Redigerer Et dukkehjem (avsnitt)

==Handlingen==
{{sitat|''Jeg må se å oppdra{{efn|''Å utdanne''}} meg selv. Det er du ikke mann for å hjelpe meg med. Det må jeg være alene om. Og derfor reiser jeg nå fra deg.''|Nora|comment=Begynnelsen av sitatet som professor emeritus Kim Mi-Hye leste fra sin koreanske oversettelse i programmet The Globalists på Arirang TV}}

Nora forlater sin ektemann på leting etter seg selv, etter å ha innsett at han ikke var den edle personen hun hadde trodd. Hennes rolle i ekteskapet var som en dukke, hennes hjem et dukkehjem og hennes ektemann Torvald refererer stadig til henne som hans lille «[[lerke]]fugl» eller «[[ekorn]]». Hun får ikke engang ha en [[nøkkel]] til postkassen. Når hun så blir utpresset på grunn av en forbrytelse hun gjorde for å redde sin manns liv (hun forfalsket sin fars signatur på et gjeldsbrev), vil hennes mann sende henne bort. Hans eneste bekymring er hans eget rykte, selv om det var kjærligheten til ham som drev henne til det.
[[Fil:Adeleide Johannessen som Nora i "Et dukkehjem", Bergen (11286565955).jpg|thumb|Adeleide Johannessen som Nora i en oppsetning i [[Bergen]]. Sigarettkort rundt 1880.]]
Når så utpresseren angrer, ville det hele vært over i et [[tradisjon]]elt viktoriansk drama. For Torvald og Nora er det for sent til å gå tilbake til slik det var. Hennes illusjoner om ekteskapet er knust, og hun bestemmer seg for å forlate ham og deres barn, forlate «dukkehjemmet» for å finne sitt egentlige selv. For den viktorianske verden var dette skandaløst. Ekteskapet var regnet som en av samfunnets grunnpilarer, og å [[portrett]]ere det på en slik måte var fullstendig uakseptabelt. Noen teatre, spesielt i [[Tyskland]], nektet å spille stykket, så Ibsen ble presset til å skrive en alternativ slutt der Nora blir. Dette plaget ham veldig, og han ville av og til i siste minutt gi en «rettelse» til skuespillerne på åpningsdagen.

I tilblivelsesprosessen skjerpet Ibsen karakteristikkene, slik som i siste akt, da brevet fra Krogstad kommer med tilbakekallelse av truslene om å avsløre Nora som [[dokumentfalsk]]ner. I '''utkastet''' står det:
:Helmer: ''Ja, det er fra ham. Se der.
:Nora: ''Les du.
:Helmer leser og utstøter et gledesskrik: ''Nora! ... Du er frelst, Nora, du er frelst!

I den '''trykte''' teksten står det:
:Helmer: ''Ja det er fra ham. Du får det ikke, jeg vil selv lese det.
:Nora: ''Les du.
:Helmer leser og utstøter et gledesskrik: ''Nora!... Jeg er frelst!  Nora, jeg er frelst!
:Nora: ''Og jeg?
:Helmer: ''Du også, naturligvis. Vi er frelste begge to, både du og jeg.<ref>[[Francis Bull]]: «Tale til Henrik Ibsens hundreårsdag», ''Essays'' (s. 67), Gyldendal forlag, Oslo 1964</ref>