Redigerer Filip araberen (avsnitt)

=== Tiltredelse til tronen ===
[[Fil:Otacilia Severa-l4Scythica.jpg|thumb|220px|left|Mynt med Marcia Otacilia Severa, hustru av Filip. Gresk forklaring skriver at hun fikk tittelen som ''augusta''.]]
[[Fil:Relief of Shapur I capturing Valerian.jpg|thumb|right| Relieff hogd inn i fjell ved [[Naqsh-e Rustam]] i dagens Iran som framstiller [[Sjahpur I av Persia]] (på hest) med Filip araberen og [[Valerian]].]]
Filips stigning oppover i systemet begynte via innblanding fra hans bror Priscus som var en betydningsfull myndighetsperson under keiser Gordianus III.<ref name="Meckler" /> Hans store gjennombrudd skjedde i 243 under Gordianus IIIs krig mot [[Sjahpur I av Persia]] da den pretoriske prefekt [[Gaius Furius Sabinius Aquila Timesitheus|Timesitheus]] døde under uklare omstendigheter.<ref>Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 70</ref> På forslag fra hans bror Priscus ble Filip den nye pretoriske prefekt. Således kunne de to brødrene kontrollere den unge keiseren og styre den romerske verden som uoffisielle regenter.<ref name="Meckler" /> Som følge av et militært nederlag døde Gordianus III under omstendigheter som fortsatt er omdiskuterte. Mens det har blitt hevdet at Filip deltok i en sammensvergelse som førte til mordet, hevder andre redegjørelser (inkludert en som hadde persisk synsvinkel) at Gordianus faktisk døde i kamp.<ref>Southern, Patricia (2001), s. 70; Bowman, Alan K. (2005), s. 36; Potter, David Stone (2004), s. 234; Canduci, Alexander (2010), s. 67</ref> I uansett tilfelle kunne Filip overta den keiserlige purpurkappen etter Gordianus' død.

I henhold til den kjente engelske historikeren [[Edward Gibbon]]:

{{Sitat|Hans framvekst fra slik dunkel utgangspunkt til keiserrikets første verdigheter synes å bevise at han var djerv og dyktig leder. Men hans dristighet fikk ham til søke tronen, og hans anlegg var anvendt til å fortrenge, ikke tjene, sin ettergivende herre.<ref>Gibbon, Edward: ''The History of the Decline and Fall of the Roman Empire'', bind I, s. 234</ref>}}

Filip var ikke villig til å gjenta feiltagelsene til de som hadde gjort krav på tronen før ham, og var oppmerksom på at han måtte vende tilbake til Roma for å sikre sin posisjon med [[det romerske senatet]]e.<ref name="Bowman, pg. 36" /> Imidlertid var hans viktigste oppgave å sikre en fredsavtale med Sjahpur I av Persia, og få trukket hæren ut fra en mulig katastrofal posisjon.<ref name="Bowman, pg. 36" /><ref name="Southern71">Southern, Patricia (2001): ''The Roman Empire from Severus to Constantine'', s. 71</ref> Selv om Filip ble anklaget for å ha oppgitt området, var de faktiske vilkårene for freden ikke så ydmykende som de kunne ha vært.<ref name="Southern71" /> Filip tilsynelatende holdt tilbake Timesitheus’ gjenerobring av [[Osroene]] og [[Mesopotamia]], men han måtte akseptere at Armenia lå innenfor Persias innflytelsessfære.<ref name="Potter237">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 237</ref> Han måtte også betale en enorm erstatning til perserne på 500 000 gull ''denarii''.<ref name="Potter237" /> Filip utstedte øyeblikkelig mynter som proklamerte at han hadde inngått fred med perserne: ''pax fundata cum Persis''.<ref name="Southern71" />

Da han ledet sin hær tilbake oppover elven [[Eufrat]], reiste Filip sør for Circesium i Osroene en [[kenotaf]] (minnetavle) til ære for Gordianus III, men hans aske ble sendt i forveien til Roma hvor Filip sørget for Gordianus IIIs guddommeliggjøring.<ref name="Bowman, pg. 36" /> Mens han var [[Antiokia ved Orontes|Antiokia]], gjorde han sin bror Priscus til ekstraordinær hersker av de østlige romerske provinser med tittelen ''rector Orientis''.<ref name="Southern71" /> Mens han reiste vestover ga han sin svoger Severianus kontrollen over [[Moesia]] og [[Makedonia (romersk provins)|Macedonia]].<ref name="Potter239">Potter, David Stone (2004): ''The Roman Empire at Bay'', s. 239</ref> Til sist ankom han Roma sent på sommeren [[244]] hvor han ble bekreftet tittelen som [[Augustus (tittel)|''Augustus'']].<ref name="Bowman, pg. 36" /> Før året var omme hadde han nominert sin unge sønn til tittelen som [[Caesar (tittel)|''Cæsar'']] og arving. Hans hustru, Otacilia Severa, ble gitt tittelen som ''Augusta'', og han fikk også opphøyd sin far Marinus, selv om han aldri hadde vært keiser, til gud.<ref name="Southern71" /> Mens han var i Roma krevde han også en offisiell seier over perserne med titlene ''Parthicus Adiabenicus'', ''Persicus Maximus'' og ''Parthicus Maximus''.<ref>Canduci, Alexander (2010): ''Triumph & Tragedy'', s. 67</ref>