Redigerer Fjell festning (avsnitt)

== Forarbeid ==
Et enormt arbeid ble igangsatt våren [[1942]] for å få kanontårnet og de tilhørende forsvarsverkene på plass så raskt som mulig. Én ting var å få kanonløpene og pansertårnet til Bergen fra Kiel, men en måtte også frakte et totalt 1000 tonns kanontårn fra Kiel til Bergen, og derfra opp til «Fjellsfjedle'» De eksisterende veiene var  ikke i stand til å tåle belastningen av de tunge kanonene og anleggsmaskinene; nye veier var påkrevet. [[Organisation Todt]] ble gitt oppdraget med å konstruere og bygge festningen og kanonfundamentet, og fant etter hvert ut at ved å bygge en kai som kunne tåle de tunge kanonene på [[Tellnes]] i [[Fjell kommune]], og bygge en vei derfra opp langs [[Bjørkedalen]], kunne en frakte kanonløpene til sitt bestemmelsessted. Tellnes har gode havneforhold, og stedet ble derfor valgt som utgangspunkt for kanonenes videre ferd mot platået over Fjell gard.

[[Fil:German transport crane fjell festning norway december 1942 2.jpg|thumb|right|En stor kran måtte til for å heise de tunge delene på plass i kanonbrønnen. Dette bildet er tatt på omtrent samme sted som stridsvognsperren (bildet under) står - men fotografen ser motsatt vei enn på bildet under. I bakgrunnen sees Krossleitehaugen. Like ved lå den første fangeleiren.]]
Det går mange historier om veien som ble bygget opp fra Tellnes. Enkelte hevder at veien ble bygget på tre uker<ref>{{Kilde www |url=http://home.hib.no/mediesenter/krigsminne/fjell/bygging.htm |tittel=Fjell fort – Byggingen av anlegget |besøksdato=2008-12-31 |arkiv-dato=2008-09-20 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20080920143444/http://home.hib.no/mediesenter/krigsminne/fjell/bygging.htm |url-status=død }}</ref>, men dette er nok en overdrivelse.<ref>Tre uker er rykter og lokale historier. Tyskerne kom til Sotra med festningsplanene sommeren 1942, og begynte kort tid etter på veien opp til Fjedlafjedle. Det første som ble fraktet opp på festningen av store anleggsmaskiner, var en heisekran – denne ble fraktet på den nybygde veien, og kom fram den 20. desember 1942. En byggetid på tre-fire måneder er derfor sannsynlig.</ref> At veien ble bygget på svært kort tid i forhold til de byggtekniske utfordringene og tilgangen på materialer er i alle fall sant. Veien er ca. 10 kilometer lang og gikk fra Tellnes og opp til det som i dag er [[riksvei 555]]. Antagelig har den her fulgt den tidligere bygdeveien og deretter brutt av mot øst og inn til Bjørkedalen like etter Kongsåsen, en kolle på 95 meters høyde. Veien gikk her oppover langs Bjørkedalen, med ganske jevn stigning opp mot Gyravatnet, langs dette og deretter opp til Buskvatnet, som senere gav navn til et flakbatteri på haugene rundt. Veien ble bygget helt fram til kanonbrønnen; arbeidet med brønnen ble startet om lag samtidig som veien ble påbegynt.

25 fanger mistet livet i løpet av byggeperioden, enten som følge av forfrysninger, utmattelse eller ved henrettelse – sammenlignet med arbeidet som blant annet utført på Nordlandsbanen, er dette relativt sett lave dødstall.

[[Fil:Scharnhorst1943.png|thumb|right|En skisse av «Scharnhorst», «Gneisenaus» søsterskip, slik «Scharnhorst» så ut i 1943. De store kanontårnene A, B og C sees tydelig med tre kanoner i hvert.]]Veien ble bygget meget solid for å tåle påkjenningen av de tre tunge kanonene, men også belastningen fra lang tids anleggsarbeider med tunge kjøretøyer den tid festningen skulle bygges. Veien ble flere steder murt opp med [[tørrmur]]er, men også anlagt som ren fylling hvor terrenget var for ulendt til å takle steinmur. Andre steder hvor slike veier ble bygget, fundamenterte Organisation Todt ofte med treverk – det var raskere enn stein og steinfyllinger. Antagelig har en også spart tid på å fylle ut i stedet for å mure opp, og veien har overlevd frem til i dag med minimalt vedlikehold, selv om den nå bærer preg av sin alder. Bilder av anleggsarbeidet viser at det var skinnegang på veien, antagelig kun for mindre steintraller og tipper, som ble brukt til fylling og transport av stein. I dag (2018) er veien asfaltert, mens den tidligere var gruslagt.

