og trøndermåla nordafor, og tradisjonell vestfoldsk, som opprettholder et skille mellom ''de'' og ''dem''. Bevart -m i dativ flertall av substantiv følger samme skillelinje for dialektene som har dativ, slik at det heter ''dalom'' i flatbygdemåla og gudbrandsdalsk og ''dalo'' i de andre fjellbygdemåla.