Redigerer Felipe González (avsnitt)

== Statsminister (1982-1996)==

=== Regjeringen González I ===
I 1982 fikk PSOE rent flertall i parlamentet.<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/987196073|tittel=Breve historia de España|etternavn=García de Cortázar, Fernando.|dato=2017|utgiver=Alianza Editorial|isbn=978-84-9104-756-8|oclc=987196073}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/812215370|tittel=Ghosts of Spain : travels through a country's hidden past|etternavn=Tremlett, Giles.|dato=2012|utgiver=Faber and Faber|isbn=0-571-27939-2|oclc=812215370}}</ref> Mye var lovet under valgkampen, Spania skulle moderniseres og det skulle skapes nye jobber. Regjeringen ble møtt med enorme forventninger om endring. Det var mange utfordringer: Da González tok over var arbeidsledigheten på 16%, inflasjonen på 15%, og staten hadde et stort budsjettunderskudd. ETAs terrorisme fortsatte. I tillegg ble det avslørt planer om nye militære statskupp både 1982 og 1985, planer som ikke ble gjort offentlig kjent før mange år senere.{{Tr}} Å underlegge hæren sivil kontroll var derfor svært viktig for PSOE. Et omfattende moderniseringsprogram for den lite produktive industrisektoren etablert under Franco ble startet opp. Dette, samt devaluering av pesetaen, førte til stramme budsjetter og oppsigelser. Arbeidsledigheten økte til 20% i løpet av to år, deretter til 22%. Statens tilskudd til private utdanningsinstitusjoner, de fleste katolske institusjoner på barneskolenivå, ble lovregulert, noe det ikke hadde vært tidligere, og det kom en ny universitetslov som garanterte omfattende økonomisk og akademisk autonomi. Nye lover for borgerretter i samsvar med konstitusjonen ble innført. Det gjaldt  forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og [[habeas corpus]]. En moderat lov for selvbestemt abort ble vedtatt i 1985. Domstolene ble sikret en mer uavhengig stilling. Ledet av González stemte det spanske folket ja til medlemskap i NATO, noe de tidligere hadde vært svært skeptiske til.

=== Regjeringen González II og III ===
Ved valget i 1986 fikk PSOE igjen rent flertall. Spania ble fullt medlem av EEC samme år, en definitiv slutt på isolasjonen landet i større og mindre grad hadde vært i under Franco, og utenlandsk kapital flommet inn. Økonomien ble modernisert gjennom frihandelspolitikken i EEC og tok seg veldig opp. Inflasjonen ble bekjempet blant annet gjennom en stram lønnspolitikk med moderasjon, til og med nedgang i lønninger. EEC bidro også til at Spania ble mer integrert i Vesten, samtidig som makt og myndighet ble overført fra sentralt nivå til regionene. En generalstreik i 1988 mot arbeidslivspolitikken til regjeringen påførte González et første større tap i forhold til sine kjernevelgere.{{Tr}}   

Allerede Franco hadde etablert noen velferdsordninger. Gonzales og PSOE bygde en velferdsstat og forbedret eksisterende ordninger for pensjon og arbeidsledighet. 40-timers arbeidsuke ble innført, og retten til betalt ferie utvidet til 30 dager i året. Helsetjenesten ble reformert og lokale helsesentre for førstlinjetjeneste til alle ble etablert. Pressefriheten ble utvidet.  

Ved valget i 1989, González' tredje periode, fikk PSOE halvparten av setene i parlamentet. I 1992 feiret Spania femhundrårsdagen for oppdagelsen av Amerika, arrangerte De olympiske leker i Barcelona og Verdensutstillingen i Sevilla samme år. Dette var svært vellykket, og bidro til å plassere Spania blant andre moderne land. Samtidig fungerte disse arrangementene som motor for å fornye infrastrukturen i de to byene, en fornyelse resten av landet også hadde fordel av. Lyntoget (AVE) mellom Sevilla og Madrid er et eksempel. 

I 1992 lyktes franske spesialstyrker i samarbeid med den spanske sivilgarden (Guardia Civil) med å arrestere lederen for ETA, en viktig seier i kampen mot terrorisme.

=== Regjeringen González IV ===
I González' fjerde og siste regjeringsperiode fra 1993 måtte PSOE søke støtte fra det største nasjonalistpartiet i [[Catalonia]] for å danne regjering. Økonomien som gikk tilbake først på nittitalle tok seg etterhvert opp igjen, men arbeidsledigheten var fortsatt den høyeste i Europa. I 1994 kom flere korrupsjonsskandaler som gjaldt personer høyt oppe i statsapparatet. Regjeringen ble også beskyldt for å ha brukt dødsskvadroner til å likvidere et antall ETA-medlemmer i Frankrike mellom 1983 og 1987. Dette og økende korrupsjon i administrasjonen fikk de katalanske partiene til å trekke sin støtte til Gonzalez i juli 1995. I valget som fulgte i 1996 tapte Gonzalez med knapp margin mot [[José María Aznar|José Maria Aznar]] og [[Partido Popular]].