Redigerer Fønikiske sjøfartøyer (avsnitt)

== Handelsnettverket ==
[[Fil:PhoenicianTrade EN.svg|350px|thumb|Fønikernes handelsnettverket over hele middelhavsområdet fra øst til vest mot Gibraltarstredet.]]
Som dyktige sjømenn dro fønikerne ut på det store Middelhavets to og en halv million km² store havflate. Etter hvert som handelsrutene ble lengre og lengre, hadde man innsett nødvendigheten av å ha faste støttepunkter langs middelhavskysten istedenfor bare midlertidige oppholdssteder, anløpssteder for å ankre om natten og møtesteder med lokalbefolkningen i fremmede kyststrøk. Flere [[koloni]]er ble grunnlagt ikke bare for å kontrollere handelsnettverket og besørget handelen mellom fjerne steder, men også for å utvinne naturressurser og råvarer. Den første kolonien, [[Kition]] på [[Kypros]], var grunnlagt der store kobberforekomster lå, ved 820 f.Kr.

Fønikerne kunne ikke navigere ute på det åpne havet i begynnelsen, og dermed holdt seg som regel langs kysten, slik at det bare var få ganger man var tvunget til å dra ute i rom sjø. Deres handelsruter fra øst til vest gikk først til Kypros, en seilas som kunne ta mange dager og netter avhengige av værforholdene. Det var under slike farefulle forholder der man kunne risikere å seile seg vill, fønikerne fikk deres ry som store sjømenn i samtiden, for man hadde lærte seg hvordan å navigere ved å seile om natten. [[Polarstjernen]] kan ha vært deres ledestjerne for å finne det rette kurset til sjøs, dette understøttes av vitenen om at stjernen i antikken gikk under det greske navnet ''phoinike'', et navn som refererer til fønikerne. Det greske ordet på fønikerne er ''phoinikes'', som betyr «det røde folk». Rødefarge og purpurfarge var fønikernes meste etterspurte eksportvarer utenom sedertre og papyrus videreført fra Egypt.

Middelhavet dessuten er et innlandshav omringet av store landmasser med meget stabile klima med varme, tørre somre og forutsigbare vindforholder. Om sommeren, juni til august, var vindretningen i den østre delen av Middelhavet nesten alltid i nordvestlige retning, og jo lengre vestover man kom, jo mindre forutsigbare blir vindretningen fordi i den vestre delen er det litt mer varierte. Fønikerne på deres seilfartøyene kunne derfor regne med god og forutsigbare vindstyrke mot seilet selv om den største faren var om vinden skulle utebli. Gjennom lang tid lærte fønikerne seg hvordan å kjenne det store havet med sine bølger og værforholdene som nesten aldri forvandret seg med tiden. Lokal vær i kystnære farvann var langt mer krevende med plustelige bris utløst av regionelle værfenomener.

Handelsnettverket som startet i den østre delen av Middelhavet, ble etter hvert utvidet til den vestlige delen av Middelhavet av de ledende fønikiske byene Tyros og Sidon som satset store ressurser på deres ekspedisjoner til den nordvestre Afrika og [[Den iberiske halvøya]] på jakt etter nye handelsruter og nye råvarer samt nye markeder for deres eksportvarer. Når det første havgående skipet dro ute i det værbitre [[Atlanterhavet]] gjennom [[Gibraltarstredet]], er dessverre ikke kjent. Men det er kjent at mindre kolonier lå langs den afrikanske vestkysten, det er funnet fønikiske mynter på [[Kanariøyene]], og fønikiske skip hadde dratt langt nordover helt til [[De britiske øyer]] med deres tinngruver. Det er meget krevende farvann forskjellig fra det man var vant til i Middelhavet, hvilken vitnet om hva slags sjømannskap fønikerne var i besittelse av. Grekerne måtte motstrebende innrømte dette i deres skriftene om fønikernes sjømannskap.