[[Fil:Panzersperre batterie fjell.JPG|thumb|Stridsvognsperren, bygget av ekte norsk kampestein. Disse ble holdt på plass av wire, som kunne kappes raskt dersom det ble behov for å sperre veien for kjøretøy. {{Byline|Sindre Skrede|2007}}]]
Helt nede mot det som i dag er riksvei 555 ligger det en stridsvognsperre. Denne består av åtte store steinblokker, plassert oppå et fundament av betong. Steinene ble opprinnelig holdt på plass av tykke [[kabel|wirer]], som kunne kappes om det ble behov for det. Steinene ville da falle ned på veien og effektivt sperre denne for kjøretøyer av hvilket som helst slag. I sør ligger det en bratt kolle, som ikke kan forseres av kjøretøyer, mens det i nord ligger en myr, som heller ikke er farbar for kjøretøyer.

Samtidig med at kanonene skulle på plass, begynte man å planlegge og bygge ut et omfattende nær- og luftforsvarsanlegg. Dette bestod av flere titalls maskingeværstillinger, flammekasterstillinger, observasjonsposter, bombekasterstillinger og større bunkere. Bunkerne inkluderte sanitetsbunkere, rene boligbunkere, kombinerte bolig/flakbunkere og kommandobunkere. Mye var forbundet med et nettverk av 2-3 meter dype løpegraver. Disse var dekket av trelemmer og/eller kamuflasjenetting, for å hindre observasjon fra luften. Luftforsvarsanlegget ble i hovedsak plassert sør for selve kanonstillingen, dog var det en del flak av lavere kaliber også øst og nord for kommandobunkeren og kanonen. I tillegg var det en del flak-kanoner på treplattinger, som i dag er råtnet bort. Dette gjør det vanskelig å avgjøre nøyaktig hvor disse har stått, og ikke minst om de i det hele tatt eksisterte annet enn på papiret. Byggepapirer kan ha gått tapt, og kart som er tegnet,  inneholder også planlagte, men ikke fullførte stillinger.

Etterretningskart sendt over til de alliertes hovedkvarterer i Storbritannia, viser at enkelte av disse må ha vært basert på informasjon samlet gjennom spionasje på høyt plan – kartene er svært nøyaktig tegnet og må være laget av eller ved hjelp av noen med tilgang til anlegget over lang tid - muligens av norske arbeidere på anlegget. Arbeidet var godt betalt, og flere norske entreprenører deltok.<ref>Se [[Digitalarkivet]]s nettsider for et [http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=hord1945&sideid=34&innhaldid=11&storleik= britisk etterretningskart fra Fjell festning] {{Wayback|url=http://da2.uib.no/cgi-win/WebBok.exe?slag=lesside&bokid=hord1945&sideid=34&innhaldid=11&storleik= |date=20110724185426 }}</ref>

[[Fil:Würzburg radar FuMG.65 at Douvres-la-Délivrande, Calvados, France.jpg|thumb|right|En FuMo 214 «Würzburg-Riese», slik den står i dag. Denne er identisk med den ene av radarene som stod på Fjell festning.]]
Sammen med dette forsvarsanlegget, som skulle beskytte kanonen mot å bli overtatt, la man ut minefelt og strakk mange kilometer piggtråd i flere rekker rundt hele anlegget. Minefeltene førte til en del ulykker, og i alle fall to sivile har blitt drept som følge av minesprengninger. En bygget også tre radarstilinger; én for [[FuMo 214 «Würzburg-Riese»|Funkmessortungsgerät (Radar für Seeartillerie) 214 «Würzburg-Riese»]], en for en forminsket versjon av Würzburg-Riese, og en tredje stilling for [[Freya (radar)|Freya-Gerät]].

I tillegg til alle disse installasjonene i dagen, begynte man byggingen av et stort tunnelkompleks med plass til flere hundre mann. Dette ble bygget i tilknytning til kanonen og kommandobunkeren, samt et par mindre bunkere, så som en [[R633]]. Inne i fjellet hadde man både messe, kjøkken, soverom, ammunisjonslager og et påbegynt sanitetskompleks. I tillegg fantes der et generatorrom med store generatorer som kunne forsyne anlegget med strøm dersom hovedforsyningen skulle bli brutt. To av disse generatorene står fremdeles, selv om den ene ikke stod her opprinnelig, men er hentet fra et annet anlegg i Hordaland.