Redigerer Filosofi på 1700-tallet (avsnitt)

== Ulike strømninger i ulike land ==
Opplysningstiden spredte seg til de fleste land i Europa, men fikk ofte en særskilt lokalt uttrykk. I [[Frankrike]] ble den tilknyttet en [[radikalisme]] som var heftige motstandere av myndighetene og kirken. I [[Tyskland]] nådde den dypt ned i [[middelklasse]]n og uttrykte seg i åndelige og [[Nasjonalisme|nasjonalistiske]] toner uten at den skapte en fiendtlighet overfor myndighetene eller de etablerte kirker.<ref>Livingstone, David N. & Withers, Charles W. J. (1999): ''Geography and Enlightenment''</ref> Myndighetenes svar på opplysningen i de ulike land varierte også. I Frankrike var myndighetene fiendtlighet innstilt og filosofene måtte bekjempe myndighetenes [[sensur]], noen ble fengselet og en del sendt i eksil. De britiske myndighetene ignorerte i stor grad opplysningens ledere i [[England]] og [[Skottland]], skjønt de ga [[Isaac Newton|Newton]] en adelstittel og god statslønn.

To land kan trekkes fram:

=== Tyskland ===
[[Fil:Antoine Pesne - Friedrich II. als Feldherr (1745).jpg|thumb|right|Fredrik den store, framstilt som feltherre, maleri ved er Antoine Pesne, 1745]]
Før [[1750]] hadde de øverste klassene i [[Tyskland]] blikket vendt mot [[Frankrike]] for intellektuelt, kulturelt og arkitektonisk lederskap. [[Fransk]] var overklassens språk. Men fra 1750 hadde den tyske opplysningstiden innenfor filosofi, vitenskap og litteratur fått en intellektuell kraft uavhengig Frankrike. Kong [[Fredrik II av Preussen]] (1712–1786) så på seg selv som en leder av opplysningen og støttet filosofer og vitenskapsmenn ved sitt hoff i Berlin. Han var en slik entusiast av franske tanker at han gjorde narr av tysk kultur, og overså således hvilke framganger som ble gjort på tysk jord. [[Voltaire]], som hadde blitt fengslet og mishandlet av den franske regjeringen, tok ivrig imot Fredriks invitasjon til å leve i hans palass. Fredrik sa selv at «Min fremste oppgave er å bekjempe uvitenhet og urettferdighet... å opplyse sinnene, kultivere moralen, og gjøre folket så lykkelig som det passer menneskelig natur, og til de midler som står til min rådighet.»<ref>MacDonogh, Giles (2001): ''Frederick the Great: A Life in Deed and Letters'', ss. 341</ref> Andre herskere var også villige til å støtte den samme bevegelsen, slik som storhertug [[Karl Fredrik av Baden]] (1728–1811), som styrte Baden i 73 år.<ref>Gagliardo, John G. (1991): ''Germany under the Old Regime, 1600-1790'', ss. 217-234, 375-395</ref>

Blant de tyske filosofene innenfor epoken finnes [[Christian Wolff (filosof)|Christian Wolff]]. Han var foregangsmann som i sine tekster fremmet opplysningstidens tanker for tyske lesere, og legitimerte også [[tysk]] som et filosofisk språk.<ref>Hettche, Matt (2006): [http://plato.stanford.edu/entries/wolff-christian/ «Christian Wolff»], ''Stanford Encyclopedia of Philosophy''</ref>

[[Johann Gottfried von Herder]] brøt ny mark i filosofi og poesi, særlig innenfor ''Sturm und Drang-bevegelsen'' til ''ur-romantikken''. [[Weimarklassisismen]] var en kulturell og litterær bevegelse i byen [[Weimar]] som søkte å etablere en ny [[humanisme]] ved å sammenføye romantiske, klassiske og opplysningens ideer. Bevegelsen, fra [[1772]] og fram til [[1805]], involverte Herder foruten den mangekyndige [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] og poeten og historikeren [[Friedrich Schiller]]. Herder argumenterte at ethvert folk hadde sin egen særskilte identitet som ble uttrykt i dets språk og kultur. Dette legitimerte å fremme [[tysk]] som språk og kultur og bidro til å forme den tyske nasjonalisme. Schillers skuespill uttrykte den hvileløse ånd i hans generasjon, avbildet heltens kamp mot sosialt press og skjebnens kraft.<ref>Richter, Simon J. red. (2005): ''The Literature of Weimar Classicism''</ref>

I det fjerne [[Königsberg]] satt filosofen [[Immanuel Kant]] og forsøkte å forsone [[rasjonalisme]] og religiøs tro, den enkeltes frihet og politisk autoritet. Kants verk inneholdt grunnleggende spenninger som kom til å forme tyske tanker — og faktisk all europeisk filosofi — til langt inn på [[1900-tallet]].<ref>Kuehn, Manfred (2001): ''Kant: A Biography''</ref>

=== Skottland ===
[[Fil:Arthurs seat edinburgh.jpg|thumb|[[Edinburgh]] var sentrum for [[den skotske opplysningstiden]].]]
1700-tallets [[Den skotske opplysningstiden|skotske opplysningstid]] fremmet innflytelsesrike tenkere av verdensformat som blant annet  [[Francis Hutcheson]], [[Adam Smith]] og [[David Hume]]. Hutcheson, far til den skotske opplysningstid, fremmet politisk frihet og retten til å gjøre opprør mot en [[Tyranni (styreform)|tyrannisk]] regjering. Smith, i hans monumentale verk I ''[[Nasjonenes velstand]]'' (1776) fremmet frihet innenfor handel og global økonomi. Smith hvordan ulike typer menneskelige samfunn fungerer og den sentrale problemstillingen er hvordan et land kan øke sin velstand. Hume utviklet et filosofisk konsept som direkte påvirket James Madison og således utformingen av [[USAs grunnlov|USAs forfatning]]. I løpet av 1700-tallets Storbritannia ble den skotske opplysningstiden, popularisert av [[Dugald Stewart]], grunnleggende for den klassiske [[liberalisme]].<ref>Daiches, David; Jones, Peter & Jones, Jean (1986): ''A Hotbed of Genius: The Scottish Enlightenment, 1730-1790''</ref>