Redigerer Fattighus (avsnitt)

== Generell beskrivelse ==   

I fattighusene kunne trengende få soveplass, varme og kokemuligheter. Om beboerne fikk noe mat eller måtte skaffe alt selv, varierte mye fra sted til sted. 

Beboerne ble kalt fattiglemmer, i kortform «lemmer». Disse skulle være «rette» fattige, det vil si ikke i stand til å forsørge seg selv.  Dette omfattet vanføre, syke og eldre uten egen familie som kunne hjelpe samt foreldreløse og forsømte barn. Fattige som var arbeidsføre, kunne bli satt i [[tukthus]] og i tvangsarbeidshus. På landet var fattiggårder gjerne drevet som bondegårder, der beboerne som var i stand til det, måtte delta i arbeidet. I [[arbeidshus]] ble beboerne pålagt et arbeide, også som straff. Et «spinnehus» var en arbeidsanstalt for kvinner, ofte en tvangsarbeidsanstalt.<ref>{{Kilde bok | forfatter=Harriet Clayhills | utgivelsesår=1984 | tittel=Det store lappeteppet - også ei kvinnehistorie | isbn=8252121799 |forlag=Samlaget | url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007071104064 | side =94 }}</ref>

Grensen mellom hospital, arbeidshus og fattighus var ofte flytende. Også fattighus kunne mange steder ha elementer av tvang. Noen fattighus var kombinert med arrest eller tukthus. Personer med mentale lidelser kunne bli plassert i fattighus, men også i egne [[dollhus]].

Fattighusene hadde vanligvis bestemte regler for opptak av lemmer, for levevis til beboerne, for drift og for ettersyn av institusjonen. I byene fantes ofte fattighus spesielt myntet på barn («barnehus»), og [[waisenhus]] var en type barnehjem som ble innført med [[pietisme]]n.<ref name=ALS47>[[#ALS|A.L. Seip: ''Sosialhjelpstaten blir til'']], s.47 </ref> Det første waisenhuset ble opprettet i 1637 i Trondheim. Fattighus for eldre kvinner kunne omtales som «enkehus».  Reglene for lemmene kunne for eksempel omfatte tidspunkt for når lemmene måtte være til sengs.<ref name=HH/> Fra en fattigstue i Christiania er det omtalt rundt 1780 en stilling som «leser paa fattigstue», en person som fikk betalt for å holde bønn og sang hver dag for beboerne.<ref>{{Kilde bok |forfatter=Andr. Bechholm | utgivelsesår=1920 |tittel = Kristiania folkeskoler før 1860 |forlag=I hovedkommisjon hos Olaf Norli |url= http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2010060906030 |side =41 }}</ref>

En forstander hadde ansvaret for huset, og for de offentlige husene
skulle forstanderen oppnevnes av kongen. Kirken hadde generelt et overoppsyn med hjelp til de fattige og skulle ofte skrive under regnskapet til fattighusene.
Uklare ansvarsforhold gjorde at forstanderen gjerne måtte rapportere både til magistraten og til kirken.<ref name=GOH34>[[#GOH|G.O. Helland: ''Byen og de fattige'']], s.34ff</ref>

Boforholdene i fattighusene var nok som regel kummerlige.  Etter en visitas til to fattighus i [[Strømsø]] i Drammen skriver biskopen at husene til sammen hadde 23 senger, men 39 fattige.<ref name=OK64/>

Penger til å etablere og drifte fattighus kom ofte fra gaver og [[almisse]]r. Gaver kunne være både i form av kapital og naturalia, men også i form av inntekter fra jordegods. Private kunne etablere fattighuset som et legat eller en «mild stiftelse», det vil si en stiftelse med et sosialt formål. Enkelte beboere kunne betale litt ved innflytting eller etterlate seg litt midler. Det var ikke uvanlig at beboerne måtte tigge. Fattighuset i Holmestrand opplyste i 1815 at kvinnelige lemmer kunne utføre spinne-arbeid mot betaling.