Redigerer Firetaktsmotor (avsnitt)

==Smøring==
Firetaktsmotorer trenger smøring som alle andre bevegelige deler i et maskineri. Får ikke motoren smøring vil bevegelige deler, som lager, stempel osv. få veldig høy friksjon, og bli påført betydelige skader. Denne smøringen besørges av [[olje]] som danner en "film" mellom friksjonsflatene, så disse ikke er i direkte fysisk kontakt med hverandre.

Totakts bensinmotorer får smøring av oljen som blandes i bensinen, eller blir sprøytet inn i motoren. Denne oljen blir forbrent av motoren, noe som fører til ekstra forurensing og dårlig forbrenning. 

På en firetakter derimot blir delene smurt av et eget system som fordeler ren olje til de bevegelige delene. På moderne biler og motorsykler blir denne oljen sugd inn av en [[pumpe]] som setter det under trykk og sender det igjennom masse små borringer og hull slik at alle delene får tilstrekkelig med smøring. Oljen ligger som oftest i bunn av motoren, men det finnes også såkalte tørrsumpsystemer hvor oljen blir lagret i en ekstern tank. Det er da en ekstra eller dobbeltvirkende oljepumpe som pumper den brukte oljen opp i tanken igjen. Dette blir brukt i noen typer racingbiler, og brukes ofte på motorsykler hvor man ønsker større oljekapasitet enn det er praktisk å ha i selve motoren. Oljen blir ofte lagret i ramma på slike motorsykler. Moderne motorer har alltid et [[filter]] som olja pumpes gjennom før den når motoren.

Eldre motorer kan ha noe som kalles plaskesmøring, som er et svært enkelt system som bare består av en «spade» på veivstaken(e) som tar med seg olje som således plaskes rundt i veivhuset. T-Forden har et slikt system, og noen enkle motortyper som f.eks finnes på gressklippere og snøfresere m.m. bruker det enda. Motorer med liggende sylinder har ingen spade, men en egen rotor som slynger oljen rundt.

Noen riktig gamle motorer på motorsykler, har såkalt "total loss" system som innebærer at oljen bare forsvinner i det fri etter å ha blitt pumpet inn i motoren, ofte med håndpumpe som føreren måtte huske å betjene.
Gamle stasjonærmotorer har ofte bare en [[smørekopp]] på strategiske steder som sylinder, veiv og rammelager, mens ventilmekanismen måtte smøres for hånd.(noe som også ofte var tilfelle på gamle biler med toppventiler fra før ca. 1930.)