Redigerer Fjernundervisning (avsnitt)

==Fjernundervisning i høyere utdanning i Norge==
Fjernundervisning ved de offentlige høgskolene og universitetene ble lansert som idé i Stortingsmelding 43/1988-89 ''Mer kunnskap til flere''. Ny teknologi som billedmedier og data gjorde dette mulig, etter mønster fra slike forsøk i utlandet, blant annet Sverige med sin "distansutbilding". I Norge ble Sentralorganet for fjernundervisning i høyere utdanning (SOFF) etablert i 1990.<ref name=SOFF302/> (SOFF inngikk i [[Norgesuniversitetet]] fra 2004.) Dette skjedde før internett var tilgjengelig for folk flest, men universitetene og noen høgskoler var allerede tilknyttet et internett på det tidspunktet, og enkeltpersoner kunne koble seg til dette via oppringt modem hvis lærestedet la til rette for slikt.

I den tidlige fasen (første del av 1990-tallet) var det mange aktører som forsøkte seg med fjernundervisning med ny teknologi, ikke minst de veletablerte korrespondanseskolene. Televerket (nå Telenor) forsøkte seg også og bygget opp over store deler av landet studier for toveis-kommunikasjon med lyd og bilde.  De statlige høgskolene hadde mange prosjekter i fjernundervisning, men dette stoppet delvis opp i forbindelse med [[høgskolereformen]] i 1994 da 98 høgskoler ble slått sammen til 26, og institusjonene fikk nok med å få til en krevende sammenslåing av skoler fra ulike fagmiljøer.<ref name=SOFF302/>

Den neste fasen ble innledet med ''[[Kompetansereformen]]'', Stortingsmelding 42/1997-98. Livslang læring ble lansert som ideal og fjernundervisning ble et virkemiddel i den sammenhengen. Med ''[[Kvalitetsreformen]]'' (Stortingsmelding 27/2000-01) kom bl.a. økt vekt på etter- og videreutdanning, nye evalueringsformer som mappeevaluering og understreking av betydningen av IKT i utdanningen. Dette var argumenter for økt satsing på fjernundervisning, eller fleksibel utdanning som man begynte å kalle det.<ref name=SOFF302/>

Fjernundervisning i høyere utdanning var til å begynne med særlig populært for voksne bosatt i distriktsnorge med liten mulighet for å flytte inn til et høyere lærested. Senere ble også studenter med bosted nær læringsinstitusjonene interessert i denne undervisningsformen fordi det gir dem større frihet som student, og kan lettere kombinere studier med arbeid eller omsorgsoppgaver.