Redigerer Erstatningsansvar (avsnitt)

== Endring av prinsippene ==
Det gamle prinsipp var at erstatningsplikt betinges av subjektiv skyld - ikke av rene naturbegivenheter - ; at enhver rådet over sin eiendom som han ville; og at en eier kunne motsette seg enhver fremmed disposisjon over eiendommen. Men på slutten av 1800-tallet tok dette til å endre seg. [[Emil Stang d.y.|Professor Stang]] tok i sin bok ''Erstatningsansvar'' med to dommer fra [[Oslo byrett]] fra 1918, der en huseier ikke uten rettsbrudd kunne holdes ansvarlig for skade forvoldt av snø eller is som raste ned fra hustaket hans. Men en [[høyesterett]]sdom i ''[[Rettstidende]]'' fra 1920 s. 140 påla en huseier i Oslo å erstatte skade forårsaket da en isklump falt ned fra taket hans. Gårdeieren ble ansett som uaktsom for ikke å ha ryddet hustaket. Retten gikk dermed ut fra at gårdeiere har plikt til å handle, men det ble ikke klarlagt hvorfor de har slik plikt. Har en [[grunneier]] plikt til å forebygge skade fordi han er eier, eller fordi han har bebygget sin eiendom? Et hus gir ingen større risiko for snøras enn et fjell gjør, og angjeldende bygning frembød ingen større fare enn bygninger flest. Derimot ble det lagt vekt på at huset lå i en travel gate med mange forbipasserende. Høyesterettsdommen satte dermed [[presedens]] for plikt til å forebygge skader også hvor det foreligger rene naturbegivenheter - i strid med dom for at en grunneier ikke hadde ansvar for skade forårsaket av vannsig fra hans eiendom. Han måtte godta at inngrep ble foretatt for å stanse slikt vannsig, men hadde da krav på erstatning for den skade forebyggingen påførte ham. Da var da nærliggende å tenke at heller ikke andre skader forårsaket av naturbegivenheter ga rett til erstatning. Men en dom i den tyske ''Reichsgericht'' (= riksrett, tilsvarende norsk høyesterett) fra 1902 tilkjente en grunneier erstatning for skade oppstått da naboens tre falt inn på eiendommen hans. Det ble påpekt at tanken bak domspremissene kunne være at enhver ikke kan gå ut på andres tak og fjerne snø og is som truer med å falle ned og skade folk, eller gå i andres skog og felle trær som ser ut til å kunne velte. Eieren ble ansett som den nærmeste, for ikke å si den eneste, til å forebygge skade fra sitt eget hustak eller sin egen skog.<ref>''Kommunalt tidsskrift'' nr 1/1935</ref>