Redigerer Erstatningsrådet (avsnitt)

== Arbeid for erstatning ==

Etter tysk erstatningslov gjort gjeldede fra 1953, hadde politiske fanger krav på erstatning. Krav for å kunne søke erstatning var imidlertid en bostedsadresse i Tyskland pr 1. januar 1947.<ref name=AP560629>{{kilde www|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Felles opptreden av de åtte land ved et erstatningsoppgjør |utgiver=Aftenposten 29. juni 1956 (krever abonnement)|besøksdato=2020-03-10 }}</ref>  Fristen for å søke erstatning var satt til oktober 1956.  Erstatningen var på 150 tyske mark per måned med frihetsberøvelse.<ref name=SA551202>{{kilde www|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=De norske Tyskland-fangene hadde 60,000 fangeår |utgiver=Stavanger Aftenblad 2. desember 1955 (krever abonnement)|besøksdato=2020-10-08 }}</ref>  Erstatningsrådet arbeidet for at loven skulle endres til også å bli gjort gjeldede for norske politiske fanger. Primært mente organisasjonen at det var norske styresmakter som måtte formidle kravene til Tyskland.

Søknadsskjemaene for tyske fanger ble i 1955 formidlet også til norske fanger og i året etter samlet inn i utfylt stand.<ref name=AP551201>{{kilde www|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=Det nye erstatningsråd vil ha endret tysk lov om oppgjør til krigsofre |utgiver=Aftenposten 1. desember 1955 (krever abonnement)|besøksdato=2020-03-10 }}</ref> Det ble gjort et stort arbeid lokalt og sentralt for å registrere tidligere fanger, formulere søknader på tysk og sørge for nødvendige attester.  Skjema ble fordelt både blant tysklandsfanger og fanger i norske leire.  Erstatningsrådet nedsatte også en arbeidsgruppe bestående av Erling Berg Pedersen og Egill Wendelboe Aarø for å formulere et samlet krav fra norske fanger.<ref name=NN1/>

Tilsvarende organisasjoner var opprettet i en rekke andre europeiske land, og alle disse ble samlet til et internasjonalt møte i byen Esch sur Alzette i Luxembourg i mars 1958, for å bli enige om kravene til Tyskland. Erling Berg Pedersen representerte Erstatningsrådet på dette møtet.<ref name=NN1/>  Utenom Norge og vertslandet Luxembourg var det med representasjon fra Frankrike, Belgia, Danmark, Østerrike og fra motstandsbevegelsen i Tyskland.<ref name=SA580326>{{kilde www|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Norsk linje for fange-erstatning vedtatt på kongress i Luxembourg |utgiver=Stavanger Aftenblad 26. mars 1958 (krever abonnement)|besøksdato=2020-10-08 }}</ref>

Arbeidet for å fremme erstatningskrav var kontroversielt, også blant tidligere fanger.<ref name=NN1/>  Mange mente også at det var uverdig å kreve erstatning.  Andre uttrykte redsel for å skade tysk økonomi under gjenoppbyggingen. En tydelig motstander mot kravene var advokat [[Trygve Wyller (1888–1960)|Trygve Wyller]] i Stavanger, som selv hadde vært [[Nacht und Nebel|NN-fange]].  Den norsk regjeringen var også først sterkt negativ til kravene, og verken [[Einar Gerhardsen]] eller [[Trygve Bratteli]] ville motta representanter fra organisasjonen. Utenriksminister [[Halvard Lange]] var imidlertid positivt innstilt.  Både Gerhardsen, Bratteli og Lange hadde opphold i tyske fangeleire.

Da det ble kjent i 1956 at det tyske firmaet [[IG Farben]] ville betale ut erstatning til fanger i fra konsentrasjonsleirer, vurderte Erstatningsrådet også å stille krav til tyske firma.<ref name=AP560705/>

Andre land i Europa sendte Tyskland krav, endte det med at også den norske regjeringen videresendte de samlede kravene fra Erstatningsrådet. Åtte NATO-land - Danmark, Storbritannia, Frankrike, Nederland, Belgia, Hellas, Luxembourg og Norge - sendte 21. juni 1956 en felles note til Forbundsrepublikken Tyskland, med forslag om å opprette en felles tysk-alliert kommisjon for å utrede erstatningsspørsmålet. Kommisjonen skulle forsøke å finne er ordning der tidligere fanger som ikke oppfylte krav til bostedsadresse likevel kunne få en rimelig erstatning, kanskje uten å måtte endre tysk lov.  Et problem var hvordan staten Vest-Tyskland kunne stille seg til krav for forhold der hele Tyskland var ansvarlig, ikke minst fordi mange av tysklandsfangene hadde oppholdt seg i det som nå var Øst-Tyskland. Norske myndigheter ville ikke stille krav før en eventuell kommisjon var etablert.<ref name=AP560629/>
Vest-Tyske myndigheter svarte med et note først den 8. desember 1958, der de uttrykte vilje til å betale en samlet erstatningssum til fangene i hvert land. For norske fanger kunne beløpet ligge mellom 60 og 80 millioner tyske mark.<ref name=AP590304>{{kilde www|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=KZ-fangene henvender seg til myndighetene  |utgiver=Aftenposten 4. mars 1959 (krever abonnement)|besøksdato=2020-03-10 }}</ref> 
Svarnoten ble oppfattet som om de tyske myndighetene ville betale basert på veldedighet, og Erstatningsrådet var ikke fornøyd med vilkårene som ble skissert.<ref name=SA570318>{{kilde www|url=http://arkiv.aftenbladet.no/ |tittel=Svarnoten er en hån mot nazismens ofre |utgiver=Stavanger Aftenblad 18. mars 1957 (krever abonnement)|besøksdato=2020-10-08 }}</ref>

I 1958 ble {{formatnum:12000}} individuelle krav oversendt fra Erstatningsrådet til myndighetene i Bonn.<ref name=AP581108>{{kilde www|url=http://lisa.aftenposten.no/mobil/device/arkivprod.php |tittel=12000 personlige erstatningskrav er oversendt Bonn |utgiver=Aftenposten 8. november 1958 (krever abonnement)|besøksdato=2020-03-10 }}</ref>